heldekkende bakgrunnsbilde
navneskilt
Fane-basert meny

Januar 2014:

30.01.14

Astrophobos - Remnants of Forgotten Horrors

ASTROPHOBOS - REMNANTS OF FORGOTTEN HORRORS (24.01.14)

Dette er en svensk trio som spiller nokså melodisk svartmetall med innslag av death. Ved hjelp av en session-trommis har de nå spilt inn sin første fullengder, og resultatet må sies å være vellykket. La deg ikke lure av "nokså melodisk". Dette river jern, rider ranke og banker tepper så det holder. Altså, det jeg prøver å si er at det trøkker og går unna i svingene. Når det gjelder låtstruktur og melodivalg var ikke disse gutta født når krutet ble oppfunnet. Det skjedde riktig for omkring 1200 år siden. De var nok unnfanget før svartmetallen så nattens lys, men de var neppe med på after-church-arson-partyene. Musikken er slettes ikke værst, dog. De vet å variere innholdet i låtene godt. Lyrikken ser ved første øyekast ut til visse Lovecraftianske egenskaper. Vokalen varierer noe, og er ikke alltid min favoritt, men den er til tider også tøff. Anywayz, den passer til musikken, og det er jo det viktigste. Jeg tenker litt på Dissection når jeg hører dette, uten at det nærmer seg copy cat nivå, heldig vis. Jeg liker denne rimelig godt etter bare 1,5 gjennomlyttinger, og jeg tror den kan ha voksepotensiale i tillegg.
Bandet har innlemmet sin bandcamp-spiller på hjemmesiden. Sjekk gjerne Celestial Calamity. Har du hastverk så sjekk låt 3 eller 6.

Godkjent

30.01.14

Iced Earth - Plagues of Babylon

ICED EARTH - PLAGUES OF BABYLON (06.01.14)

De amerikanske heavy/power gutt i Iced Earth er ute med skive nr 12 siden debutten i 1990. Jeg har stort sett holdt en viss avstand til dette bandet på grunn av power-elementene som jeg takler dårlig. Grunnen til at jeg alikevel sjekker ut denne er todelt. For det første er klassisk heavy metal som Judas Priest, Iron Maiden og W.A.S.P. mangelvare i moderne tid, og jeg prøver å holde et variert kosthold. For det andre har bandet fått skryt for meget bra dynamisk register. Det betyr ikke automatisk at lyden er god. Det betyr at hovedvolumet er skrudd litt lavere, noe som gir mer differanse mellom berg og daler i musikken. Med andre ord: desto bedre dynamisk spekter, desto mer rom for høyere smell når det trøkker til. Og det er alltid fett!
Og når det trøkker til er dette sletter ikke ille. Hadde det ikke vært for vokalen, som er mer Kamelot enn Maiden hadde dette glidd ned som nybrygget mjød. Når det derimot ikke trøkker til, er det gjerne balladetid, og da må rister denne karen oppgitt på hodet. Desverre består halve skiva av fløte med svisker, og det betyr stryk! Coverlåten av countrey-hiten Highwayman har en kul Volbeatish feel to it.
Tittellåta er blandt de bedre. Sett videoen på 720p og vreng opp volumet på denne! Plagues Of Babylon.

Underkjent


28.01.14

Tempel - On The Steps of the Temple

TEMPEL - ON THE STEPS OF THE TEMPLE (21.01.14)

Dette er en reutgivelse av en plate fra august 2012. Jeg gjør et unntak fra regelen om ikke å skrive om reutgivelser fordi de fleste neppe har hørt om dette bandet, og fordi den var overaskende bra. Det betyr for eksempel at jeg ikke har tenkt å skrive om Septicflesh - A Fallen Temple som ble reutgitt for 11 dager siden. Uansett... Tempel består av to karer fra Phoenix, Arizona. Bandet har skiftet navn fra "Temple", og har nå to bandprofiler på metal-archives. Jeg trodde skiva var spilt inn på nytt, men det viste seg at det bare var noen små moderasjoner på slutten av en låt. Over til det musikalske:
Instrumental Metall med fundament av Doom, Death og Black Metal med Progressive tilsnitt og ett dryss av Post/Funeral. Det er mindre kjapt enn vanlig svartmetall, men kjappere enn doom. Unntakene er partier med post-black og låt 4 som har et mer funeralsk preg. Det hele er nokså melodisk, bra variert, og det har god lyd og ikke minst trøkk. Skiva virker feit!
Dette må du nesten høre selv. Stream hele skiva her. Ps: låt en har det mest svartmetallske drivet.

Godkjent


28.01.14

Svarthaueg - Drakonsk Magi

SVARTHAUEG - DRAKONSK MAGI (05.12.13)

Foruten Adramelech, vokalist på Dødsfall - Djevelens evangelie, og Defest, blodfersk trommis i Sarkom, består bandet av bassist M. og gitarist Svarthaueg. Gutta kommer fra hovedstaden og spiller tradisjonsrik svartmetall av den norske typen. Blodfans av sjangeren kan løpe i butikken med en gang. Personlig holder jeg litt igjen igjen. Dette har jeg hørt så mange ganger før at det krever noe ekstra for å vippe meg av pentagrammet. Her finnes ikke noe ekstra, bare standard kald, rå norsk sortmetall, og det har jeg hørt 666 ganger før. Min favoritt er småseige Under the Sign of the Beast, som framviser god misantropisk stemning og variasjon. Bandet har plenty av potensiale, og jeg ønsker lykke til med å finne sitt eget uttrykk.
Låta Ritual VII kommer på en god andreplass.

Underkjent


28.01.14

Arx Atrata - Oblivion

ARX ATRATA - OBLIVION (13.12.13)

Dette er et britisk enmannsband, og musikken er atmosfærisk black metal på grensen til post-black. Debutten Oblivion består av 5 låter som tilsammen tikker inn på knappe 50 minutter. Jeg kjeder meg før jeg har kommet halvveis i spor én. Det samme skjer i neste låt, og neste og neste. Siste låt ut, Forsaken har litt mer melodi og stemning, men det redder ikke dagen for Arx Atrata. Musikken er ikke stygg, bare langdryg. Når det først skjer noe er det også langdrygt. Selv den korteste låta, The Hour føles som om den varer... an hour.
Hvis du gidder, sjekker du Forsaken.

Underkjent


27.01.14

Depicting Abysm - Immersion

DEPICTING ABYSM - IMMERSION (30.12.14)

Russisk atmosfærisk svartmetall-funeral kan være riktig så bra, men det kan selvfølgelig være ørkesløst også. Denne duoen ligger å vaker litt midt i mellom. På Immersion finner vi fire låter på tilsammen drøye førti minutter. Stemningene de presterer er ikke så aller værst. Melodiene duger i grunn. Fremføringen er godkjent. Lyden er brukbar. På den positive siden skal det sies at bassgitaren kommer tydelig fram, og det svartmetallen har et fransk preg av håpløshet. Lyden av hardt vær på havet står i stil til coveret. Lydeffektene er mixet godt inn, og skapet litt helhet over verket. På den negative siden derimot mangler det noe driv, og dybde. De to første låtene bare går og går. De forekommer meg noe formålsløse. Låt tre, Le Mariniste føles litt friskere. Den er riktignok også noe monoton, men den har litt bedre driv, variasjon og suggesjonsevne. Siste spor føles litt simplere, men jeg tror jeg foretrekker det foran de to første. Alt i alt en skive jeg ikke har problemer med å har i bakgrunn mens jeg leser en bok, men den blir ganske så midt på treet uten å hevde seg det nødvendige hakket, dessverre.
Siste låt, Anxious Waters blir et slags gjennomsnitt.

Underkjent


25.01.14

Symptoms of Sickness - Symptoms of Sickness

SYMPTOMS OF SICKNESS - SYMPTOMS OF SICKNESS (18.12.13)

En svenske ved navn Elnefial står bak dette enmannsbandet. Han har relokalisert seg til USA der han har gjort og laget absolutt alt på og ved denne platen. Noe som er nokså imponerende med tanke på kvaliteten her. Musikalsk snakker vi en dyster, stemningsfull blanding av sint sortmetall, hatfull dødsmetall og death/doom med strykere, blackvokal og dype growls. Jeg får noen My Dying Bride-vibber i blandt, men ikke se på det som noen direkte sammenligning. Variasjonene er god, de harde partiene er tøffe, de roligere delene har fine melodilinjer, og lyden er god. Anbefales!
Hør skiva på bandcamp.

Godkjent


24.01.14

The Howling Void - Nightfall

THE HOWLING VOID - NIGHTFALL (02.12.13)

Dette amerikanske enmannsbandet spiller funeral doom med en smått symfonisk, om enn noe syntetisk, touch. Dette "symfoniske" aspektet består av koring og dvelende fiolin/synth, men var mer framtredende på forrige skive. Den første skiva jeg hørte med The Howling Void var skive nummer to, Shadows over the Cosmos fra 2010. Den ble for kjedelig til at jeg gadd bry meg mer. Nevnte The Womb Beyond the World fra 2012 hadde jeg derimot sansen for, og det kan sies om denne også. En time med langtekkelig, dvelende musikk som flyter mer enn den biter er ikke for enhver situasjon. Når jeg sitter her merker jeg at skiva gnager på tålmodigheten. Det er litt lite som skjer. Litt for glatt. Der tar sin før det går opp for meg hva som mangler. Trommer! Hvor er trommene? På den positive siden skal det sies at skiva har god lyd (joda, det syntetiske låter syntetisk, men...) og den har bass. Det gjelder ikke alle metall-skiver. Sjekk heller nevnte The Womb Beyond the World, som har litt meg råhet i lyden, og ikke minst TROMMER! Denne blir for glatt og begivenhetsløs.
Hør selv: Nightfall.

Underkjent


24.01.14

Graveborne - Through the Window of the Night

GRAVEBORNE - THROUGH THE WINDOW OF THE NIGHT (20.01.14)

Disse finnene gir oss kruttsvart sortmetall. Det meste går i høyt tempo, men det er lagt inn en del varisjon i form av rytmeendringer og overganger. Alikevel finner jeg ikke dette særlig interessant. Det er stort sett generisk black metal over ei lav sko, og det over stort sett heile fjøla. Den første låten med litt schwung kommer etter at halve plata er ferdig. Ettersom det viser seg at det er den eneste låta med litt dybde kan du like gjerne høre den, dersom du er interesert:
In The End I Find My Beginning.

Underkjent


24.01.14

Burial Hordes - Incendium

BURIAL HORDES - INCENDIUM (27.01.14)

Burial Hordes er et gresk band som spiller svartmetall av den heller forrykende sorten. Lyden er skitten, tempoet er høyt, og gutta kan spille. Trommisen er tydeligvis med i 9 andre band, og han har x-status i ytterligere 7. Erfaring skal det altså ikke skorte på. Det er ikke bare rett-i-trynet og full fart hele veien. Det er klokelig funnet plass til ekle stemninger. Når det roes ned er det ikke uten en viss eim av dødsmetall. Aberet med Incendium er at hørt-det-før -faktoren er rimelig høy. Her kokes spikersuppe på godt brukte spiker. Noen partier er så standard at skiva ikke vil savnes, men det finnes også ting her jeg gjerne hører igjen. Skiva er absolutt solid nok til godkjent, men det er en viss fare for at den kommer til å drukne i mengden er jeg redd.
Sjekk audio samples, med et knapt minutt fra hver låt, eller hør den stemningsfulle Path Of Bloodshed.

Godkjent


23.01.14

Aenaon - Extance

AENAON - EXTANCE (20.01.14)

Dersom du har gått rundt og grublet på hva man får dersom man blander elementer fra Shining, In Lingua Mortua og Diablo Swing Orchestra med jazz, prog og burlesk, har jeg gode nyheter til deg. Resultater fra min forskning mer enn antyder at Extance kan være løsningen på det store spørsmålet. Fra fjas til alvor.
Greske Aenaon tar et stort skritt videre i naturlig retning fra debutten som kom ut i 2011. Den gang blandet bandet black metal med progressive jazza elementer på en ikke helt sømløs måte. Denne gangen er blandingen mer intrikat, bedre sammensatt, og presentert med fyldigere lyd. (Begge skivene er mastret av Tom Kvålsvoll). Jeg nevner Shining på grunn av elementer som minner om V - Halmstad, som snakkevokal og saksofon. In Lingua Mortua kommer inn i bildet på grunn av bruken av hammondorgel. Sammenligningen med Diablo Swing Orchestra skyldes den psykedeliske jazzen.
Dette høres kanskje noe rotete ut, men her er det faktisk orden i sysakene. De ulike elementene er satt sammen på en forbløffene kul måte, som gjør skiva til en fryd å høre på. Den eneste låta jeg murrer litt av er Funeral Blues. Misvisende navn, da den består av store mengder jazz. Min skepsis skyldes skyldes dels kvinnevokalen, som ikke er helt i min gate, og dels jazzen som jeg har et snev av allergi mot. Låta er uansett ikke dårlig, og den demonstrerer til en viss grad bredden i det musikalske terrenget Aenaon har våget seg ut i. Et terreng bestående ikke bare av ulike stilarter, men også en mengde autentiske instrumenter, som munnspill, saksofon, piano, kontrabass, cello m.m. Alt i alt føler jeg at Aenaon har begitt seg ut på et ambisiøst prosjekt hvor de har klart å nøste alle trådene, og skapt orden av kaoset. Legion, ditt navn er Extance.
Se den lekre teaseren. Når jeg nå hører Funeral Blues er jeg temmelig sikker på at den kommer til å krype under huden på meg etter hvert.

Godkjent


23.01.14

The Kennedy Veil - Trinity of Falsehood

THE KENNEDY VEIL - TRINITY OF FALSEHOOD (21.01.14)

Disse amerikanerne spiller såkalt brutal teknisk deathmetal. Her finner man altså ikke noe melodisk eller midtempo dødsmetall. Da er det større fare for at man støter på noen deathcore-elementer. Det høres ihvertfall en smule "moderne" ut etter min mening. Bandet spiller bra, og det er trøkk i både låter og lyd. Variasjon... Dersom et band skifter rytme hvert fjerde sekund i en drøy halvtime, kan det kalles variasjon? Låtene har mange saftige elementer, og det er antydning til diabolske stemninger, selv om det drukner litt i "variasjonen". Trommingen er tidvis frapperende der blastbeats går unna passe sykt tempo. Trommisen imponerer der han konstant varierer teknikk i særdeles høyt tempo. Det er mye tøft her, men for meg blir skiva for "teknisk". (Ganske ironisk ettersom jeg selv er ansatt som tekniker). De konstante endringene gjør at låtene mister den naturlige flyten, og som nevnt drukner stemningen en smule i all flinkis-spillingen. Et annet aspekt som irriterer meg i økende grad med teknisk dødsmetall er de unødvendige, lyse gitarlydene som på død og liv skal spilles hele tiden. (Gitarteknikken har sikkert et navn). Anbefales på det sterkeste til store fans av tech-death-core.
Stream tilgjengelig på bandcamp.

Underkjent


23.01.14

Lvcifyre - Svn Eater

LVCIFYRE - SVN EATER (21.01.14)

Den britiske kvartetten Lvcifyre består av fire erfarne briter. De er nå ute med album nummer to. Selv om jeg har hørt The Calling Depths fra 2011, hadde jeg allerede glemt den. Bandet framfører black/death som er mer skitten enn på forrige skive. Det er diabolsk, voldelig og en smule okkult-lydende. Spillingen er det ikke noe å utsette på, og lyden er tøffere enn toget. Høres vel og bra ut. Problemet er mangel på variasjon. Det er selvfølgelig funnet plass til noen overganger, soloer og annet småsnacks, men alt i alt blir dette for nyanser å regne. Svn Eater minner om en høytrykksbor som ikke tar nevneverdige pauser. Vokalen er dyp, men registeret er magert. Etter to runder føler jeg at dette er en likelydene grøt der ingen spor skiller seg fra hverandre. Det hjelper ikke å være aldri så sinte og kjappe dersom man ikke har substans.
Sjekk for eksempel Nekuomanteion.

Underkjent


23.01.14

Waldgeflüster - Meine Fesseln

WALDGEFLÜSTER - MEINE FESSELN (10.01.14)

Waldgeflüster er et tysk enmannsband som spiller en form for metall i skjæringspunktet mellom black, doom og shoegaze. Forrige skive, Femundsmarka - Eine Reise in drei Kapiteln, var mer svartmetallsk, men denne er rolig og nokså melankolsk, med en stemning som lukter skog og fjellheim. Det er fristende å døpe stilen naturmetall. En svartmetallsk variant av Agalloch kan vel fungere som en slags referanse. Det er ikke mye originaliteten å spore her, noe som i og for seg ikke behøver å bety all verden dersom skiva har andre gode egenskaper og bandets gjennomføringsevnen er tilstede. På enkelte låter finner man fine melodier, og på andre tøffe svarte partier, men noen spor blir kjedelige og langdryge. Skiva snurrer og går uten å gripe noe særlig fatt i meg. Det finnes riktignok låter og partier som appellerer med gode melodier eller riff. Åpningssporet er ganske ålreit, og Wenn die Morgensonn... kan frambringe en behagelige apatiske følelse, men deler av materialet etterlater meg nokså likegyldig. Det mangler liksom litt trøkk både i lyd og låter. Det som taler til fordel for Meine Fesseln er at den har en lett suggererende virkning når hørt i sin helhet.
Alt i alt virker skiva helt ok, men jeg likte Femundsmarka... bedre, og den mangler litt på å bli virkelig interessant i mine ører. Jeg takker dermed farvel.
Sjekk trailer på bandcamp.

Underkjent


21.01.14

Mechina - Xenon

MECHINA - XENON (01.01.14)

Disse fire amerikanerne spiller en seriøs schizofren form for symfonisk, teknisk og industriell dødsmetall. Det orkestrale fungerer utmerket og blander seg pent inn i musikken. Dette elementet tåler en sammenligning med Gromth. Det som fungerer værre er de industrielle elementene, som høres ut som lydeffekter lånt fra pop og techno -verden. Forvrengte stemmer kjørt gjennom synthesizer hører hjemme hos listepop og boybands! Og den hissige Commadore 64en som ligger å lager "skurre-bass" og moderne kommersielle effekter som tatt ut av tragiske one-hit-wonder listepop R&B-låter. Metallen i seg selv har teknisk finesser uten å overdrive dem, og noe industrielt preg kan godt fungere som krydder. Growlevokalen er helt grei, og den metalliske biten er godt utført. Dette er originalt! Det kommer du ikke til å høre meg si for ofte. Originalitet er desverre ikke nok i seg selv. Om jeg hadde tyllet meg inn i gamle gardiner, smurt tyttebær-syltetøy i ansiktet og kastet erter etter folk på torget mens jeg proklamerte siteter fra kokebøker, hadde jeg også vært original.
Ordet 'Originalitet' kan dermed erstattes av 'Kuriositet'. Den symfonsike ekstremmetallen er herlig heftig, og det finnes låter her som nesten er fritatt fra syke popkulturelle ekskrementer, som låta Thales. Skiva blir faktisk bedre mot slutten, og før låta Actaeon avslutter ballet med felespill The Sins of Thy Beloveth verdig, må jeg innrømme å ha blitt hjernevasket av de bedre elementene, som sannerlig veier tyngst. Når jeg hører makkverk som for eksempel Zoticus og Phedra er, får jeg dog mest lyst til å trykke på X, men V vinner på målstreken.
Lytt. Konkluder. Døm.

Godkjent


20.01.14

Alcest - Shelter

ALCEST - SHELTER (17.01.14)

Jeg antar at de fleste har fått med seg dette franske post-metall/shoegaze. Jeg visste imidlertid ikke at det var snakk om et soloprosjekt. Anyways, jeg tar en kjapp oppsummering og sammenligning mot tidligere fullengdere: I 2007 kom skiva med jentungen på. Rimelig rolig, men greie melodier og mildt dtøyende gitar i bakgrunn. 3 år senere kom den blå skiva. Litt mer blackvokal gjorde denne hakket "hvassere". Deretter kom den grønne med fuggeln på. Mer profesjonelt gjennomført i mine ører. Fine melodier og litt trøkk innimellom.
Så lommer vi altså til denne nye skiva som du ser til venstre her. Har denne leke-metallen, som jo post-fenomenet er, utspillt sin rolle, eller er det mer å hente før den gjør som grungen og seiler inn i glemselen? Ett er sikkert. Denne skiva er veldig rolig! Alt for rolig! Gitarene slipper ikke til. Ethvert element av Metall er forduftet. Og hva står vi igjen med da? Post? Ikke virker melodiene å være særlig mye å skrive hjem om heller, og hvis ingen skriver hjem, eller bestiller skiva, da blir det jo ikke no' post heller da.
Hør selv. Délivrance.

Underkjent


18.01.14

Cult of Fire - Ascetic Meditations of Death

CULT OF FIRE - ASCETIC MEDITATION OF DEATH (30.11.13)

Tsjekkiske Cult of Fire debuterte med den solide skiva Triumvirát i 2012. Når de nå komme med album nr 2, har både albumtittel og samtlige låttitler blitt skrevet med Devanagari, det indiske skriftsystemet som brukes i språk som sanskrit og hindi. Jeg forholder meg til den offisielle oversettelsen, så får du heller trykke på linken over hvis du vil trimme øynene dine. Dette er en litt snål skive. Noe her er ekstremt, og noe er melodiøst og nokså rolig. Andre partier har ett preg av post-black, med 70-talls synt, og melodilinjene er generelt litt uttafor. Stemningen som hviler over skiva er også litt merkelig, som en blanding mellom mystikk og creepiness. Er dette spennende? Er det bare snålt? Hvor vil Cult of Fire?
De indiske elementene man finner på Ascetic Meditation of Death er et velkomment særpreg i metallen, og noen av de mer ekstreme låtene har gjerne vokse-potensiale, men forøvrig er jeg en smule skuffet. Jeg vingler litt, men faller til slutt på at jeg velger å "kaste bort" tiden min på andre skiver.
Sjekk Khanda Manda Yoga.

Underkjent


18.01.14

Gathering of Shadows Volume 1

GATHERING OF SHADOWS VOLUME 1 (COMPILATION 10.01.14)

Før Internett var compilations er grei måte å sjekke ut ny musikk. Nå føler jeg at formatet og konseptet har gått litt ut på dato, men å friste med gratis musikk blir aldri utdatert. Jeg kommer neppe til å skrive om flere samleskiver, men denne så og hørtes litt interesant ut, og som nevnt: den var gratis. Dette er altså en compilation utgitt av Black Metal Allegiance. Bak B.M.A. står ildsjelen Khelnath som ønsker å støtte og promotere svartmetallbands globalt.
Gathering of Shadows Volume 1 består av 15 låter med temmelig ukjente band, der Horna er det eneste jeg har kjennskap til. Musikken er selvfølgelig sortmetall, og lyden varierer naturligvis ganske mye. Det som er verre er at også volumet hopper endel opp og ned. Noen burde tipset Khelnath om mp3gain (gratis program for å normalisere lydfiler). Som fryktet er det mye mediokert her, men noe fikk jeg da ut av det. De mest interesante sporene her kommer fra finske Phlegein som kom ut med en fullengder for et knapt år siden, det australske soloprosjektet Aberration Nexus som ga ut en EP for et drøyt halvår siden, samt den greske duoen Virus Of Koch som angivelig snart debuterer med albumet Lux Et Veritas. Like fullt; dette hadde jeg aldri brukt penger på.
Skiva kan høres eller lastes ned gratis her.

Underkjent


17.01.14

Iskald - Nedom og Nord

ISKALD - NEDOM OG NORD (14.01.14)

Nordlandsduoen Iskald er ute med sin fjerde skive. Av en eller annen grunn har jeg bare hørt de to første skivene, og det er ganske mange år siden i tillegg, så noen direkte sammenligning med tidligere verk må jeg melde pass på. Jeg har dog inntrykk av at endringen i stil er nokså marginal. Her riffes svartmetall med et småteknisk og ikke overdrevet melodisk preg, der deler av melodien er skjult i bakgrunnen, som et gjemt påskeegg man ikke finner før langtordag palmefredag til våren. Låtene flyter behagelig, samtidig som strukturen enkelte steder i rytmer, overganger og endring av tempo har et snev av progressivt tilsnitt. Vokalen er, som tidligere (mener jeg å huske), av den ganske tydelige og klare sorten, som man nesten kan tolke uten å lese teksten. Dette er spesielt tydelig i den selvtittulerte låta. Gitarene funker som fy, og trommene er fantastiske. Dette kan vi så absolutt like.
Hør f.eks Nidingsdåd.

Godkjent


17.01.14

God Disease - Abyss Cathedral

GOD DISEASE - ABYSS CATHEDRAL (EP 11.01.14)

Jeg kommer stort sett til å holde meg til fullengdere her på siden, men unntak er naturligvis lov, spesielt når man er enehersker. (Drømmen om å bli diktator har endelig gått i oppfyllelse, mohahaha...). Dette er bare en EP, og finnene har fra før kun en demo på sin skitne samvittighet. Skitten midt-tempo dødsmetall med en hang til det mørke og uhyggelige er hva de serverer på denne knappe halvtimen. Og de serverer det med blodig bestikk. På sitt seigeste, på det 7 minutter lange avslutnings- og tittel-sporet, grenser musikken mot death/doom, og stemningen blir nesten fysisk. Lyden og variasjonen på disse låtene er særdeles vellykket, så dette er absolutt et band å merke seg!
Hør skiva på bandcam. Hør spesielt nevnte låt.

Godkjent


17.01.14

Al-Namrood - Heen Yadhar Al Ghasq

AL-NAMROOD - HEEN YADHAR AL GHASQ (06.01.14)

Dette saudi arabiske black/folk-bandet har fått noen gode omtaler, og jeg håpte derfor på noe spennende. Vel, det låter ikke helt A4 dette, men det låter jaggu ikke helt bra heller. Man kan saktens dra noen paraleller mot Melechesh, den geografiske bakgrunnen tatt i betraktning, men særheten i det hele gir litt øst-europeisk preg. Ikke at man kan dra noen direkte sammenligning mot band som Darkestrah, Drudkh eller Negura Bunget av den grunn. Det måtte i såfall være mot noen gamle skitne singler eller den slags. Al-Namrood høres nemmelig litt skrangleorkester ut, noe som blir helt feil når dette sågar er fjerde fullengder. Jeg trudde Saudi Arabia var et rikt land, men de er kanskje ikke så rike på produsenter. Musikken er ikke veldig original, men ser man bort ifra lyden finnes det noe egenart her, og jeg vil vel si at bandet har potensiale.
Se denne teaseren.

Underkjent


17.01.14

Legion of the Damned - Ravenous Plague

LEGION OF THE DAMNED - RAVENOUS PLAGUE (03.01.14)

Nederlenderne følger den samme oppskriften som de har gjort på 5 skiver før. Noe har bandet endret seg, spesieilt på det lydmessige plan, men fundamentet ligger stabilt. Gutta spiller tøff thrash, med akkurat den mengden som er påkrevd for at deet hverken skal låte klin likt helle veien, eller ski ut i melo-thrash. Nå skiva inneholder lite variasjon og minimalt med stemning,blir 45 minutter alt for lang spilletid. Reign in Blood var både tøffere og mer stemningsfull, men føltes allikevel ikke for kort. Jeg gir skiva godkjendt da dette er passe kul thrash som lett setter rockefoten i sving. Skiva blir garantert bedre etter noen runder i spilleren, når detaljene evner å skille låtene bedre. Etter en lytt høres det meste noe likt ut. Jeg kommer ikke til å bruke mer tid på albumet uansett da ren rett-fram-thrash overhodet ikke er spennende lengre.
Låten Doom Priest virker etter et par gjennomhøringer å stikke seg litt ut som en en smule seigere godsak. Ikke rart den blei plukka ut som video-låt.

Godkjent