![]() |
ASTROPHOBOS - REMNANTS OF FORGOTTEN HORRORS (24.01.14)
Dette er en svensk trio som spiller nokså melodisk svartmetall med innslag av death.
Ved hjelp av en session-trommis har de nå spilt inn sin første fullengder, og resultatet
må sies å være vellykket. La deg ikke lure av "nokså melodisk". Dette river jern, rider
ranke og banker tepper så det holder. Altså, det jeg prøver å si er at det trøkker og
går unna i svingene. Når det gjelder låtstruktur og melodivalg var ikke disse gutta født
når krutet ble oppfunnet. Det skjedde riktig for omkring 1200 år siden. De var nok unnfanget
før svartmetallen så nattens lys, men de var neppe med på after-church-arson-partyene.
Musikken er slettes ikke værst, dog. De vet å variere innholdet i låtene godt. Lyrikken
ser ved første øyekast ut til visse Lovecraftianske egenskaper. Vokalen varierer noe, og
er ikke alltid min favoritt, men den er til tider også tøff. Anywayz, den passer til
musikken, og det er jo det viktigste. Jeg tenker litt på Dissection når jeg hører
dette, uten at det nærmer seg copy cat nivå, heldig vis. Jeg liker denne rimelig godt
etter bare 1,5 gjennomlyttinger, og jeg tror den kan ha voksepotensiale i tillegg. | ![]() |
![]() |
ICED EARTH - PLAGUES OF BABYLON (06.01.14)
De amerikanske heavy/power gutt i Iced Earth er ute med skive nr 12 siden debutten i 1990.
Jeg har stort sett holdt en viss avstand til dette bandet på grunn av power-elementene
som jeg takler dårlig. Grunnen til at jeg alikevel sjekker ut denne er todelt. For det
første er klassisk heavy metal som Judas Priest, Iron Maiden og W.A.S.P.
mangelvare i moderne tid, og jeg prøver å holde et variert kosthold. For det andre har bandet
fått skryt for meget bra dynamisk register. Det betyr ikke automatisk at lyden er god. Det
betyr at hovedvolumet er skrudd litt lavere, noe som gir mer differanse mellom berg og daler
i musikken. Med andre ord: desto bedre dynamisk spekter, desto mer rom for høyere smell når
det trøkker til. Og det er alltid fett! | ![]() |
![]() |
TEMPEL - ON THE STEPS OF THE TEMPLE (21.01.14)
Dette er en reutgivelse av en plate fra august 2012. Jeg gjør et unntak fra regelen om
ikke å skrive om reutgivelser fordi de fleste neppe har hørt om dette bandet, og fordi
den var overaskende bra. Det betyr for eksempel at jeg ikke har tenkt å skrive om
Septicflesh - A Fallen Temple som ble reutgitt for 11 dager siden. Uansett...
Tempel består av to karer fra Phoenix, Arizona. Bandet har skiftet navn fra "Temple",
og har nå to bandprofiler på metal-archives. Jeg trodde skiva var spilt inn på nytt,
men det viste seg at det bare var noen små moderasjoner på slutten av en låt. Over til
det musikalske: | ![]() |
![]() |
SVARTHAUEG - DRAKONSK MAGI (05.12.13)
Foruten Adramelech, vokalist på Dødsfall - Djevelens evangelie,
og Defest, blodfersk trommis i Sarkom, består bandet av bassist
M. og gitarist Svarthaueg. Gutta kommer fra hovedstaden og spiller
tradisjonsrik svartmetall av den norske typen. Blodfans av sjangeren kan løpe i
butikken med en gang. Personlig holder jeg litt igjen igjen. Dette har jeg hørt
så mange ganger før at det krever noe ekstra for å vippe meg av pentagrammet.
Her finnes ikke noe ekstra, bare standard kald, rå norsk sortmetall, og det har
jeg hørt 666 ganger før. Min favoritt er småseige Under the Sign of the Beast,
som framviser god misantropisk stemning og variasjon. Bandet har plenty av potensiale,
og jeg ønsker lykke til med å finne sitt eget uttrykk. | ![]() |
![]() |
ARX ATRATA - OBLIVION (13.12.13)
Dette er et britisk enmannsband, og musikken er atmosfærisk black metal på grensen
til post-black. Debutten Oblivion består av 5 låter som tilsammen tikker inn på knappe 50
minutter. Jeg kjeder meg før jeg har kommet halvveis i spor én. Det samme skjer i
neste låt, og neste og neste. Siste låt ut, Forsaken har litt mer melodi og
stemning, men det redder ikke dagen for Arx Atrata. Musikken er ikke stygg, bare
langdryg. Når det først skjer noe er det også langdrygt. Selv den korteste låta,
The Hour føles som om den varer... an hour. | ![]() |
![]() |
DEPICTING ABYSM - IMMERSION (30.12.14)
Russisk atmosfærisk svartmetall-funeral kan være riktig så bra, men det kan selvfølgelig
være ørkesløst også. Denne duoen ligger å vaker litt midt i mellom. På Immersion
finner vi fire låter på tilsammen drøye førti minutter. Stemningene de presterer
er ikke så aller værst. Melodiene duger i grunn. Fremføringen er godkjent. Lyden er brukbar.
På den positive siden skal det sies at bassgitaren kommer tydelig fram, og det svartmetallen
har et fransk preg av håpløshet. Lyden av hardt vær på havet står i stil til coveret.
Lydeffektene er mixet godt inn, og skapet litt helhet over verket. På den negative siden
derimot mangler det noe driv, og dybde. De to første låtene bare går og går. De forekommer
meg noe formålsløse. Låt tre, Le Mariniste føles litt friskere. Den er riktignok også
noe monoton, men den har litt bedre driv, variasjon og suggesjonsevne. Siste spor føles litt
simplere, men jeg tror jeg foretrekker det foran de to første. Alt i alt en skive jeg ikke
har problemer med å har i bakgrunn mens jeg leser en bok, men den blir ganske så midt på
treet uten å hevde seg det nødvendige hakket, dessverre. | ![]() |
![]() |
SYMPTOMS OF SICKNESS - SYMPTOMS OF SICKNESS (18.12.13)
En svenske ved navn Elnefial står bak dette enmannsbandet. Han har relokalisert
seg til USA der han har gjort og laget absolutt alt på og ved denne platen. Noe
som er nokså imponerende med tanke på kvaliteten her. Musikalsk snakker vi en
dyster, stemningsfull blanding av sint sortmetall, hatfull dødsmetall og death/doom
med strykere, blackvokal og dype growls. Jeg får noen My Dying Bride-vibber
i blandt, men ikke se på det som noen direkte sammenligning. Variasjonene er god,
de harde partiene er tøffe, de roligere delene har fine melodilinjer, og lyden er
god. Anbefales! | ![]() |
![]() |
THE HOWLING VOID - NIGHTFALL (02.12.13)
Dette amerikanske enmannsbandet spiller funeral doom med en smått symfonisk,
om enn noe syntetisk, touch. Dette "symfoniske" aspektet består av koring og
dvelende fiolin/synth, men var mer framtredende på forrige skive. Den første
skiva jeg hørte med The Howling Void var skive nummer to, Shadows over the
Cosmos fra 2010. Den ble for kjedelig til at jeg gadd bry meg mer. Nevnte
The Womb Beyond the World fra 2012 hadde jeg derimot sansen for, og det
kan sies om denne også. En time med langtekkelig, dvelende musikk som flyter
mer enn den biter er ikke for enhver situasjon. Når jeg sitter her merker jeg
at skiva gnager på tålmodigheten. Det er litt lite som skjer. Litt for glatt.
Der tar sin før det går opp for meg hva som mangler. Trommer! Hvor er trommene?
På den positive siden skal det sies at skiva har god lyd (joda, det syntetiske
låter syntetisk, men...) og den har bass. Det gjelder ikke alle metall-skiver.
Sjekk heller nevnte
The Womb Beyond the World, som har litt meg råhet i
lyden, og ikke minst TROMMER! Denne blir for glatt og begivenhetsløs. | ![]() |
![]() |
GRAVEBORNE - THROUGH THE WINDOW OF THE NIGHT (20.01.14)
Disse finnene gir oss kruttsvart sortmetall. Det meste går i høyt tempo, men det
er lagt inn en del varisjon i form av rytmeendringer og overganger. Alikevel finner
jeg ikke dette særlig interessant. Det er stort sett generisk black metal over ei
lav sko, og det over stort sett heile fjøla. Den første låten med litt schwung kommer
etter at halve plata er ferdig. Ettersom det viser seg at det er den eneste låta med
litt dybde kan du like gjerne høre den, dersom du er interesert: | ![]() |
![]() |
BURIAL HORDES - INCENDIUM (27.01.14)
Burial Hordes er et gresk band som spiller svartmetall av den heller forrykende sorten.
Lyden er skitten, tempoet er høyt, og gutta kan spille. Trommisen er tydeligvis med i 9
andre band, og han har x-status i ytterligere 7. Erfaring skal det altså ikke skorte på.
Det er ikke bare rett-i-trynet og full fart hele veien. Det er klokelig funnet plass til
ekle stemninger. Når det roes ned er det ikke uten en viss eim av dødsmetall. Aberet med
Incendium er at hørt-det-før -faktoren er rimelig høy. Her kokes spikersuppe på
godt brukte spiker. Noen partier er så standard at skiva ikke vil savnes, men det finnes
også ting her jeg gjerne hører igjen. Skiva er absolutt solid nok til godkjent, men det
er en viss fare for at den kommer til å drukne i mengden er jeg redd. | ![]() |
![]() |
AENAON - EXTANCE (20.01.14)
Dersom du har gått rundt og grublet på hva man får dersom man blander elementer fra Shining, In Lingua Mortua
og Diablo Swing Orchestra med jazz, prog og burlesk, har jeg gode nyheter til deg. Resultater fra min forskning mer
enn antyder at Extance kan være løsningen på det store spørsmålet. Fra fjas til alvor. | ![]() |
![]() |
THE KENNEDY VEIL - TRINITY OF FALSEHOOD (21.01.14)
Disse amerikanerne spiller såkalt brutal teknisk deathmetal. Her finner man altså ikke noe melodisk eller midtempo dødsmetall.
Da er det større fare for at man støter på noen deathcore-elementer. Det høres ihvertfall en smule "moderne" ut etter min mening.
Bandet spiller bra, og det er trøkk i både låter og lyd. Variasjon... Dersom et band skifter rytme hvert fjerde sekund i en drøy
halvtime, kan det kalles variasjon? Låtene har mange saftige elementer, og det er antydning til diabolske stemninger, selv om
det drukner litt i "variasjonen". Trommingen er tidvis frapperende der blastbeats går unna passe sykt tempo. Trommisen
imponerer der han konstant varierer teknikk i særdeles høyt tempo. Det er mye tøft her, men for meg blir skiva for "teknisk".
(Ganske ironisk ettersom jeg selv er ansatt som tekniker). De konstante endringene gjør at låtene mister den naturlige flyten,
og som nevnt drukner stemningen en smule i all flinkis-spillingen. Et annet aspekt som irriterer meg i økende grad med teknisk
dødsmetall er de unødvendige, lyse gitarlydene som på død og liv skal spilles hele tiden. (Gitarteknikken har sikkert et navn).
Anbefales på det sterkeste til store fans av tech-death-core.
| ![]() |
![]() |
LVCIFYRE - SVN EATER (21.01.14)
Den britiske kvartetten Lvcifyre består av fire erfarne briter. De er nå ute med album nummer to. Selv om
jeg har hørt The Calling Depths fra 2011, hadde jeg allerede glemt den. Bandet framfører black/death
som er mer skitten enn på forrige skive. Det er diabolsk, voldelig og en smule okkult-lydende. Spillingen er det
ikke noe å utsette på, og lyden er tøffere enn toget. Høres vel og bra ut. Problemet er mangel på variasjon.
Det er selvfølgelig funnet plass til noen overganger, soloer og annet småsnacks, men alt i alt blir dette for
nyanser å regne. Svn Eater minner om en høytrykksbor som ikke tar nevneverdige pauser.
Vokalen er dyp, men registeret er magert. Etter to runder føler jeg at dette er en likelydene grøt der ingen spor
skiller seg fra hverandre. Det hjelper ikke å være aldri så sinte og kjappe dersom man ikke har substans.
| ![]() |
![]() |
WALDGEFLÜSTER - MEINE FESSELN (10.01.14)
Waldgeflüster er et tysk enmannsband som spiller en form for metall i skjæringspunktet
mellom black, doom og shoegaze. Forrige skive, Femundsmarka - Eine Reise in drei Kapiteln,
var mer svartmetallsk, men denne er rolig og nokså melankolsk, med en stemning
som lukter skog og fjellheim. Det er fristende å døpe stilen naturmetall. En svartmetallsk
variant av Agalloch kan vel fungere som en slags referanse. Det er ikke mye
originaliteten å spore her, noe som i og for seg ikke behøver å bety all verden dersom
skiva har andre gode egenskaper og bandets gjennomføringsevnen er tilstede. På enkelte
låter finner man fine melodier, og på andre tøffe svarte partier, men noen spor blir
kjedelige og langdryge. Skiva snurrer og går uten å gripe noe særlig fatt i meg. Det
finnes riktignok låter og partier som appellerer med gode melodier eller riff.
Åpningssporet er ganske ålreit, og Wenn die Morgensonn... kan frambringe en
behagelige apatiske følelse, men deler av materialet etterlater meg nokså likegyldig.
Det mangler liksom litt trøkk både i lyd og låter. Det som taler
til fordel for Meine Fesseln er at den har en lett suggererende virkning når
hørt i sin helhet. | ![]() |
![]() |
MECHINA - XENON (01.01.14)
Disse fire amerikanerne spiller en seriøs schizofren form for symfonisk, teknisk og industriell dødsmetall.
Det orkestrale fungerer utmerket og blander seg pent inn i musikken. Dette elementet tåler en sammenligning
med Gromth. Det som fungerer værre er de industrielle elementene, som høres ut som lydeffekter lånt fra
pop og techno -verden. Forvrengte stemmer kjørt gjennom synthesizer hører hjemme hos listepop og boybands!
Og den hissige Commadore 64en som ligger å lager "skurre-bass" og moderne kommersielle effekter som tatt ut av
tragiske one-hit-wonder listepop R&B-låter. Metallen i seg selv har teknisk finesser uten å overdrive dem, og noe
industrielt preg kan godt fungere som krydder. Growlevokalen er helt grei, og den metalliske biten er godt utført.
Dette er originalt! Det kommer du ikke til å høre meg si for ofte. Originalitet er desverre ikke nok i seg selv.
Om jeg hadde tyllet meg inn i gamle gardiner, smurt tyttebær-syltetøy i ansiktet og kastet erter etter folk på torget
mens jeg proklamerte siteter fra kokebøker, hadde jeg også vært original. | ![]() |
![]() |
ALCEST - SHELTER (17.01.14)
Jeg antar at de fleste har fått med seg dette franske post-metall/shoegaze. Jeg visste imidlertid ikke at det var snakk om et soloprosjekt.
Anyways, jeg tar en kjapp oppsummering og sammenligning mot tidligere fullengdere: I 2007 kom skiva med jentungen på. Rimelig rolig,
men greie melodier og mildt dtøyende gitar i bakgrunn. 3 år senere kom den blå skiva. Litt mer blackvokal gjorde denne hakket "hvassere".
Deretter kom den grønne med fuggeln på. Mer profesjonelt gjennomført i mine ører. Fine melodier og litt trøkk innimellom. | ![]() |
![]() |
CULT OF FIRE - ASCETIC MEDITATION OF DEATH (30.11.13)
Tsjekkiske Cult of Fire debuterte med den solide skiva Triumvirát i 2012. Når
de nå komme med album nr 2, har både albumtittel og samtlige låttitler blitt
skrevet med Devanagari, det indiske skriftsystemet som brukes i språk som sanskrit
og hindi. Jeg forholder meg til den offisielle oversettelsen, så får du heller
trykke på linken over hvis du vil trimme øynene dine. Dette er en litt snål skive.
Noe her er ekstremt, og noe er melodiøst og nokså rolig. Andre partier har ett preg
av post-black, med 70-talls synt, og melodilinjene er generelt litt uttafor.
Stemningen som hviler over skiva er også litt merkelig, som en blanding mellom mystikk
og creepiness. Er dette spennende? Er det bare snålt? Hvor vil Cult of Fire? | ![]() |
![]() |
GATHERING OF SHADOWS VOLUME 1 (COMPILATION 10.01.14)
Før Internett var compilations er grei måte å sjekke ut ny musikk. Nå føler jeg at
formatet og konseptet har gått litt ut på dato, men å friste med gratis musikk blir
aldri utdatert. Jeg kommer neppe til å skrive om flere samleskiver, men denne så og
hørtes litt interesant ut, og som nevnt: den var gratis. Dette er altså en compilation
utgitt av Black Metal Allegiance. Bak B.M.A. står ildsjelen Khelnath som ønsker å støtte
og promotere svartmetallbands globalt. | ![]() |
![]() |
ISKALD - NEDOM OG NORD (14.01.14)
Nordlandsduoen Iskald er ute med sin fjerde skive. Av en eller annen grunn
har jeg bare hørt de to første skivene, og det er ganske mange år siden i tillegg,
så noen direkte sammenligning med tidligere verk må jeg melde pass på. Jeg har dog
inntrykk av at endringen i stil er nokså marginal. Her riffes svartmetall med et
småteknisk og ikke overdrevet melodisk preg, der deler av melodien er skjult i bakgrunnen,
som et gjemt påskeegg man ikke finner før | ![]() |
![]() |
GOD DISEASE - ABYSS CATHEDRAL (EP 11.01.14)
Jeg kommer stort sett til å holde meg til fullengdere her på siden, men unntak er
naturligvis lov, spesielt når man er enehersker. (Drømmen om å bli diktator har endelig
gått i oppfyllelse, mohahaha...). Dette er bare en EP, og finnene har fra før kun en demo
på sin skitne samvittighet. Skitten midt-tempo dødsmetall med en hang til det mørke og
uhyggelige er hva de serverer på denne knappe halvtimen. Og de serverer det med blodig
bestikk. På sitt seigeste, på det 7 minutter lange avslutnings- og tittel-sporet, grenser
musikken mot death/doom, og stemningen blir nesten fysisk. Lyden og variasjonen på disse
låtene er særdeles vellykket, så dette er absolutt et band å merke seg! | ![]() |
![]() |
AL-NAMROOD - HEEN YADHAR AL GHASQ (06.01.14)
Dette saudi arabiske black/folk-bandet har fått noen gode omtaler, og jeg håpte derfor
på noe spennende. Vel, det låter ikke helt A4 dette, men det låter jaggu ikke helt bra heller.
Man kan saktens dra noen paraleller mot Melechesh, den geografiske bakgrunnen
tatt i betraktning, men særheten i det hele gir litt øst-europeisk preg. Ikke at man kan dra
noen direkte sammenligning mot band som Darkestrah, Drudkh eller Negura Bunget
av den grunn. Det måtte i såfall være mot noen gamle skitne singler eller den slags. Al-Namrood
høres nemmelig litt skrangleorkester ut, noe som blir helt feil når dette sågar er fjerde fullengder.
Jeg trudde Saudi Arabia var et rikt land, men de er kanskje ikke så rike på produsenter.
Musikken er ikke veldig original, men ser man bort ifra lyden finnes det noe egenart her, og
jeg vil vel si at bandet har potensiale. | ![]() |
![]() |
LEGION OF THE DAMNED - RAVENOUS PLAGUE (03.01.14)
Nederlenderne følger den samme oppskriften som de har gjort på 5 skiver før. Noe har bandet endret seg,
spesieilt på det lydmessige plan, men fundamentet ligger stabilt. Gutta spiller tøff thrash, med akkurat den
mengden som er påkrevd for at deet hverken skal låte klin likt helle veien, eller ski ut i melo-thrash.
Nå skiva inneholder lite variasjon og minimalt med stemning,blir 45 minutter alt for lang spilletid.
Reign in Blood var både tøffere og mer stemningsfull, men føltes allikevel ikke for kort.
Jeg gir skiva godkjendt da dette er passe kul thrash som lett setter rockefoten i sving. Skiva blir garantert bedre etter noen runder i spilleren, når detaljene evner å skille låtene bedre. Etter en lytt høres det meste noe likt ut.
Jeg kommer ikke til å bruke mer tid på albumet uansett da ren rett-fram-thrash overhodet ikke er spennende lengre.
| ![]() |