Finske Creinium består av tre medlemmer, altså halve besetningen, fra det splitta bandet Path of Annihilation. Her har de fått med seg tre karer til, for å fortsette sitt virke inne melodiøs dødsmetall. (Om det finnes likheter aner jeg ikke). Denne EPen er første utgivelse på et selskap, og metallen som serveres via fem låter og 30 minutter er melodisk, symfonisk og nokså snill. Ikke for tannløs, no blant annet growlingen sørger for. Den øvrige vokalen er en elendig sort variat, som minner om Dani Filth, eller "Filthy Dani", om du vil. Melodiene er ålreite å høre på, men de fleste av dem har et preg av tilfeldige toner, og bidrar ikke med noe nytt. Ikke dårlig, men let's face it, du går ikke glipp av noe om du hopper over denne.
Det er nokså vilkårlig hvilken låt du hører, så du kan like gjerne se videoen til Project Utopia.

Impaled Nazarene trenger strengt tatt ingen introduksjon. Spørsmålet er utelukkende hvordan den tolvte fullengdere til disse finske sortmetallerne høres ut. Fasiten er at Impaled Nazarene fortsatt er Impaled Nazarene. 13 black 'n' roll låter skytes ut fra hofta i løpet av 33 minutter. I den grad endringer har funnet sted, har lydbildet blitt snillere og mer rocka og rølpete, ja til og med litt mer punkete. Dette er ganske så fjernt fra hva jeg forbinder med ekte svartmetall, for å si det slik. Helt greit, vil jeg kalle det. Hverken mer eller mindre. Noen kule spor, som tittellåten. Sikkert morro å bange nakken ut av ledd til dette live, men på skive er dette overhode ikke noe must.
Hør nevnte tittelspor, Vigorous and Liberating Death, og eventuelt Album Samples.

Dette er første skive fra tyske Zeugen der Leere. Det vil si... De tre karene ga ut en skive i 2012, men da under navnet Ruin of Remembrance. I følge metal-archives spilte de den gang melodisk dødsmetall. Under sin nye moniker er det atmosfærisk svart og "dark" metall som framføres. Det er bra lengde på låtene bandet byr på. 9 låter pluss intro og outro har en samlet spilletid på nesten en time og ti minutter, og de fleste låtene passerer 7 minutter. Bandets musikk maler melankolske stemninger og veksler mellom de seige og de hardere passasjer, på sedvanlig vis. Melodiene bandet har kommet opp med er fullt på høyde med det meste innen subsjangeren. Dersom du liker band som Dämmerfarben, Raventale, Stilla eller Waldgeflüster, bare for å nevne et mikroskopisk knippe av band som oppererer i samme landskap, skal du sjekke ut denne. Ikke revolusjonerende, men like fullt bra.
Seelenwanderer kan lastes ned gratis på bandcamp.

I likhet med Decapitated Christ, nedenfor, er Hate Legion et spansk band beståede av fem karer. Sjangeren er derimot en annen. Den hele og fulle tittelen på spanjolenes andre skive er Exitus Letalis (Tota Vita Nihil Aliud Quam Ad Mortem Iter Est), intet mindre. Her snakker vi om melodisk sortmetall med elementer fra øvrig ekstremmetall. Det hele av greit gjennomført, men lite oppsiktsvekkende art. I løpet av tre kvarter strømmer musikk ut av høyttalerne uten at mye av det evner å gripe eller riste meg nevneverdig. Til tross for noe flat lyd låter derimot det helt greit, og jeg kan ikke karakterisere skiva som direkte kjedelig heller. Bortsett fra enkelte sære rytmer som er mer irriterende enn nyskapende, gjør ikke Exitus Letalis... vondt å høre på. Litt sterkere melodi- og struktur-messige idéer kan fort løfte bandet noen hakk.
Umiddelbare favoritter: Fruens Tua Agone og Osculum Infame.
Skiva kan lastes ned gratis på bandcamp: Exitus Letalis....

Decapitated Christ består av fem spanjoler, og de spiller dødsmetall av den værbitte og tidsbestandige typen. Ingen moderne fiksfakserier. Derimot gjør de mye rett på sin fjerde skive. Det trøkker og ruller godt, og både melodivalg og rytmer frister til å gi nakkemusklene litt trim. Tøff oldschool death metal som groover godt. Gjenger byr på enkelte creepy moods, og befinner seg iblant ikke er så langt unna Aeternus.
Smaksprøve: Sabbath of the Blind Dead & Hexenhammer.

Bandet, som på engelsk kalles Ruyan er selvfølgelig russiske. Skiva, som kan oversettes til White Swan er den andre i rekken, og minner kraftig om mer kjente Аркона (eller Arkona som de er bedre kjent som). Litt Litvintroll kan man også spore her. Vi snakker episk pagan/folk med utstrakt bruk av russiske folkeinstrumenter. Kvinnevokalen har også markante likheter Musikken veksler mellon svært ulike retninger, der det enkelte steder er høyt tempo og mye som skjer på en gang, mens det andre steder er stemnings kollasjer over en lav sko. Ikke er det like gjennomført som hos nevnte band heller. Stilarten er ikke min favoritt, så jeg står over denne. Jeg kommer likevel tilbake med en kommentar til Arkonas ny album som er ute om et par dager.
Stream er tilgjengelig på denne siden hvis stilarten faller i smak.

Fire australiere utgjør The Seer, et band som har hatt sin andel utskiftinger allerede før denne, deres første fullengder, ser dagens lys. Det er ikke mye typisk australsk over The Seer, musikalsk sett. Melodisk, symfonisk metall med elementer og krydder fra teknisk, industrielt og progressivt hold, står på menyen om ørene ikke har spilt meg et puss. Ikke at oppskriften er innovativ av den grunn, men bandet kommer opp med gode låter til å være såpass ferske. Tempoet er stort sett ganske høyt, og det spilletekniske virker forseggjort. Spesielt gitaristen viser gode takter. Låtstrukturen har et snev av dramatikk, som gir et "gotisk" preg, uten å gå i den retning musikalsk. musikken er temmelig frisk og viril. Et noe "ferskt" preg kan de lett vokse av seg. Lovende band.
Hør Prologue selv.

Human Collapse kommer fra St. Petersburg, eller Leningrad, som byen med nesten like mange innbyggere som Norge het i metallens barndom. (Fram til 1991). Bandet spiller death/doom av høy kvalitet. Her er det ingen grunn til å henge seg opp i at Darkness to Fall er bandets første utgivelse. Bandet blander de sedvanlige elementene i sjangeren, så direkte nyskapende er skiva naturligvis ikke, men melodilinjene og låtoppbygningen disse russerne makter å avlevere er sannerlig ikke alle debutanter forunt. Bandet mestrer å komme opp med en rekke smått originale melodier, overganger, samt noen snodige, disharmoniske og atonale partier som passer ypperlig inn. At denne tre kvarter lange, nydelige godbiten kan bli din for en valgfri pris er et godt argument for å få deg til å sjekke ut Human Collapse.

Australske Erebus Enthroned er ute med skive to. Dette er atter et band jeg ikke har vært borti før. Musikken de framfører er temmelig intens svartmetall, men kvartetten, bestående av A, M, D og N(!), vet å innlemme både variasjon og stemninger for å forhindre stagnasjon og kjedsomhet. Jeg har hørt lignende litt for mange ganger til å skryte dette opp i skyende, men hvis du vil ha ubehagelig sortmetall som bakbinder deg med piggtråd og sparker deg i tannkjøttet, kan du saktens sjekke ut Temple Under Hell.
Void Wind & Black Sword.

Old Wainds er ukjente for meg, men russerne har tre fullengdere bak seg, og har holdt det gående siden '95, så helt ferske er de ikke. Korreksjon: Jeg har faktisk hørt både en demo og en fullengder. Det er vel ikke nødvendig å si at disse ikke har satt noen spor? Stilen er aggressiv svartmetall av temmelig rett fram type. Jeg kjenner kjedsomheten komme snikende faretruende tidlig. Låter som Insane Stellar Race, As Spilled Blood They Sprout og Refracting the Light har noe god-stemmning, men de blir alt for langdryge. Det er ikke bare klokka som går og går og aldri kommer til døra.
Hør gjerne Nordraum selv.

Greske W.E.B., eller Where Everything Begun, som det står for, spiller det de kaller Dark Metal. Det ligner ikke et snev på Aeternus av den grunn. Her blandes melodisk black med elementer fra gotisk, symfonisk og elektronisk metall over en lav sko. Litt Type O Negative møter Semargl, Rammstein og The CNK. Bandet har mange baller i luften, og ensformig er det ihvertfall ikke. Spennvidden mellom de ulike spor og retninger er for bred etter min smak. Prince of 1000 Frozen Suns framviser en del kul symfonisk sortmetall, mens andre låter høres ut som synth-pop-metall som kunne fungert som soundtrack til Repo! The Genetic Opera. Jeg tviler ikke på at W.E.B. finner sitt publikum, og den som er matlei av generisk ekstremmetall kan her få litt variasjon. Alt i alt er ikke dette helt min greie, og 53 minutter er overkill så det holder for denne schizofrene pakka.
Advarsel: Videoen til tittellåta For Bidens og lyricks-videoen til Nightmares in Disguise framstiller skiva som bedre enn den faktisk er.

Disse franskmennene byr på intens, dystopisk og dissonant, avantgarde sortmetall, for den som ikke synes normal svartmetall er ubehagelig nok. Jeg skal ikke påstå at de ikke lykkes med det. Dette er riktig så klaustrofobisk. Relief of Troth og påfølgende Svn In Your Head er en pust i bakken, men ellers er dette en sonisk høytrykkspyler mot trommehinnene, og jeg blir lei etter få spor. Låta Mvrk Diving har nok variasjon og stemning til å fungere, dog.
Hør selv, og last ned for valgfri pris på bandcamp.

Denne soloutgivelsen fra Nightwishs Tuomas har ikke noe med metall å gjøre, ut over bakmannens meritter i genren, naturligvis. Konseptet her er et soundtrack til Skrue McDucks liv og levnet, Don Rosas serie av tegneserier om Skrues liv. Dermed snakker vi om "filmmusikk", der stemningene males med instrumentelle pensler. Det eneste aspektet som gjør at dette ikke føles helt som "soundtrack" er den kvinnelige vokalen. Stemningene passer til historien, og utførelsen er det ikke noe å utsette på. De rent symfoniske elementene er signert London Philharmonic Orchestra, koring er utført av Metro Voices, og det er tatt i bruk didgeridoo, munnspill, sekkepipe, sjamantromme, fiolin, gitar og banjo. Like fullt, det er fortsatt bare "film"musikk. Neste gang jeg leser Don Rosas fantastiske serie om den eventyrlystne anda, skal jeg sette på denne i bakgrunn. Neppe ellers.
Se videoen til singel-låta A Lifetime of Adventure.

Dette er hva man kan kalle en "super-gruppe" innen thrash/death-metallen. Her finner vi Damien Sisson (Death Angel etc.) på bass, Paul Bostaph (Slayer, Exodus, Testament m.m.) på trommer, Steve Smyth (Dragonlord, Nevermore osv.) håndterer gitar, og mikrofonen håndteres av George Anderson fra mindre kjente Down Factor. Så er spørsmålet om dette låter like dynge som andre "super-grupper". Vel, det stinker ikke, men jeg hadde aldri tippet at From Hell stort sett består av særs erfarne musikere basert på denne debuten. På første halvdel av skiva utblir kongeriffene, struktureringen er simpel, og originaliteten er fullstendig fraværende. Ingen av de første fem låtene har mothaker nok til bli husket etter endt spilletid. Låta Nun with a Gun har litt mer groove over seg, mens de påfølgende to låtene, The Church og Dead Reckoning endre karakter betraktelig, der de gir et inntrykk av konseptskive, noe dette også er. Selv om andre halvdel er noe bedre er ikke dette stort å rope hurra for.
Se traileren og hør mer på bandcamp.

Sectesy er et relativt nytt og lovende dødsmetall-band fra Tsjekkia, der medlemmene har noe fartstid fra andre og like ukjente band. På debuten framviser bandet en form for death metal med mye melodi og variasjon, der de mest melodiøse partiene har mye til felles med tradisjonell heavy/doom og andre melodiske stilarter, og de hardeste partiene ikke er mer aggressive enn f.eks. Entombed. Et band det forøvrig er visse likheter å spore med. Det hadde gjerne ikke gjort noe om vokalisten hadde et noe større spenn, selv om growlingen, med nokså tydelig uttale, er mer enn godkjent. Instrumenteringen virker å være godt håndtverk, og spesielt sologitaren får utfolde seg en del. Sectesy har en rekke gode låter her, og dette er en solid første-utgivelse med 8 spor på knappe tre kvarter. En frisk skive som vinner på at bandet våger å krysse sjanger-grenser uten pass.
Se videoen til Blood Red Path, og hør flere låter på bandzone.

Fire kanadiere byr på dødsmetall av den modene sorten. Det skal sies at karene på sin tredje skive kommer opp med enkelte suggerende riff og gode soloer. Smått aggressiv og semikaotisk stemning, doble basspedaler og annet snacks finnes også her. Jeg er likevel skuffet. Helhetsinntrykket er litt for modernistisk, stakato, melodiøst på feil måte, og vokalen er tidvis bare plagsom. Variasjonen fra låt til låt er heller ikke mye å skryte av. Jeg står over.
Hør selv, Abnormal Appetite eller Years Of Redemption.

Divine Realm faller et stykke utenfor min dagligdagse metall, men selv kneip-spisere må kunne unne seg en polarloff med roastbiff, reke, eggerøre, rødbeter og sjampinjong i blant. Dette er progressive saker med elementer fra mye og mangt, og en grei avveksling for variasjonens skyld. Det er veldig melodiøse saker vi får servert, og uttrykket er snillt. Det krydres med det meste fra krydderhylla, men det er gitarspilet som er selve essensen her. Det er mye seriøst bra gitarspill her. Jeg er ingen gitarist, men jeg oppfatter ihvertfall dette som godt over gjennomsnitt hva gitarinstrumentering angår. Ikke noe jeg kommer til å høre mye på, men friskt likevel.
Dessuten får du den digitalt for det du måtte ønske å betale på bandcamp.

Jeg kom tilfeldigvis over nordnorske Slagbjørn for noen måneder siden på Encyclopaedia Metallum's liste over kommende utgivelser. Navnet vekket nysgjerrigheten, og logoens estetikk samt smaksprøver på youtube ga mersmak. Nå viser det seg desverre at mitt første møte med bandet også blir mitt siste. Grunnlegger og primus motor, Vanskjebne møtte en ublid skjebne, ikke ulik tragedien bak Valfars bortgang, da han forsvant sommeren 2012, bare 30 år gammel. Mot slutten av november, same år, ble hans jordiske levninger funnet i skogen. Jeg kondolerer.
Denne skiva er satt sammen av tre låter fra Slagbjørns første utgivelse, en splitt fra februar 2012 med en annen nordnorsk gruppe, Forhatt, samt to andre låter spilt inn i januar/april det året. Musikken er svartmetall med melodier som gir et preg av natur. Variasjonen er rikholdig, fra akustisk tristesse, via viking-temaer til black 'n' roll-preg, og lyden er langt bedre enn forventet, med tanke på at dette er så godt som demo-innspillinger. Bredden i materialet er også god. Her finnes sorgtunge partier, mer lystige sardoniske øyeblikk, harde midtempo partier og kjappe partier i en blanding framført med all verdens naturlighet og stolthet. Oppbygning, stemninger og innhold får meg atter en gang til å tenke på Windir. Vanskjebnes, og dermed Slagbjørns -borgang, er et tap jeg bare kan sense omfanget av. Gitarist og bassist Normann er også mannen bak Skaur, som er ute med ny EP. Den kommer jeg tilbake til.
I disse fjøsbok-tider er det godt å se at noen har ordentlige sider, og på interwebsiden til Slagbjørn finner du de fleste låtene under Media.

Den kanadiske provinsen Québec omtales ofte som den fransktalende delen av Kanada, ettersom fransk ikke bare snakkes av majoriteten, men er eneste offisielle språk i regionen. De 85 % fransktalende kalles québécois. Svartmetallen fra dette område har også en del til felles med den franske avarten. Sorcier des Glaces ga ut en kul skive som jeg skrev om i slutten av forrige måned, og Neige et Noirceur kom ut med ny skive samme dag som denne splitten. Den har jeg desverre ikke fått lagt mine benete gikt-knoker rundt.
Symbolet på coveret av denne splitten, fleur-de-lis (fransk lilje), er et emblem med sterke røtter i fransk historie og kultur, og brukes gjerne som et symbol på identitet for folk med tilknytning til det franske monarki. Dette er nemmelig ikke bare en samling av ulike band, men en samling med et kollektivt konsept; å utforske den lokale folklore. Fire grupper fra regionen bidrar med en låt, en folkehistorie hver. Alle fire kommer fra provinsens hovedstad, Québec, Bergens vennskapsby. Låtene fungere godt sammen, pga musikalske likheter.
Samtlige band leverer rund 6 minutter med kaldt og god svartmetall. Det er en split. Den er kort. Dette er ikke et must i mine øyne. Men det er en gjennomført lokalpatriotisk hyllest til Québécois Black Metal. Om man ser på den kun som en kuriositet eller ei, er det en fin samlegjenstand utgitt i 500 eksemplarer. Jeg skal ikke gå inn på hvert enkelt band, jeg har skrevet alt for mye allerede. Jeg skal heller ikke gå mer i dybden på musikken. Du vet trolig hva du får.
Stream heller Forteresse, Chasse-Galerie, Monarque og Csejthe bidrag på Légendes.

Kunne nederlenderne valgt et bedre navn enn Violence Reigns Supreme på ei skive med så mye trøkk? Jeg har desverre ingen kjennskap til de tre fullengderne Winter of Sin har i back-katalogen, men i følge bandets biografi var disse roligere i tempo, mindre agressive og reinspika melodiøs black metal. I likhet med Vahrzaw nedenfor snakker vi her en mikstur av død og svart metall, men dette er ikke den skittne undergrunns-typen. Winter of Sin spiller melodiøs men bombastisk, kraftfull og kjapp black/death av den litt storslåtte typen. Drivende god tromming og tydelig ekstremvokal sammen med doble gitarer kan ikke feile når låtmaterialet holder såpass høy standard. Også synth er brukt for å forsterke stemningene noen steder, men vi snakker moderat bruk. Det lyriske konseptet er menneskerasens utslettelse via utenomjordiske angrep, og skiva føles som om noen har gått til kosmisk krig mot hodet ditt. Hvordan jeg kan gå fra den setningen til å si at dette føles grisefett aner jeg ikke.
Umulig å velge en favoritt etter bare to runder, men Maelstrom, med sin blastspeed og nydelige mittparti (den soloen kunne vært bedre), Black Ashes, med sin stemning, råskap og attitude, samt Inheritors of Pain som har nydelig gitarspill. (Repetitivt, sier du? Neida. Repetisjoner over et tema, kalles det).

Skive 2 fra australske Vahrzaw, som ga ut sin debut i 2009. Bandet spiller black/death av den stemningsfulle sorten, og har et uttrykk mer typisk for skandinavia enn australia. Dødsmetall av den skitne typen og enkelte soloer av Morbid Angel-slaget gir et solid undergrunnspreg, samtidig som kullsvarte stemninger og vokal maler fanden på veggen. Om Vahrzaws hederlig forsøk på å mane ham ut fra gipsplater og tapet lykkes vites ikke, men bandet har i alle fall skapt en drøy halvtime med uhellig ekstremitet. Ikke alle låte har like mye driv, variasjon og stemning, så alt fenger ikke en gammel ringrev like mye, men det er fortsatt mye fett her, så dette er selvfølgelig godkjent.
Skiva sjekkes på bandcamp. Foreløpig favoritt: Endroom

Dette er en debuterende kvartett fra Kroatia. Bandets røtter ligger i dødsmetall og thrash, men de høres ikke ut som et typisk band i noen av leirene. Den melodiske stilen har arvet sin andel fra tradisjonell metall i tillegg. På 35 minutter serveres 8 låter med mye variasjon, både innad i og mellom hver enkelt låt. Faktisk så mye at det gir et progressivt tilsnitt. Vokalen er en ikke spesielt dyp growl, med en skarp snert. De to gitarene gjør mye ut av seg, og imponerer. Bassen gir dybde i lydbildet, et lydbilde som er temmelig god til debutanter å være. Trommisen gjør en ålreit jobb, og trommene låter "autentiske". Både lyden og bandet har et lite "nybegynner-preg" over seg, men det finner jeg absolutt sjarmerende. Kanskje fordi det låter litt 80-90-tall, før kliniske superproduksjoner tok over? God låtskriving i både melodi og struktur gjør dette lett å like.
Du betaler det du føler for på bandcamp, og det er Polarity of Life selvfølgelig verdt. Alle låtene ligger også ute på youtube.

Sinbreed er, ikke overaskende - musikken tatt i betraktning, tyske. Dette er nemmelig power metal. Ikke min favoritt, men dette er ikke så aller værst. Bandet ga ut debutten i 2010, og er nå ute med oppfølgeren. At to av karene også spiller i Blind Guardian gir også et hint om musikalsk retning. Vokalisten har en mer heavy tilnærming enn mange i sjangeren, noe som gjør metallen lettere fordøyelig for mitt vedkommende. Det er kanskje visse likheter med Andi Deris fra Helloween, men her er jeg på syltynn is. Musikken er generelt ganske hurtig, så power med speed metal influenser kan være en pekepinn. Noe av det viktigste innen power metal er gode melodier, og Sinbreed gjør seg ikke helt bort, selv om jeg ikke oppfatter noe her jeg mistenker som framtidige klassikere. Tvert imot hører jeg ingen låter her som appellerer kontant. Jeg får litt vibber av Helloween rundt Master of the Rings rent stilmessig, uten sammenligning forøvrig. Et av de beste aspektene med Shadows er gitarspillet. Klassisk 80-talls gitarspill av god sort. Denne anbefaler jeg power-fans å sjekke ut. Vi andre kan stille og urolig vandre videre i skyggene.
Låta Reborn er ikke så ille.

På tide å få renset ørene med litt sort skandinavisk metall. Utover at dette bandet er svenske, og at dette er deres debut, er det ikke mye info å finne om bandet. (Dersom det i det heletatt er et fullt band). Skiva er selvfinansiert, og kun tilgjengelig digitalt enn så lenge. De seks sporene har et monotont preg der suggesjon og ubehagelige dystopiske stemninger fungerer som det manipulerende våpenet mot lytteren. Og jeg føler meg truffet... i trommehinnene. Hastigheten veksler mellom black doom og høy hastighet, med hovedvekt på det litt seige. Det er ikke mye vokal på skiva, men det som er her er godkjent svartvokal. Jeg føler at de to låtene på midten av plata ikke ligger helt på samme nivå som resten, men det blir småpirk. De største ankepunktene blir at man har hørt tilsvarende før, at man finner lite variasjon (til tross for ca ti minutter lange låter) og at en snau time kan bli langtekkelig for den som lytter konsentrert. Likevel er det sortmalte stemninger her som tiltaler meg, så hvis 57 minutter med dårlige vibber i avmaktens klør høres fristende ut, kan dette svartmalte vanviddet kjøpes for 5$. De to første sporene, samt The Hidden Realm falt mest i smak. Ikke obligatorisk, men stemningsfull og ekkel på en diabolsk måte.
Black Drop Effect - Injecting Pain.

Dette er mitt første møte med en gjeng polske thrashere med fire skiver bak seg. Musikken balanserer mellom ekte thrash med elementer fra heavy på den ene siden, og elementer av moderne art på den andre siden. Å forklare noe som "moderne" virker gjerne dødfødt, da det er et begrep tiden alltid vil løpe ifra. Poppa elementer fra såvel grunge som "nu-metalcore" er vel et mer korrekt begrep.
De elementene som er gode, har jeg virkelig sansen for. Lyden er god og gitarspillet er nokså strøkent. De klarer å veve inn melodilinjer som funker godt og låtene har god variasjon. På den annen side er det alt det "moderne" fjaset som trekker langt ned da det blir et nesten konstant irritasjonsmoment. Spesielt vokalisten er tidvis ekstremt plagsom. Dette kunne vært meget bra, men Virgin Snatch skyter seg selv i foten, og det er bare trist.
Mer open-minded enn meg? Teaser 1 og Teasern2. En av de bedre i mine ører: Escape From Tomorrow.

Enda en skive som kom ut for over en måned siden. Jeg henger, litt etter skjema, men får prøve å jobbe meg fremover. Denne gangen en litt soft utgivelse fra noen tyske gutter som spiller melodiøs metall med elementer fra heavy, power, nwobhm, speed og core. Musikken har et moderne og nokså poppete preg. Clean-vokalen veksler med noe som ikke ligger langt unna screamo, og imponerer ikke denne karen i alle fall. Det eneste jeg med hånda på tastaturet kan si at jeg digger her er gitarspillet, som slettes ikke er ueffent. Ellers bli Bullets in My Head for komers't.
Se Preview'en eller hør de beste låtene, 13. 3 Bullets per Second og Prototype of Death, på soundcloud.

Kristiansand-bandet Horizon Ablaze består til dels av folk fra Blood Red Throne, Pantheon I og Den Saakaldte (som er svanger med ny skive og har termin i slutten av mai), og dels av ferske navn. Dette er skive nummer to, og den tekniske kvaliteten (instrumentering og lyd) virker å ha et solid nivå. Det musikalske blir gjerne litt elsk eller hat, da denne ekstremmetallen har et tjukt lag av psyk galskap. Bandet blander skitten dødsmetall med stemninger og kullsvart gi-f.-estetikk fra svartmetallen, og blandingen stopper ikke der. I tillegg til ambiente lyder og overganger med innslag av støy og jazz finner man elementer fra flere svarte og dødlige undersjangrer. Det kan muligens ta litt tid å sette seg godt inn i skiva, men den som liker det mørkt, ekkelt, skittens og psykotisk vil neppe ha problemer med det. De som ikke er like komfortable med aurale psykiske lidelser bør kanskje tenke seg om to ganger før de lytter, ellers risikerer de å bli Fordømt.

Fem spanjoler utgjør Morbid Flesh, et band bestående av fem spanjoler. Hva? Om jeg ikke har kødda nok for en dag? Jo, jeg antar det. Bandet har en fullengder bak seg som jeg vanskelig kan tenke meg til at matcher denne EPen, skjønt... det blir egentlig ren gjetting. Denne EPen inneholder 6 spor med skitten og forbanna dødsmetall, og varer i 23,5 minutter. Lyden er overraskende saftfull, noe som matcher den brutale og ugudlige stemningen bandet formidler, samt den aggresive måten de gjør det på. Et par låter skårer litt lavt på variasjon, men hvis du ikke er meget rastløs og utålmodig burde ikke det utgjøre noe problem. Skiva får de heller ikke full skår for originalitet, men så lenge varene leveres såpass effektivt, er heller ikke det grunn til å trekke for. En solid EP, der flere låter stikker seg ut. Charnel House og Summoning the Sorcery of Death er tidlige favoritter.
Smaksprøve: Embedded in the Ossuary.

Emperor er ENDELIG ute med nytt studio-album, og mannen med ljåen skal vite at de har holdt kortene tett til brystet! Her har det vært mer hemmelighetskremeri enn i Fight Club, og de journalister og anmeldere som har blitt inviet har (til en forandring) klart å holde kjeften lukket. (Hadde det ikke vært for et par gode kolleger på andre nettsider som dro i noen tråder og skaffet meg en promo, hadde jeg vært liker "månebedotten" (perpleks og overrasket) som dere)... Men i dag braker det løs!
20 år etter fantastiske In the Nightside Eclipse, og 12,5 år etter det vi fryktet skulle bli den siste studioskiva fra det som kanskje er norges aller mest lovprisede svartmetall-band, kommer en bombe med 6 granat-låter samt 2 landminer i form av intro og mellomspill. Jeg vet knapt hvor jeg skal begynne, for Hoc Est A Iocum er ingen lett sak å beskrive. Samoth, Ihsahn og Faust har ikke bare lagt seg i selene, de har også tauet inn det meste som kan krype å gå av tidligere medlemmer til å bidra til det voldsomste lydbildet som noen sinne er produsert. Dette er ikke bare som å bli påkjørt av en trailer, dette er som 66 semitrailere som kjører kolonne... ved siden av hverandre! Hør for eksempel Qui legitis flores parva, hvor hele tre trommiser synkron-blaster som mitraljøser. For virkelig å gjøre lydveggen til en lydmur som selv F-16 vil slite med å bryte, har de innlemmet hele 12 middelalder-instrumenter, 5 afrikanske oldtids-instrumenter, samt fullsatt filharmonisk orkester. Låta Et Collaudate Canticum kan gjerne blåse ut hjernen min med sine intrikate og progressive rytmer når som helst. Dette må være tiårets mest intrikate komposisjon. Det går slag i slag, og det er komplett umulig å bli lei. Lyrikken gir i tillegg det hele en ekstra dimensjon. Her snakker vi en konsept-skive som får Ayreons sci-fi-historier til å framstå som en Hardy-bok satt opp mot Kepler og Nesbø.
Min begeistring ser ikke ut til å ha noen ende, men det er mye å sette seg inn i, og jeg hører stadig noe nytt i de intrikate og særdeles originale låtene, så jeg får kommetilbake med en anmeldelse som står til 6 en annen dag. Den suverene lyden gjør også sitt til at jeg gjerne hører denne skiva ti ganger om dagen den kommende uken! Credula Deceptam!
Hør det fantastiske tittelsporet: Hoc Est A Iocum.