Selvfinansiert Utgivelse, 25.06.14
Astarth fra Chile er mannen bak dette enmannsbandet. Fra før har han kun gitt ut en tospors demo (november 2013) som du også finner på bandcamp. Her finner vi fire låter på tilsammen 21,5 minutter. Med unntak av spor tre, Herbstlaub, som er et akustisk mellomspill, finner vi depressiv sortmetall av litt varierende kvalitet. Dette er hjemmesnekra, men med tålelig god lyd. Lyd som varierer fra låt til låt, vel å merke. Jeg hadde vel ikke tippet kontinent ut fra materialet her. Nokså monoton dsbm har gjerne et noe passivt preg med tanke på geografi.
De som liker å grave etter skjulte kolerabefengte utgivelser i undergrunnen kan godt sjekke ut denne. For dere andre har denne intet nytt å komme med. Det lukter dog litt potensiale, så kanskje om noen år?
Trykk på BC-logoen for å laste ned denne gratis.

Violent Journey Records, 27.06.14
Disse finske thrasherne har tre skiver og en mengde mindre utgivelser bak seg, og er nå ute med en EP bestående av to nye låter og tre coverlåter. Ikke det smarteste stedet å begynne hvis man ikke har kjennskap til gjengen fra før, riktignok. Bandet gikk under navnet National Napalm Storm mellom 1986 og 1991, før de gikk i dvale og gjennoppstod under nåværende moniker i 2002. På denne EPen er original-vokalist Aku Raaska som forsvant i 1990, original-trommis Pasi Pauanne som forduftet i 1989 tilbake.
De to nye låtene er helt grei old school thrash låter. Deretter følger to coverlåter av finske hardcore/punk-band. Tja. Minner litt om Slayer - Undisputed Attitude. Tilslutt en cover av Nuclear Assault - My America (døpt om til My Pudasjärvi, etter bandets fødeby), tatt fra demoen Demo II 1988.
Disse 12,5 minuttene(!) er strengt tatt fullstendig unødvendige for enhver som ikke har et forhold til bandet. Jeg underkjenner ikke bandet av de objektive grunner at denne kan ha en slags verdi for enkelte andre, og fordi musikken ikke er direkte dårlig. Personlig kommer kun til å høre disse låtene igjen dersom jeg skal sammenligne litt når bandet gir ut neste fullengder.
Sjekk teaseren for Lex Talionis hvis du gidder.

Metal Blade Records, 24.06.14
Jeg kan lett se for meg at teknisk og melodisk dødsmetall av typen Allegaeon spiller lett splitter death metal fans i to fraksjoner. Jeg ser videre, levende for meg at fans av skitten og gjørmete necro-death, ala Teitanblood, med vemmelse i røsten spytte ut ord som "overprodusert flinkis-dritt" om dette. Fyller du badekaret med blod, gørr og gjørme, trenger du dermed ikke å lese lenger.
Med et mildt snev av Meshuggah eller Machine Head i rytmeseksjonen serverer amerikanerne tekniske saker med et preg av thrash. Selve riffingen og vokalen er ikke over måte melodiøst, men det øvrige gitarspiller er både melodisk og dyktig utført. Det er primært sologitar-spillet som er bandets styrke, og som skiller Allegaeon fra andre band i samme sjanger. Uten dette segmentet hadde ikke bandet apellert veldig mye til denne karen i alle fall. På bendets tredje skive finner vi også enkelte partier med litt symfonisk tilsnitt, som passer godt inn og gir litt mer svulstig kjøtt og flesk på beinet. Elements of the Infinite kan anbefales til fans av Soreption, Ouroboros, Vale of Pnath, Arsis og så videre... Videoen til 1.618 viser et band som tør være litt uhøytidlige, mens Dyson Sphere (Play Through) gir et bilde av guttas tekniske kapabilitet.

20 Buck Spin/ Osmose Productions, 24.06.14
To og et halvt år etter forrige fullengder er de australske funeral doom -veteranene ute med et nytt produkt. Denne gang en tospors EP, som likevel gir en samlet spilletid på like over halvtimen. På bandets Europa-turne i 2013 hadde ikke bandets trommis, Adrian Bickle mulighet til å bli med, så de hyrte inn Tim Call (The Howling Wind, Nightfell m.m.). Det er han som har ansvar for trommestikkene også på denne utgivelsen. (Hvorfor aner jeg ikke).
Det er seig og behagelig funeral Mournful Congregation framfører, og det er egentlig ikke så mye mer å si om den saken. Det indikerer vel også at denne utgivelsen ikke er noe must.
Helt greit, og dermed en svak godkjenning. La musiken tale for seg selv:

Schwarzdorn Production, 20.06.14
Denne ukrainske duoen leverte sin debut i 2011. The 5th Harmonic of Death, som den het, var en spennende mikstur av symfonisk sort metall og et smått eksotisk særpreg. Dette er oppfølgeren, og den følger i samme spor. Det symfoniske drar naturligvis tankene mot de åpenbare referansebandene innen storslått orkestral ekstremmetall, men det lukter gjerne ekstra sterkt av Limbonic Art. Det ligger et litt gotisk preg over deler av skiva, noe som drar tankene mot nostalgiske minner fra Ancient Wisdom, Dismal Euphony, Enslavement of Beauty, Grievance etc. I Tillegg finnes det andre elementer her, som techno-krydder ala Semargl i The Secrets of Victorious Decisions, noen dråper barokk i Inversion of Reality og jazz i avsluttende Breathing of Saturn Rings. Det noe sære preget, samt promobildet av medlemmene, får meg til å tenke på en annen duo med like sofistikert/distingvert/aristokratisk preg, nemlig Imperial Vengeance. Tilsett litt Morgul, Gloomy grim og Windir, så begynner vi å nærme oss.
Quintessence Mystica blander altså mange ulike, men kjente ingredienser, men låter ikke direkte som noen av dem. Det låter heller mystisk, spennende og akkurat så egenartet som man kan forvente/forlange av et såpass ferskt band.

F.D.A. Rekotz, 20.06.14
Etter to demoer er disse tre svenskene, hvorav to med bakgrunn fra Desolator og Soliloquium, ute med første fullengder. Bandet byr på drøye tre kvarter dødsmetall av den gamle skolen, med nasjonalarven inntakt. Originalitet finner du ikke mye av. Bandet følger oppskriften, med blanding av råe og seige partier, stemning, fandenivoldskhet, hissig growl, creepy gitarpartier og trommer tilpasset den øvrige variasjonen. Skiller man derimot mellom de som kan kaste julebaksten selv etter å ha fulgt anvisningen slavisk, og de som mottar heder og ros for sine kjøkkensysler, ligger Ending Quest godt an. De gjør det meste rett allerde på første forsøk. Det er imidlertid lov å håpe på mer egenart ved senere anledning.
Se videoen til Sumerian Invocation.
Demoene Led to the Slaughter & Vlad Tepes (2010 & 2011) er henholdsvis gratis og "betal hva du vil" på bandcamp.

Season of Mist, 20.06.14
Pothodene med det morsomme/teite navnet (døm selv) kommer fra USA, og har vært aktive i åtte år. Dette er den fjerde skiva, og bandnavnet røper vel sjangeren. Vi snakker selvfølgelig dødsmetall av Tampas-Florida-typen. Dersom albumtittelen høres kjent ut, er det nok en Gorguts-skive du har i tankene. Det samme er tilfellet med flere (om ikke alle) av låttitlene, der jeg ihvertfall registrerer to vridninger på Death-låter. Ett eksempel er Individual Pot Patterns, der Chris Barnes (Six Feet Under, Cannibal Corpse m.m.) gjester på vokal. På "With Their Hash He Will Create" (atter en Gorguts-vri) gjester Trevor Strnad (The Black Dahlia Murder) på vokal.
God gammel dødsmetal som dette har gjerne et enten/eller-preg. De skiver som presenterer creepy melodilinjer, uforutsigbare variasjoner og suggesjon, kan jeg lett falle for, mens plater med høyhastighets, rett-i-trynet, øs-pøs, uten nevneverdig substans, fort blir uinteressante.
Jeg har vært borti de to første skivene, og mener å minnes at disse hadde fint lite dybde å spore. I mellomtiden har de gitt ut blant annet ytterligere en fullengder, og litt fremgang vil jeg tro at det har vært, for From Wisdom to Baked er ikke så endimensjonal som fryktet. Skiva er noen solide steinkast unna de virkelig klassikerne, men det er greit med variasjon og flere tilløp til fete partier. I mine ører vakles det mellom godkjent og underkjent, så jeg lander i snitt på middelmåldig.

Debemur Morti Productions, 20.06.14
Dette er en halvannan times samleskive på dobbel-CD fra disse finskene. Tidlig i karrieren spilte October Falls instrumental, akustisk og naturpreget musikk i stil med Empyriums Where At Night The Wood Grouse Plays. Kaarna samler tre korte spor, hvorav én fra en split med Varghkoghargasmal, og tre lange låter fra henholdsvis Marras (2005), Sarastus (EP 2007) og Tuoni (EP 2003). På sine respektive utgivelser var disse originalt delt opp i 8-9 deler, mens bandets originale intensjon var å utgi disse som enkeltspor.
De skivene jeg har kjennskap til fra før, A Collapse of Faith (2010) og The Plague of a Coming Age (2013) inneholder også saktmodig og tung metall med post, funeral, dark og doom -elementer. Disse eksisterer ikke her.
Konklusjon: Vakkert, men kjedelig.
For fans av bandets tidlige materiale og nevnte Empyrium-skive: V.
For de som krever gitarer, trommer og/eller vokal: X.
Låten nedenfor er bare et eksempel. Hør mer på bandcamp.

Selvfinansiert Utgivelse, april 2014
De svenske nykommerne i Autumn Death er her ute med en EP uten cover, med 4 låter, 25 minutter og hjemmesnekret innspilling(?). Dette lukter det demo av, karer, men for all del. Hvorfor gi ut en demo når man kan markedsføre utgivelsen som EP, muligens selge noen fysiske kopier, og få gratisk distribusjon på digital-versjonen ved å legge stasen ut på nett? Dette har jeg sett noen eksempler på i det siste, og fenomenet vil vokse med den digitale generasjonen. Over til musikken.
De tre karene karene er ikke snauere enn at de spiller Melodic/Epic/Technical/Black/Death/Folk Metal, i følge seg selv. Dere glemte symfonisk, gotisk og doom! Jeg ville nok definert stilen på en litt annen måte, men jo, de har et vidt register av inspirasjoner og innbakte elementer. Det er i høyeste grad melodisk metall svenskene bringer på banen, og smått episk er det også. Jeg tror jeg vil kalle fundamentet folk/power, da det er litt Alestorm/Turisas over det Autumn Death gjør. Litt hard og småkjapp tromming, sammen med en semi-black vokal gjøre ikke dette til ekstremmetall (selv om låta Mors Pricipium Est er temmelig hard), som om det nødvendigvis trenger å være et mål. Vi snakker ikke akkurat høykvalitets studio-produksjon, og det er litt variasjon fra instrument til instrument, men sammenlignet med demoer er lyden helt knall. Over til det viktigste...
Er det bra? Joda, dette er absolutt hørbart. Låt én, When Dark Days Come har et rolig Primordialsk preg og vakre melodier, nevnte Mors Pricipium Est er som en sint Davy Jones (Pirates of the Caribbean) på tokt, Tristia har et minutt med nydelig/stilig gitarspill mot slutten og avsluttende Between The Worlds er en variert låt med både piano, syntetiske strykere og litt frisk clean hårdrocks-vokal mot slutten. Ikke perfekt, men absolutt en godkjent førsteutgivelse. Fornøyelig og fordøyelig.
Trommene er forøvrig gjort av Daray (Vesania, Vader, Dimmu etc), og Ricke fra Meadows End, som jeg skrev om for noen dager siden, deltar på et spor. Skiva kan høres på soundcloud, og lastes ned gratis (og lovlig) via dropbox.

Selvfinansiert Utgivelse, 10.06.14
Arabiske toner fra De Forente Arabiske Emirater er ikke hverdagskost. Disse fem karene kommer fra Dubai, og spiller dødsmetall med enkelte innslag fra egen kultur. Ikke at det er mye likheter mot Melechesh eller tilsvarende av den grunn. På denne EPen, som er bandets første utgivelse, får vi tre låter, og 19 minutter musikk. Det låter ikke så aller værst. Dødsmetallen er ganske melodisk og rimelig variert, med noe blackened death sydd inn, og enkelte rolige partier. Stemningene treffer dog ikke helt, og det hele føles litt uferdig, men det er en god start, og Aramaic må dermed sies å inneha potensiale til å nå opp og fram. Det jobbes med nytt materiale, så det skal bli spennende å se.
Denne får du mot 'betaling etter evne' på bandcamp.

Svart Records, 13.06.14
Samme selskap, samme land, og nesten samme sjanger. Rippikoulu heller litt mer i retning skitten, funeralsk og sludgy death/doom. Sammenlignet med Profetus (nedenfor) er det betraktelig mye mer variasjon og stemning i denne leiren. Vokalen utstøter oral helvetesild, og piano og kvinnelig koring skaper dybde og kontrast. Disse knapt 18 minuttene er slettes ikke værst.
Det historiske perspektivet er også litt interessant. Bandet ga ut to demoer i 92 og 93. Spesielt den siste, Musta seremonia har, etter det jeg forstår, fått en smule kult-status. Når gitarist Marko Henriksson døde 1. januar 1995 ble bandet oppløst. De som kjenner til bandet føler sikkert en sterkere glede over gjennforeningen enn meg, men også jeg ser fram til første fullengder.
Denne ørlille teaseren er desverre den eneste smaksprøven jeg finner på nett.

Svart Records, 13.06.14
Den forrige sviva fra finske Profetus imponerte meg i liten grad. Funeral doom uten variasjon er utelukkende langdrygt og kjedelig. Jeg håpet at dette var noe de hadde selvinnsikt til å anerkjenne selv i retrospektiv, to år etter ...to Open the Passages in Dusk, men den gang ei.
Jeg har to positive ting å si om As All Seasons Die:
1. Den vare ikke lengre enn knappe 37 minutter. (Den forrige tikket inn på grusomme 58).
2. Den syv minutter korte Dead Are Our Leaves of Autumn inneholder noen fine gitar-passasjer, og er således ikke så aller værst.

Selvfinansiert utgivelse, 13.06.14
Disse svenskene har holdt på i 21 år, og gitt ut fire demoer, tre EPer og to fullengdere med denne. Alt selvfinansiert. Det kan, og bør det bli en forandring på. Den kvalitetsmessige fremgangen fra forrige skive, Ode To Quietus er nokså radikal, især lydmessig, og bandet er definitivt modne for kontrakt. Utover at den ene gitaristen er byttet ut er besetningen på seks mann stabil siden forrige skive. Bandet spiller en melodisk form for dødsmetall med symfoniske, synthbaserte tilsnitt. Det er høy kvalitet på guttas komposisjoner, både hva gjelder melodier, struktur, variasjon og instrumentering. Vokalt serveres vi dype growl, med unntak for Under a Canopy of Stars hvor vi får kvinnevokal og avsluttende Insurrection hvor deler av teksten framføres med renvokal. Kan kanskje ikke døyve utåmodigheten under ventetiden fram til Septicflesh - Titan, men anbefales like fullt.
Stream The Sufferwell på bandets youtube-kanal.

Oaken Forge, 06.06.14
I Hiverna er det Bardunor fra Csejthe, Monarque, Crépuscule & ex-Valknacht som komponerer, spiller gitar og trommer, samt "synger". Med seg har han Froidure (Valknacht) og Doom (Crépuscule) på henholdsvis bass og fløyte. Det hører med til historien at tre medlemmer har forsvunnet ut av bandet siden sist.
Bandet har tilknytning til Québecs svartmetallscene, som jeg har snakket varmt (eller iskaldt) om tidligere, men blander heller svartmetall med folk. For å si det enkelt er jeg heller skuffet over II. Macabre, bandets andre skive (og den første som får slikke mine øreganger). Med tanke på Bardunors erfaring er det temmelig generisk black/folk som serveres her. Ikke direkte dårlig, noen moderat stemningsfulle partier, men heller kjedelig i lengden. Med hele 58 minutter kunne de fint funnet frem parteringskniven og karvet vekk litt brusk fra denne. Bedre lykke neste gang.

Nuclear Blast, 06.06.14
Jeg oppdaget disse tyskerne rundt andreskiva, Sagas som kom i '08. På det tidspunkt var jeg allerede mett av dage på ompa-ompa-glad-metal. Nå har jeg stort sett styrt unna den slags siden den gang, så dersom jeg fortsatt er møkk lei er det ikke mye håp for mitt forhold til lystige tyske triller. Hvilken fantastisk, objektiv åpning.
Med bare 56 minutter (uten bonusspor٭), er dette den nest korteste av de nå fire fullengderne. Det begynner ålreit, med glade middelaldertoner, omtrent som om Robin Hood hadde fått sin Marion uten å måtte sloss mot sheriffen av Notingham. Det omstreifende teateret er på torget i landsbyen og alle smiler mens gjøgleren sprer latter; slakteren, grillmat og blomstene, pollen. (Finnes det en norsklærer i salen?). Så langt alt vel, i grunn. I Karawane får vi litt soundtrack til Pirates of the Caribbean, etterfulgt av Uns'rer Flöten Klang, soundtrack til Kaptein Sabeltann. Greit nok det. Freiflug skiller seg ørlite ut med noe atmosfære og snev av dramatikk, som bandet også tar med inn i Heavy Chill, før den strander på en karibiske strand hvor steel drums, panfløyte, og låta "bad boys" fortsatt er populært. I Wirtshaus Gaudi har vi forflyttet oss langt, og fått på oss läderhosen.
Jeg skal ikke klage over mangel på variasjon, selv om musikken stort sett bygger på samme lest. De fire karene, og Jen på bass, virker absolutt dyktige på sine respektive redskaper, og de snekrer gode melodier. Med innspilling, produksjon og miks fra Helion Studios og mastring i Finnvox Studios har de selvfølgelig fått tidstypisk lyd med grei dynamikk. Jeg får fot av noe her, og har på ingen måte vondt av Equilibrium anno 2014, men jeg klarer meg også fint uten. Objektive kvaliteter er altså ikke vanskelig å finne, men rent subjektivt blir dette litt vel marshmellows for meg. Jeg hører gjerne ei av disse koselåtene igjen, men en time blir uansett i lengste laget.
Med det sagt... Erdentempel har mindre trekkspill og ompa-ompa enn de to første skivene, og virker således litt mer moden. Liker du episk folk/power/viking så sjekker du førstesingelen Karawane (sluppet i slutten av april) og den forfriskende videoen til Wirtshaus Gaudi.
٭Kjøper du 2 CD digipacken av skiva får du en bonuslåt på 11 minutter, og en ekstra disk med instrumental-versjon av skiva. Der går nok grensa for min del.

Selvfinansiert utgivelse, 06.06.14
Greske Diablery lefler med symfonisk black metal, og har to EPer ute fra før. På sin debutt-fullengder har de komponert 10 låter med total spilletid på knappe timen. Foruten cello er det synthen som tar seg av de orkestrale elementene, som i dette tilfellet er vevd godt sammen med det metalliske. Melodilinjene virker ikke å være over gjenomsnittsnivå, men struktureringen virker intelligent, og her aner jeg voksepotensiale. Det virker ikke å være sine bedre kjendte landsmenn Diablery først og fremst er inspirert av. Jeg får noen vibber av Emperor, som skinner ekstra sterkt igjennom i Thus Made Perfect. Det var vel også tilfellet med portugisiske Sirius, som Diablery i sin tur ligner litt på. De ulike instrumentene er spilt inn i tre ulike studioer, mens mixing og mastering har blitt gjort her til lands, i Toproom Studio av Børge Finstad. (Sirius spilte også inn sin Spectral Transition - Dimension Sirius her til lands, for å nevne ennå en link, men det var hos Thorbjørn i Akkerhaugen Studio). Etter bare et par gjennomhøringer har jeg, ihvertfall enn så lenge, sansen for det som serveres på Architect. Selv om det er for tidlig å gi en solid anbefaling, tilrår jeg ihvertfall fans av det orkestrale og intrikate å gi skiva en lytt selv.

High Roller Records, 06.06.14
De fire chilenerne i Capilla Ardiente har tilsynelatende godt med fartstid, og de høres da heller ikke ut som ferskinger. Det kisene framfører på sin første fullengder er doom metal med et episk preg. Jeg er ingen doom-fantast, men dette er absolutt spiselige saker. I vinyl-versjon er side A og B nokså identisk oppbygd. Én instrumental intro/interlude på drøye to minutter og to lengre låter på i overkant av ti og elleve minutter. Det er mye midtempo her, men tempoet svinger både opp og ned. Bandet har snekret gode melodier og variasjonen er vel ivaretatt. Med lange låter er det mye rom for stemninger, og de etterlater ikke mye tomrom i så måte. Her er fullt opp i mildt vemodige toner, men med en mer stanhaftig holdning som gir inntrykk av av en noe søkende karakter.
Både Towards The Midnight Ocean og Nothing Here For Me er hentet fra side A.

Eternal Sound Records, 06.06.14
Atter et svensk band. Disse fem døds-thrasherne har gitt ut to EPer i henholdsvis 2012 og -13, og er herved ute med første skive. Tre kvarter og ni låter med preg av dødsmetall med enkelte Slayer-tendenser er ikke det værste man kan servere meg. Låtene mangler generelt litt på å framstå som virkelig fete, og egenart kan du bare glemme. Det er likevel nokså solid og hardtslående metall Blood of Serpents slår i bordet med. At bandet sliter litt med å holde på oppmerksomheten min skyldes trolig at jeg begynner å bli trøtt i trynet. Skivene står i kø, men jeg tror det er på tide å gi seg for kvelden.
Sjå og høyr: King Redeemer (musikkvideo).

Alakangas Media, 06.06.14
Disse svenskene er sikker velkjente for enkelte, da de tross alt har tre skiver på samvittigheten og en fartstid på over 20 år. For meg er de et nytt bekjentskap. Bandet har fem medlemmer med brukbar fartstid, og de har gjennom årene slitt ut like mange medlemmer. Dette er den første av tre EPer i serien White Ink. (Krystallkulen min sier at Satariel om noen år samler disse tre EPene på én skive). De ønsker ifølge seg selv å utforske sine mørkere og sintere sider med denne. Basert på det mikroskopiske jeg har hørt av tidligere materiale (på youtube), virker ikke det direkte usansynlig. Det er et melodiøst preg i bunn her, om ikke veldig utpreget. Musikken er nokså intens og sint med ganske bra trøkk. Bandt benytter fortsatt renvokal, men den er mørk, og den passer godt inn i den mørke atmosfæren de her har skapt. Jeg liker det jeg hører, og godkjenner denne selv om den bare varer i 13 minutter. Sjekk teaseren.

Selvfinansiert utgivelse, 06.06.14
Coverart kan være misledende. Jeg trodde jeg hade kommet over et nytt band med intrikate strukturer og tekniske ferdigheter. Til en viss grad kan disse melodiske døds/power-metallerne fra statene rettferdiggjøre den beskrivelsen, men vers-refreng-vers-refreng imponerer ikke nevneverdig selv om karene tilsynelatende kan spille. Det som frustrerer, irritterer og provoserer meg mest er likevel den lyse renvokalen som minner om disse listepop-bandene som bruker effekter for å få den allerede søtsuppe-ladde kvinnevokalen til å høres ut som en seks år gammel jentunge. Argh! Disse power-pop-tendensene gir meg kraftig lyst til å trykke X fortere enn svint. At de to første låtene er blant de værste, tyder på et band med liten innsikt i sitt eget beste. Når jeg likevel er så innforjævlig snill å ende opp med V X, er det fordi de har noen kule riff, melodier og tidvis ålreit ekstremvokal. (Noen moderate tilnærminger i retning screamo skal jeg heller kunne leve med).

Selvfinansiert utgivelse, 06.06.14 (klokken 6)
Svenske Svartur Dödur debuterte i 2002 med skiva Absurdum ad Infinitatem, så det har ikke akkurat gått kjapt i svingene. Bandet spiller en mindre seriøs form for sortmetall, som likevel må tas mer seriøst enn parodier som Dumme Birger og Impaled Northern Moonforest. Musikken er, på sitt beste, slettes ikke værst, og variasjonen er absolutt tilstede her. Humor og metall har ofte en bismak av flauhet, men det bruker ikke å være noe stort problem så lenge musikken er tøff og vokaltypen tilsier at man må konsentrere seg for å høre teksten.
Etter en knalltøff åpningslåt får vi Unicron (En studie i ondska), en litt merkelig sak som minner meg om Klabautamann. Et kort mellomspill (med svensk preik som jeg ikke får helt taket på) senere, får vi Nässelmannen, som i grunn fortsetter den litt besynderlige tilnærmingen til alternativ "svart" metall. Avsluttende Portae Apertae Sunt er halvannet minutt akustisk gitar.
Første låt kommer til å bli spilt igjen. Det gjør nok ikke de resterende. Disse 19 minuttene kan sikkert anbefales hvis du trenger noe litt annerledes, og du får EPen til pay what thou wilt. Nevnte åpningsspor er Öppna Helvetets Portar (lyrics video). Hvis du ikke drar på smilebåndet av den teksten tar du trolig svartmetall for seriøst.

Selvfinansiert utgivelse, 05.06.14
Angoixa er et spansk enmannsband bestående av Robert Garcia. Skjønt, han foretrekker sikkert å bli kalt katalaner, ettersom han kommer fra Catalonia, og alle tekstene er på katalansk. Han spiller dødsmetall med nedstemt gitar og grov vokal som likevel blir lys til growl å være. Det er ikke spesielt kjapp dødsmetall han serverer. Hvis vi ser bort fra de midtempo partiene, finner vi et litt rocka tempo med stakato rytmer, som ikke fungerer veldig bra. De midtempo partiene, derimot, øser av seg med seige og mørke stemninger. I låta nedenfor finner du eksempler på begge deler. Først i femte låt, El Despertar de la Bestia finner mannen det plutselig for godt å introdusere bedre trommetakter. Litt pussig å vente så lenge. Noe bra, noe kjedelig. Jeg står over.

Selvfinansiert utgivelse, 05.06.14
Neptunian Sun er en debuterende spansk trio. På Summoning Tides får vi to korte og fire lange spor. De sistnevnte ligger på ca 9-11 minutter. Stilen er en atmosfærisk, nesten funeralsk mikstur av doom og post-black med litt stoner-feel, og hele skiva er instrumental. Det er greit nok med stemninger her, og lyden er ikke så glatt som på enkelte post... -skiver. Det er småskittent, litt okkultlydende og en smule hard/tungt. I tillegg er skiva gratis.
Der stopper imidlertid listen over positive anmerkninger. Det finnes langt bedre og mer spennende saker der ute. At denne blir underkjent skyldes ikke at det er direkte dårlig eller stygt, bare at jeg stiller meg temmelig likegyldig til Summoning Tides, og at Neptunian Sun enn så lenge må se seg utkonkurrert av mange andre aktører.

Nuclear Blast, 30.05.14
V
Vader er ute med sin ellevte skive. En skive med ti låter og 42 minutter dødsthrash, eller knusende død om du vil. Kjøper du digipak, vinyl med bonus 7“ eller digital-versjonen får du med noen låter til. Jeg har selvfølgelig hørt noen Vader-skiver, men jeg har ikke inngående kjennskap til polakkene, så ikke forvent noen diskografisk sammenligning. Dersom du er fan har du sikkert kjøpt skiva og kan således scrolle videre.
La meg være ærlig med deg. Her sitter jeg klokken to om natte og skal forsøke å forklare deg hvordan fuckings VADER høres ut. Det høres ut som Vader, for faen.
Vel, jeg kan jo ta for meg forholdet til den siste skiva jeg har, som viste seg å være så langt tilbake som Impressions in Blood fra 2006. Hvorfor jeg ikke har fulgt dem tettere de siste åtte åra må faen vite, for den skiva var fet! Nå, tre skiver senere, følte jeg at Vader ikke hadde helt den samme snerten etter første gangen, men jeg kjenner Lucifer på gangen, så jeg måtte gi den et par sjanser til.
Tigi Et Igni har ikke fullt samme trøkket, den samme intrikate og effektfulle angreps-strategien, den samme intense stemningen som holdt meg i jernklør ved forrige kryssende skogssti i krigssonen. Men årets skive har en ånd, selv om noen låter sikkert forblir litt svakre. Der Impressions... hadde en klarere, skarpere, mer aggressiv trøkk, og muligens var for klinisk for enkelte, er denne litt mer old school med rundere, mer 80/90-talls estetikk over seg. Lydmessig blir det altså en smakssak. Der står jeg godt planta med en fot på hver side av 90-tallet (og den tredje foten i 90-tallet). Jeg er en anelse skuffet over enkelte av låtene, men Vader er det fortsatt en krigsmaskin. De knuser også denne gangen, bare ikke fullt så effektivt.
Etter et par runder ble jeg svanger, jeg kjente skiva vokse. De første to låtene burde ikke vært plassert der. Armada on Fire (3) har sine stunder, der gitaren slikker flamme. Skivas midtrekke, Triumph of Death og Hexenkessel (4&5) er virkelig god knall. Nummer 6 røsker godt i fra seg, men blir simpel i sammenligning. 7 funker dårlig. The Eye of the Abyss (8) er nokså dribra! De første 150 sekundene er sinnsykt stemningsskapende, men bandet klarer ikke helt å holde på den gjennom samtlige nesten syv minutter. Uansett episk til Vader å være. 9 er en bedre låt enn de fleste mindre kjente dødsband snekrer, men blir litt alminnelig i dette selskapet. The End (10) er alvorlig vakker til Vader å være. Nesten som et tåredryppende farvel i forhold til alt annet jeg har hørt av dem.
Bonuslåtene er også innteresante. Necropolis sparker seriøst ræv med blytung heavy metal med hes og hissig polsk vokal. Som du ser, har vi imidlertidbrukt opp plassen til både denne og de to neste skivene. (Ja vel, da. JEG har brukt opp plassen).
Tigi Et Igni sparker ikke like knallhard som Impressions in Blood, foreløpig i hvert fall, men det er jaggu mye som sparkerr ræv her og. Kjøp en utgave med bonuslåter. Det vil du ikke angre på! Godkjent
Både Where Angels Weep (2) og nevnte Triumph Of Death (4) kommer fra singelen Go to Hell (18.04.14).

Selvfinansiert utgivelse, 27.05.14
Bandet Miles To Perdition kommer fra Luxembourg, og gir med Blasphemous Rhapsody ut sin første skive. De har en EP fra 2010 ute fra før, og de ga ut en demo to år før det. Bandet spiller en form for melodeath med et lite preg av gøteborg-metal og et mildere preg av metal-core. Tror jeg. De to stilartene er ikke min kopp med stryknin, så jeg er ikke så dreven på symptomene. Jeg hører litt arsenikk i vokalen, og trives ikke helt med den. Growle-delen funker greit nok, men heller ikke den imponerer. Utover det er det helt grei melodisk og småteknisk dødsmetall karene danderer. På godt og vodt. Det meste går desverre ut det andre øret. Eller heldigvis, kan jeg vel si, så slipper jeg å kaste mer tid på denne. Jeg lar den slippe med VX, ettersom jeg ikke tok mental skade av de 36 minuttene den varte.
Se gjerne Blasphemous Rhapsody (lyrics video).

Pulverised Records, 27.05.14
Våre svenske venner i Vanhelgd er tilbake. Med tredje skive denne gangen. Debuten Cult of Lazarus har jeg ikke hørt, men oppfølgeren Church of Death fra 2011 hadde definitive kvaliteter selv om den ikke gikk helt frivillig ned på høykant. Etter to runder har jeg et enda bedre inntrykk av Relics of Sulphur Salvation.
Skitten, blodstenkt dødsmetall med sortsvidde kanter. Kraftfulle soniske angrep tar sikte på å destruere marg og bein. Vokale helvetesgufs søker å korrumperer sjelen. Kalde melodier fryser ditt blod til is mens riff som durer som Harlyer tvinger deg til å holde deg våken mens torturen pågår. Vanhelgd har evnen og midlene til å hjernevaske deg, slik de har inkorporert min psykhe som parasitter.
- Skulle det forestille en forklaring av musikken, din late jævel?
- Men så hør selv da for faen: Where All Flesh Is Soil (Musikkvideo lyricsvideo Stearinlysvideo).

Folter Records, 16.05.14
Skal vi tro Dakkar, mannen bak Narbeleth, kan kubanere mer enn å rulle fete havanaer. Dette enmannsbandet sysler nemmelig med kald og grim sortmetall. Det går radig i svingene der mannen leverer kjølige gitartoner og hamrer løs på slagverket som om det var 1994. Vokalen står selvfølgelig i stil. I låta Land of the Heathen får vi også litt ren "viking-vokal" av kor-typen. Dette er nostalgi for fans av 90-talls svartmetall, og det selv om vi selvfølgelig har hørt det bedre føles det i hvert fall som om det begynner å bli en stund siden, for en som knapt har tid til å blåse støv av CD-samlinga. På slutten av denne halvtimen får vi en cover av Nyx fra Urgehals Atomkinder (2001), utført i stil med resten av denne skiva. Med tanke på den korte lengden er det bare å trykke play en gang til.
Dårlig ånde?: Breathin a Wind of Hatred.

Solitude Productions, 19.05.14
Ukrainske Narrow House mestrer kunsten å stikke seg ut innen et segment der de fleste høres nokså like ut. Det vil si... de opererer egentlig ikke innenfor veldig satte rammer, men skal man først båssette gjengen, må de vel plasseres i sjiktet progressiv, atmosfærisk og symfonisk doom-death/doom. Her mixes gode melodier, ulike stemninger, god vokal, kraftig kontrabass, hard cello ala Apocalyptica og psykedeliske saxofon-toner over en lav sandal. Resultatet er en til tider kraftfull pakke som overrasker, overrumpler og imponerer. At dette bare er bandets andre skive skulle man ihvertfall ikke tro. Debutten kom for bare et par år siden. Jeg har skrevet om enkelte ukrainske band siden oppstarten av Gorgers Metall, og kvaliteten derfra har overrasket meg, men Narrow House tar kaka i så måte. Nydelig, vellydende, kvalitetsmusikk med rikt omfang og originalt uttrykk.

Domestic Genocide Records, 26.05.14
Clouds er et multinasjonalt band med erfarne medlemmer, og de har slått hodene sammen (i overført betydning får vi håpe) for å skape døds/doom av atmosfærisk slag. Bandet består av... Daniel "Klepsy" Neagoe (Eye of Solitude m.m.) fra Romania, men etter alt å dømme bosatt i London, på trommer og vokal. Jarno Salomaa (Shape of Despair, ex-Rapture m.m.) fra Finland, på gitar. Déhà (We All Die (Laughing) m.m.) fra Belgia, på bass og gitar. Kostas Panagiotou (Pantheist, Aphonic Threnody m.m.), også han fra Belgia, på synth. Jón Aldará (Hamferð og Barren Earth) fra Færøyene, vokal på låt 2. Pim Blankenstein (The 11th Hour og Officium Triste) fra Nederland, vokal på spor 4.
Det du treger å vite er at de har skapt vakker, sørgmodig og saktmodig death/doom med piano, growl, nydelig gitarspill og god produksjon. Etter første gjennomlyttvirket dette som dusinvare, og de har ei heller funnet opp kruttet på nytt, men etter 3-4 runder mener jeg bestemt at dette er kvalitetsfylt nok til å stå på egne ben. Instrumentering og vokal har jeg ihvertfall ingen ting å utsette på.

Einheit Produktionen, 30.05.14
Fra Vintersorgs hjemby, Skellefteå, Sverige, kommer duoen Nivlhel. Musikken de framfører på sin debut er fin-fin melodisk sortmetall. Vokalen er temmelig god, lyden er rimelig knall til nykommere å være og de har skapt en rekke særs hørbare låter med litt viking/folk-tilsnitt. De store ankepunktet er at det like forbannet blir litt anonymt, og låtene skiller seg ikke veldig mye fra hverandre. Dette kan uansett bli et spennende band å følge, og jeg gir godkjent fordi det, som sagt, er særs hørbare låter.
Samtlige 11 låter heter Vrede, etterfulgt av et romertall. Disse tallene er fullstendig hulter til bulter i forhold til låtrekkefølgen. Merksnodig kuriositet.