Season of Mist, 29.08.14
Med nokså høy aktivitet i 19 år kan man vel kalle islendingene veteraner, og det faktum at besetningen har vært stabil de siste 15 årene, tyder på en sammensveiset gjeng... eller bare mangel på alternativer, da Reykjavik, som huser litt over ⅓ av befolkningen på Island, ikke er stort mer befolket enn Drammen. Det er lenge siden Sólstafir utviklet seg fra en black/viking-form for metal til post-black, og denne gangen har de tatt et vel stort skritt lengre vekk fra metallen. Dette er den mest strippede og dempede skiva kvartetten har gitt ut. Med åtte låter, og en knapp times spilletid overstiger hardhetsgraden knapt ordinær hardrock.
Etter to og et halvt minutt med piano og lavmælt synging, økes tempoet en smule i første låt, Lágnætti. Hadde det ikke vært for gitarenes forvrengte lyd hadde det poppete preget dominert fullstendig. Fram til femte låt Miðdegi, som trøkker litt mer, er trenden den samme. Mange og lange rolige partier preger store deler av materialet.
Konseptet, bare for å ha nevnt det, er basert på den gamle islandske tidsregningen eykt, der døgnet er delt i åtte deler à tre timer. Noe for oss som hater å være slaver av klokka.
Jeg hadde ingen problemer med å høre den iboende kvaliteten de første to-tre gangene jeg hørte Ótta, men jeg ble likevel grepet av nokså sterk kjedsomhet. Etter fire-fem runder har hørbarheten økt noe, men ikke nok til at jeg omfavner skiva. Sólstafir er dyktige på å skape egne stemninger, og Ótta fungerer fint i små doser. Nesten timen med 66,6 % pianoklimpring og dempet vokal blandet med 33,4 % smått uptempo tromming, dissonante gitartoner og småsytete cleanvokal blir uansett for mye for meg.
Albumet kan streames hos Metal Hammer.

Selvfinansiert Utgivelse, 12.08.14
Selv om dette bandet er lokalisert i Bay Area området, er det på ingen måte thrash de fem karene heller til. Bandet ble dannet under navnet Draconian Winter i 2006, men med tiden førte endringer i lineup og musikalsk utforming til at eneste gjennværende medlem følte for å revitalisere bandet under nytt navn. For å hedre tidlige tider har altså denne skiva arvet det gamle bandnavnet. Musikken er melodisk og symfonisk death/black av det snille slaget, med nåko attåt.
Visse likheter er det med bandet nedenfor, da mye av gitarspillet har melodier og stil som kunne passet inn i flere, mildere, 80-talls-sjangre. Det er likevel flere forskjeller. Her finnes mere symfoni og stemningene er mer "jordnære", med litt folk/viking-preg. Det finnes både gode melodier og bra med variasjon her, og instrumenteringen, især på gitaren, er ganske så herlig. Det ligger likevel en tynn aura av noe uforløst over skiva. Det er partier og melodilinjer som kan virke litt "tilfeldige" eller uferdige, spredt rundt om. Bandet har likevel både en viss sjarm og store mengder potensiale, som gjør at jeg har trua på et mer helstøpt, meningsfylt og målrettet verk ved senere anledning.
Bandet gjør mye rett, men bommer litt. Jeg er litt streng nå, men tror karene kan finstille siktet bedre til neste gang, både i melodier og oppbygning.

Selvfinansiert Utgivelse, 14.08.14
Denne polske duoen ga ut sin første demo i april i år, og debuterer herved i plate-format. De som utelukkende sverger til true black kan bykse videre, for den avarten av den sorte genre disse polakkene framfører er meget melodisk anlagt. Det finnes riktignok rikelig med partier der melodiene kunne sklidd rett inn på 20 år gamle klassikere, men atter andre partier låner fra både symfoniske og atmosfæriske former av sjangeren. Det krydres også en smule med mer klassisk metal-gitarspill og tidvis visse småindustrielle stemninger. Det hele er er samlet med bevist struktur og utført i teknisk maner. Derav advarselen i starten. Du som liker å trå på ukjente stier og har hørt det meste før, vil ikke finne noe revolusjonerende her. Høres musikken likevel spennende ut, anbefaler jeg deg å smake på sausen. Bandet har nemmelig konstruert 35 minutter høyst hørbar black'ish metal i melodiøs drakt, tilsatt noe krydder.

Non Serviam Records, 11.08.14
Dette er en compilation bestående av nytt og gammelt fra Oslo-bandet. Som en EP med bonus låter i fleng. Siden den spede start i 2002 har det blant annet blitt tre skiver, den siste i 2009. Bandet består av seks medlemmer, hvorav de mest kjente navnene er Tjalve og Seidemann, men også de fleste andre har lang metallisk fartstid. Her presenteres først seks låter av bandets litt særegne stil, der ekstremmetall og gotisk-klingende cellopartier veves sammen med proggressive tilsnitt. Jeg vil tro at noen av disse er nye, mens andre er uutgitte låter, da lyden varierer en del. Flere av originaltapene til låtene på denne utgivelsen har gått tapt, og det forklarer hvorfor man ikke har pusset låtene med sandpapir i miksen. Låtene er interessante, og stort sett gode, uansett
Deretter følger en godt utført, men overflødig cover av Thus Spake The Nightspirit (Emperor) med svak lyd, før de to første demoene avslutter samleskiva.
De seks siste låtene er første demo og singel i baklengst rekkefølge. Altså får vi først singelen Pantheon I (2004), som starter med låt 2 før låt 1. Deretter kommer låt 4, 3, 2 og 1 fra demoen Demo MMIII (2003). Disse siste sporene har ikke all verdens lydkvalitet, men de viser hvor bandet kommer fra, og beviser at bandet ble skapt av folk med allerede tillegnede låtskriveregenskaper, og ikke som et tilfeldig garageband. For fans av bandet er dette en selvfølgelig investering, for de som liker bandet uten å definere seg som "supporter" er det en interessant, om ikke direkte nødvendig samleskive. Dersom hele skiva er sortert etter dato, ser jeg spesielt fram til neste utgivelse, da de to første (nyeste?) låtene er helt suverene!
Hør de nye låtene I'll Come Back As Fire, og Martyr nedenfor.

World Terror Committee, 18.08.14
Med tre av bandet Thou Art Lords medlemmer, og et cover som ser ut som en label-logo, debuterer disse grekerne med 42 minutter helvetesild. Stilen er old school black/thrash av den litt proto-svartmetallske sorten. Likevel er nok uttrykket litt snillere enn band som Kreator og Sarcófago, for å nevne et par. Da er musikken gjerne nærmere Venom og den slags. Litt mer thrash-orientert, dog. Med dagens lydbilde føles det hele mindre datert, og det hele låter temmelig underholdende. Dette er nok en skive de fleste metal-heads kan høre på uten å plages nevneverdig, et slags minste felles multiplum, så å si. Denne i bakgrunn mens gutta tar noen pils høres ikke feil ut. Skiva engasjerte meg ikke i nevneverdig grad gjennom de første låtene av første gjennomhøring, men mot slutten hadde jeg begynt å få go fot for den. Etter enda en runde er smilet på plass. Det eneste ankepunktet er at dette gjerne ikke er en skive å lytte konsentrert til over tid, men jeg hører gjerne Fire & Brimstone flere ganger. Den hever faktisk humøret. Ikke obligatorisk, men Godkjent. Pils, anyone?

Listenable Records, 10.06.14
At jeg ikke har skrevet om denne skiva før nå antyder vel at jeg ikke er amerikanernes aller største fan. Det betyr også at dersom du er fan så har du sikkert kjøpt skiva for to måneder siden. Oh, well, det finnes sikkert skeptikere der ute som trenger litt overbevisning.
Etter den lydmessige fadesen i forrige inntrykk er det en fryd å høre solid dødsmetall med saftig lyd. Dette er tiende plate fra bandet som ble dannet i 1989. De skivene jeg har hørt stammer alle fra 90-tallet. Den største endringen siden den gan er nok lydbildet, som har blitt mer åpent og klart. Ellers er musikken den samme ultratunge, knusende, gudløse, primitive dødsmetallen med gorillavokal. Incantation er, for de som ikke har særlig kjennskap til bandet, et av disse old school death metal bandene som veksler hyppig mellom øs-pøs og tunge, seige partier. Ikke ulikt vårt eget Obliteration, med andre ord. Den største eneste overraskelsen denne gang er den 16:23 lange avslutningslåta Elysium (Eternity Is Nigh). De inkluderte riktignok en like lang låt på skiva Diabolical Conquest, men denne er stort sett seig tvers igjennom, noe som ikke er hverdagskost. Uten å gå inn på detaljene i line-upen kan det nevnes at formatet er trio, og at de to gjennværende veteranene har en fortid i band som Mortician, Immolation, Acheron & Vital Remains.
Dirges of Elysium er gjerne ikke en veldig original eller infløkt bauta, men den består av beinhard og steintung dødsmetall som kjennere av genren nok vil vite å sette pris på.
Sjekk Dominant Ethos.

Immortal Frost Productions, 28.07.14
Det er ikke stort mer enn tre måneder siden jeg skrøt av EPen Antichrist Reign, og etterlyste en fullengder fra finnene. I mellomtiden har altså ønsket gått i oppfyllelse... eller har det det? Det tok ikke lange tiden før jeg merket at noe skurret, og det skulle vise seg at det var flere elementer som ikke var helt i vater.
Lyden skurrer. Bokstavelig talt. Gitarlyden høres ut som en jordingsfeil, vokalen hveser som en ventillekasje og trommene drukner delvis i støy. Litt overdrevet naturligvis. Man har selvfølgelig hørt værre, og litt necroromantikk er jo lov i sjangeren. Faktum er uansett at lyden er bedriten sammenlignet med den rå EPen! Når så låtmaterialet heller ikke holder mål kan man jo lure på hva som fikk bandet til å kjøre i grøfta. På toppen av prikken over kransekaka har duoen også valgt å bruke noe synt med "atmosfærisk" pling og ploink. Det blir som å tilsette måltidet litt kompost for å "piffe opp". Synthen må de ha fått billig, for den låter heller grusomt.
Da gjenstår bare å ønske god bedring, og håpe på bedre tider med bedre innspillingsbudsjett til neste gang.
Sammenlign gjerne låten Ei Jumalaa, Ei Pelastusta fra Saatanan Myrsky Yllä Pyhän Maan med Antichrist Reign.

Hells Headbangers Records, 19.08.14
Jeg skulle egentlig skrive om den nye skiva til slovenske Provocator, sluppet samme dag som denne, men den var så usansynlig bedriten at jeg faen ikke gadd. Til sammenligning er mexikanske Sacrocurse herlig brutalitet. Duoen debuterer her i fullengdeformat, og stilen er black/death. Tenk gammel Deicide møter Sepulturas Bestial Devastation, med intetsigende soloer som høres håpløst spontane ut. Det røsker godt i fra seg, og gruser mangt og meget på sin vei, men selv om det på ingen måte låter fjøs, er det også langt fra top notch. Fort skal det gå, og det uten å kaste bort særlig tid på finesse. Dermed ender bandet som atter et skittent full-fart -band. Det er på ingen måte vondt å høre på Unholier Master, men det finnes mye jeg heller hører på! Barbarene kan godt utvikle litt egenart til neste gang. Får du aldri nok av små-grumsette aggressivitet, kan du kanskje kose deg med denne. Den er tross alt nokså underholdende, og lyden er godkjent.
Det er nesten så jeg får lyst til å godkjenne denne, da den passet meg godt i kveld, men jeg kjører en litt streng linje for tiden.
Edit 21.08.14: Full album-stream er nå tilgjengelig på GunShyAssassin.com.

Prophecy Productions, 19.08.14
Jeg vet ikke hvor mange som har et forhold til disse sære sveitserne, men jeg lot meg lokke inn i deres besynderlige univers av skiva Nihil (2006) på grunn av tittelen og det mørke og minimalistiske coveret. Bandet består av åtte medlemmer, og benytter seg blant annet av kirkeorgel, dulcimer, irsk bouzouki, mandolin, oud, bağlama, sekkepipe, cello, fiolin og fløyte. I de 17 årene bandet har eksistert har de tidligere gitt ut fire skiver og noe småplukk siden første EP i 2001. De framfører avantgard/folk, og bestanddelene som dras inn i miksen kan være så mangt. På Nihil fantes kammermusikk, jazz, preg av middelalderske elementer, minimalisme med sår kvinnesang, naturdyrking med fløyte og noen råere, metalliske partier. En solid blanding for de med særdeles åpnet sinn, med andre ord.
På Street Lights Fail har gjengen konstruert tre spor av varierende lengde, med samlet spilletid på knappe 39 minutter. Bandet er dyktige, og universet de tilbyr lytteren er noe utenom det vanlige, så om en virkelighetsflukt er ønskelig... Dette blir likevel vel virkelighetsfjernt, da det er mye jazz, minimalisme, "Björk-vokal" og øvrige lydkollasjer som drar tankene mot det horrible fenomenet samtidsmusikk. Nucleus Torn er ikke et band jeg setter på ofte, snarere svært sjelden, og jeg vil ikke anbefale bandet til alle og enhver. Tar du sjansen, kan du like gjerne begynne med førsteskiva, nevnte Nihil, da den inneholder noe mer blanding, og enkelte metalliske øyeblikk.
Sjekk gjerne et utdrag av første låt, simpelthen kalt -.

Hells Headbangers Records, 19.08.14
Ingredienser:
1 del skitten heavy/speed (type Motörhead/Exciter)
1 del tildlig og rølpete black metal (type Venom)
1 dæsj Pønk (type Sex Pistols)
Fremgangsmåte:
Tøm grauten i ei potte og plaser den på en sovende manns brystkasse. Tråkk som faen i greia til du hører ribbena knase. Tøm den helvetes gugga i ei flaske og pælm flaska i veggen mens du bælmer lunken øl og gir fingeren til alt og alle.
Midnight har herjet i speed/black-undergrunnen i 11 år, og gitt ut en anselig mengde splitter, EPer etc. Bandet ga ut første fullengder i 2011, og jeg må ærlig inrømme at jeg ikke har noe forhold til dem.
Amerikanernes skranglete, rølpete, høylytte, vulgære og uvørne metall er som skapt for å drekka, slåss og spy. No Mercy for Mayhem inneholder 11 spor der de fleste ligger mellom tre og fire minutter. Det antyder naturligvis at det ikke er kompositorisk kløkt bandet baserer seg på, men heller høyoktanske energiske utblåsinger. Karene gjør jobben bra, og jeg tviler ikke på at dette skaper særdeles bra liv live.
Jeg er derimot "for gammel" for moshpits. Det har jeg alltid vært. Kanskje det er derfor bandets lite selvhøytidlige gi-faen-holdning ikke appellerer hundre prosent. Det hadde garantert gått rett hjem for 25 år siden, men dette er ikke helt min greie lengre.
Jeg vet det finnes andre folk som liker stilen, og de skal selvfølgelig sjekke ut No Mercy for Mayhem!

Pulverised Records, 18.08.14
Disse svenske grabborna har noe udefinerbart (et annet ord for at skribenten har begrensede kunnskaper eller evner?) som jeg setter jævlig pris på. Det er mye gammelt og gromt i lydbildet. Det er småskittent, gromt, fullt i småfet riffing, skarpe gitarer og djevelske detaljer. Hovedbestanden er svensk dødsmetall, men her finnes myriader av impulser fra gammel thrash og tidlig black metal. Med medlemmer fra band som Morbid, Crematory, General Surgery, Nasum, Kaamos og Repugnant er det gjerne ikke så rart at dette har blitt ei beinhard skive med tøff-i-trynet attitude av den gamle skolen. Anbefales til veteraner som savner de hin hårde.

Hells Headbangers Records, 08.08.14
Dette er en kort split, så jeg skal være kort selv. Første band ut er australske Destruktor, som har én skive i ryggsekken fra før, selv om bandet har eksistert i nesten 20 år. Den ene låten, som de banker igjennom på 3:53, inneholder ganske så tøff black/death i passe frenetisk tempo. Neste låt framføres av polske Throneum som har eksistert omtrent like lenge og gitt ut blant annet seks skiver. Dette er attende gang bandet deltar på en split, så det må være et format de trives med. Låten de bidrar med tikker inn på 5:41 er kald og ond, men dessverre også litt simplistisk. Musikalsk er A Prophecy of Nihilism helt grei, men du bør nesten være både fan og kompletist for å investere i en utgivelse med under ti minutter spilletid. Derav den strenge dommen. Jeg fant ingen stream, men denne er som sagt kun for fans som uansett vet hva de får.

Iron Bonehead Productions, 15.08.14
Dersom du har en kassettspiller som ikke lager båndsalat, distribuerer Iron Bonehead disse necroide tyskernes tredje demo på alle formaters svigermor. Min siste kassettspiller åt sitt siste bånd for mangfoldige år siden. Gi meg heller en god gammel båndspiller. Unotene trioen framfører er necrotisk black/death av det bråkete og kaotiske slaget. Musikken gjør ikke vondt på noe vis, og høres stilen fristende ut, så sjekk gjerne greia sjøl. Personlig anser jeg dette som i overkant skranglete og identitetsløst, så jeg står over. Stemninga er uhellig, og lyden er passende necro. Til demo å være er dette slettes ikke ueffent, og nesten tre kvarter er mye i så måte, men jeg venter heller på fullengderen. Jeg er litt streng nå, noe jeg strengt tatt burde vært oftere!

Pure Steel Records, 27.06.14
Serbiske Space Eater har vært aktive i ti år, og ga ut sin tredje skive for halvannan måned siden. Det er i thrashens landskap karene har kastet anker. Nokså hastig, og nesten i overkant lystig dersom preferansene ligger nærmere gammel Slayer. Vokalen setter sitt preg på helheten, og den er sjelden spesielt aggressiv. Den er riktignok variert, men innehar ofte et litt pønka uttrykk. Gutta ligger i kjølvannet utenfor thrash-land, noen nautiske mil fra kysten av Punkistan. Litt NOFX kan spores i stilen, samtidig som de har noe Anthrax over seg. Også kvalitetsmessig vaker de noe mellom de store. Space Eater utpreger seg nemmelig ikke veldig mye i noen bestemt retning. Thrashen er rimelig god, men jeg føler ikke at låtidentiteten er utpreget sterk. Passing Through The Fire To Molech ender dermed som en litt småkul affære som overhodet ikke kan sies å være obligatorisk i samlinga.
Se videoen til A Thousand Plagues.

Nuclear Blast, 08.08.14
Etter en skuffende start på "høstsemesteret" hadde jeg heldigvis litt medisin i bakhånd. Østrrikerne har holdt på i over tjue år, men de har, i mine ører vel å merke, stort sett lagt litt bak de større kjempene innen dødsmetall. Bandet har vokst kvalitativ med årene, og er nå fullt ut bevæpnede og kampklare. Ikke alle vil være enige, naturligvis, men jeg har tidligere savnet litt sterkere identitet både på enkeltlåter og skiver. Det sterkeste kortet på forrige skive, Blood Magick Necromance (2011), var åpningslåten låten In Blood - Devour This Sanctity (Den offisielle videoen fikk sin debut så sent som i slutten av oktober i fjor).
Dødsmetallen veteranene serverer denne gang har et mektig preg som drar tankene noe i retning Behemoth og Nile. Låtenes oppbygning har en smått symfonisk stemning, noe både stemningsskapende akustisk gitar og litt koring er med på å forsterke. Vokalen er ekstremt diabolsk, og både Glen Benton og Attila Csihar har gjestet på skiva. Trommingen er mektig og variert. Alt i alt er Conjuring the Dead (rent subjektivt) de endelige steg opp de siste trinn i steintrappen til krigsgudenes hall. Andre mener nok at de for lengst har steget opp til toppen. Det er liten tvil om at Belphegor sitter ved en av tronene rundt langbordet i dødens rike og spiser kirsebær med de store!
Sjekk videoen til tittellåta Conjuring the Dead.

Violent Journey Records, 15.08.14
Etter en fullstendig ferie fra metallens verden var jeg klar som et nyvaska vindu for en dose metall. 14 dager uten hverken musikk eller relatert lesestoff og nettsurfing må være ny personlig rekord, og alle hinmannens jærtegn tydet på at det skulle smake ekstra godt med en sonisk utblåsning. Jeg startet naturlig nok med ei skive som hadde skulle anmeldes innen noen dager.
Det smakte ikke som det burde. Den jevne, gjennomsnittlige og generiske svartmetallen finnene presenterer på sin andre skive smakte hverken fugl eller fisk. Det smakte heller halvstekt grandiosa og lunken wienerpølse. Kjedelig! Jeg hadde et svakt håp, eller snarere et ønske, om at den skulle vokser. På tredje forsøk løsner det nok til at jeg lar slaktekniven ligge, men bare knapt. Det finnes ørsmå kvaliteter godt gjemt innimellom, og musikken driver meg heller ikke fra vettet, men jeg hadde høyere håp, og skuffelsen er ikke til å feie under et teppe. Jeg akter ikke å skrive noen full anmeldelse av Weri Ioca Waluo, til det blir dette for anonymt, dessverre.
Karene må komme opp med sterkere låter til neste gang, for dette holder ikke i konkuransen om lytternes gunst.
Det finnes nok av dem som ikke deler min mangel på begeistring, så sjekk gjerne album teaseren selv.