heldekkende bakgrunnsbilde
navneskilt
Fane-basert meny

Oktober 2014:

20.10.14

ATRIARCH - AN UNENDING PATHWAY

Atriarch - An Unending Pathway Godkjent/Middelmådig/Underkjent

Relapse Records, 27.10.14
En sammensmelting av black/doom og death/doom høres definitivt interessant ut i mine ører, men mitt første møte med disse amerikanerne makter ikke å leve helt opp til forventningene. Kvartetten kommer fra Portland, Oregon, og har vært aktive i fem år. På den tiden har de vært relativt produktive, og deres tredje skive er nå like rundt hjørnet.

Musikken er mollstemt med lite lystige tekster om skjebnen etter kroppens fysiske endelikt. Bandet befinner seg i kjelleren sammen med My Dying Bride hva emosjoner angår, men uttrykket har litt mer black metal i seg. Et visst okkult preg kan også føles. Musikken er stemningsfull og depressiv. Så langt alt vel. Dessverre har noen bestemt seg for at en grumsete og forvrengt produksjon vil utgjøre prikken over kransekaka. Det rene og tydelige lydbildet som nevnte briter har, gir et kjølig og nakent inntrykk av usminket oppriktighet som jeg ikke finner på An Unending Pathway. Lyden gir skiva et lettere kaotisk preg som får låtene til å gli i hverandre omtrent som en gjørmete ball uten tydelig begynnelse og slutt.

Dersom vi visualiserer de syv låtene med sju biter modellerkitt i ulike farger, har noen knadd dem godt sammen til nesten all substans og kontrast er svunnen hen og blitt erstattet med en falmet grå/brun klump. Jeg gir likevel ikke X, da musikken i bunn har sine kvaliteter. Jeg er også helt sikker på at enkelte vil være høyst uenige i at det mudrete lydbildet er en uting. Større fans av drone vil lettere kunne omfavne dette. Døm selv:

piggtråd
16.10.14

HELLION - KARMA'S A BITCH (EP)

Hellion - Karma's a Bitch Godkjent

New Renaissance Records / Cherry Red Records, 08.10.14
Fans av klassisk heavy/speed-metall kjenner gjerne sin Hellion, men for alle som er like blanke som undertegnede selv kan vi starte med litt basic facts. Bandet fra Los Angeles ga ut sin første demo i 1982, og diskografien teller nå 19 utgivelser, hvorav kun tre er album. Bandets frontkvinne Ann Boleyn har hatt den posisjonen på samtlige av disse, med unntak fra nevnte demo. Navnet er et et pseudonym. Den virkelige Ann Boleyn var Henry VIII's andre kone på 1500-tallet (som han fikk henrettet under anklager om blant annet heksekunster). Det sies at Ann Boleyn var den først personen til å ta i bruk termen “Speed Metal”. De har tydeligvis vært kraftig gjennomtrekk hva de øvrig medlemmene angår. De tre nåværende leiesoldatene kom inn i bildet i fjor. Nok historie. På tide å mene ting.

Jeg har hørt langt verre vokalister innen klassisk metall enn det Ann leverer. Hun leverer rett og slett ganske så imponerende kvinnelig heavy vox. Etter ett minutt med rolig og litt kjedelig intro får lokomotivet dampen opp. Melodilinjene i første låt er ikke spesielt spennende, men den passe kjappe låta rocker greit fra seg. Tittellåta funker bedre. Den kjører i stemningsfull midtempo med god, litt creepy melodi og små strykereffekter i bakgrunn. De tre resterende fortsetter med god driv, ålreite melodier, og brukbare, men langt fra klassiske gitarsoloer. Vokalen er bedre enn det meste jeg har hørt innen heavy metal de siste tjue åra, da dagens vokalister ser ut til å mangle trøkk og attitude. Etter 22 minuter er festen over.

Karma's a Bitch er det første livstegn fra Hellion siden forrige fullengder ble sluppet for 11 år siden. Foruten et par nye låter på samleskiva To Hellion and Back som ble gitt ut på dobbel-CD i april, vel og merke. EPen gjør en hederlig innsats for klassisk metall, uten å bli obligatorisk på noen måte, men fungerer vel først og fremst som et bevis på at Ann Boleyn & Co er tilbake i manesjen, og som en forsmak på hva man har i vente.
Godkjent “under tvil” da det er en “helt grei” og slettes ikke nødvendig utgivelse å plassere i hylla.

piggtråd
16.10.14

VOYAG3R - DOOM FORTRESS

Voyag3r - Doom Fortress Godkjent

Battle Chamber Music / Bellyache Records, 06.09.14
Noen ganger får jeg tilsendt de merkeligste saker. Denne, for eksempel, faller som en styrtet romsonde og lander flere kilometer utenfor min normale preferanse- og komfort-sone. Den er likevel så snodig at jeg har bestemt meg for å høre hva det er, og samtidig rapportere direkte fra kollisjons-stedet.

Bandet består av tre mann og kommer fra Detroit. Voyager 3, som navnet uttales, spiller noe jeg ville beskrevet som sci-fi/space prog/doom/rock med filmatisk dramaturgi. Etter å ha surfet meg fram til guttas hovedkvarter på verdensveven kan jeg konstatere at jeg ikke er så på jordet. De definerer sin egen stil som minimalistisk, eksperimentell synthbasert soundtrack/space rock, så da er vi i grunn nokså enige. Dersom noen fra Pink Floyd hadde dannet et sideprosjekt for å skrive filmmusikken til en dramatisk sci-fi film, som for eksempel Tron (og da selvfølgelig 1982-versjonen), er det ikke umulig at resultatet kunne blitt noe i nærheten av Doom Fortress. Det er i høyeste grad mye bruk av synth her, noe som effektivt skaper en sterk stemning som kunne vært hentet rett ut av diverse 70-80-talls-filmer, og gjerne en rockeopera. For den autentiske årgangs-lyden har karene benyttet seg av mest mulig gammelt utstyr i studio.

Resultatet er veldig genuint gjennomført, og faktisk temmelig stilig, så til min egen overraskelse kaller jeg denne godkjent. Det er ikke mye metall her, men legger man godviljen til kan man like gjerne kalle gitaren (med vreng) og trommene ambient doom metal som prog/hard-rock. Hør og døm selv:

piggtråd
16.10.14

STARKILL - VIRUS OF THE MIND

Starkill - Virus of the Mind Middelmådig

Century Media Records, 14.10.14
Fra Chicago, Illinois, USA, kommer et ungt og håpefullt band som kan gjøre det godt i framtiden. Til irritasjon for enkelte av dere vil jeg tro. Bandet spiller en form for melodisk black/death med symfoniske elementer og hva man kan definere som kommersielle trekk. Bandet startet under navnet Ballistika i 2008, men byttet navn før første fullengder Massakren som kom ut i 2010. Etter atter et navneskifte ga de ut en skive i fjor, og er nå klare med oppfølgeren.

Musikken de fire amerikanerne leverer har masser av driv. Melodiene er tidvis temmelig gode, men kan noen ganger bli vel lystige. Da foretrekker jeg en låt som God of this World, som har litt mer konvensjonell symfo-black-estetikk. Instrumenteringen er upåklagelig. Spesielt er det mye flott gitararbeid. Sammen med strykere, tangenter, blåsere, doble basskagger, grov vokal, pen cleanvokal og tekniske finurligheter, hva kan gå galt?
Når et band rendyrker et konsekvent uttrykk risikerer de mindre kritikk uansett om det er rolig, melodisk eller snilt og mildt. Det er noe som ikke klinger helt rett når elementer fra sortmetall blandes med elementer fra teknisk dødsmetall, åpen og vennlig renvokal og dels lystige melodier. Hver for seg er derimot de involverte elementene noe mange større band har kommet unna med helskinnet utallige ganger. Lydbildet er nokså klart, men stedvis litt masete. Spesielt bassen kan bli litt brysom.

De som ikke er redd for litt Dimmu Borgir møter Allegaeon med noe av mildheten fra nyere Katatonia bør sjekke ut denne på No Clean Singing. Sånn mer eller mindre objektivt er det mange kvalitative elementer i blanding. Rent teknisk har de blandet disse elementene forholdsvis godt sammen. Rent subjektivt er det dog enkelte ting som gjerne ikke passer så helt godt sammen.

piggtråd
14.10.14

BETHLEHEM - HEXAKOSIOIHEXEKONTAHEXAPHOBIA

Bethlehem - Hexakosioihexekontahexaphobia Middelmådig

Prophecy Productions, 10.10.14
Dette tyske bandet har over 20 års fartstid, så la oss ta litt kjapp historikk for eventuelle nykommere først, og da hopper vi over alt annet enn fullengdere. Bandet lanserte sin første skive, Dark Metal for ganske nøyaktig 20 år siden. Tittelen indikerer omtrentlig sjanger. Et par år senere ble denne stilen blandet med nokså psyk black metal på Dictius Te Necare. Etter atter et par år var det mer depressive toner, som initialene til Sardonischer Untergang im Zeichen irreligiöser Darbietung skulle tilsi. Tre år senere kom Schatten aus der Alexander Welt. Denne har jeg ikke hørt i sin helhet, men mye tilsier at den er temmelig sær og schizofren. Stort sett rolig har jeg intrykk av, men med merkelige islett av blant annet industrielle elementer. Tre år til, og Mein Weg kom ut. Dette er temmelig nøyaktig 10 år siden. Det var vel da jeg oppdaget bandet. Diferansen fra den spede start var stor. Mein Weg er en merkelig sak med alt fra shoegaze til Rammstein i uttrykket. I 2009 slapp bandet en skive med den enkle velklingende tittelen A Sacrificial Offering to the Kingdom of Heaven in a Cracked Dog's Ear. Den har jeg ikke hørt en töddel av. Ergo er det vanskelig å forutsi Bethlehems neste trekk. Coverart og tittel hjelper heller ikke mye.

Hexakosioihexekontahexaphobia, altså hexakosioihexekontahexafobi på norsk, er fobi mot tallet 666. Et tall som vel heller vekker begeistring blant de fleste av oss. Musikken på Hexak... nei, greit, jeg skal ikke tvinge deg til å lese tittelen en gang til.
Altså, musikken er rolig og stemningsfull. Bandet spiller forsåvidt en form for dark metal, akkurat som i børjan, men denne gangen på en annen måte. Det kan jo stilles spørsmålstegn ved om “dark metal” overhode er en sjanger, og hva det i så fall innebærer ut over at metallen er mørk. På “666-fobi” veksles det mellom nedstrippa nærmest poppete partier, post-black/shoegaze og partier med tilnærminger mot melodisk sortmetal. Musikken har litt til felles med Nocte Obductas Nektar-skiver. Store deler av “666-fobi” er dempet, langsom og atmosfærisk, som et besøk i et fulstendig fremmedartet religiøst tempel.

Jeg gikk inn med åpent sinn, men fryktet det verste. Etter å ha hørt noen spor ble jeg uhyre skeptisk. Etter å ha hørt skiva en gang eller to var jeg ikke i stand til å avgjøre hva jeg skulle mene, og langt mindre beskrive det musikalske. Etter flere runder har jeg begynt å få sansen for de merkelige men også små-suggerende stemningene som tilbys. Rar skive.
Denne krever tilvenning over tid. Mye tid. Lang tid. Varigheten er på 63 minutter. Hvorfor ikke 66 minutter og 6 sekunder? Liker du det rolig, atmosfærisk, sært og utfordrende sjekker du ut Ein Kettenwolf greint 13:11-18 og Verbracht in Plastiknacht. Hvis ikke lar du være.

piggtråd
14.10.14

THE LURKING CORPSES - WORKIN' FOR THE DEVIL

The Lurking Corpses - Workin' for the Devil Middelmådig

Hells Headbangers Records, 14.10.14
Disse amerikanerne Har jeg ikke vært borti før, og det er kanskje like greit. Musikken har elementer fra dødsmetall og thrash, men minst like mye fra heavy/doom-metall, groove, punk og skranglerock. Komplett med sampler fra skrekk/splatter-filmer. Når man hører den lett parodisk-lydende musikken kan man bare lure på hvorvidt bandet selv tar denne nokså rølpete suppa seriøst. I de to første og de to siste låtene, samt i Dead Fuck og You're Dead brukes en form for ekstrem-vokal. På de ti resterende låtene er det for det stort sett cleanvokal som benyttes, skjønt hvor ren den er kan saktens diskuteres. Vokalen har litt Danzig/Billy Idol preg, og om ikke det er ille nok synger han faen brenne meg skjærende falskt i tillegg. At det er planlagt og "skal være sånn" gjør det ikke så mye penere. Men dette er ikke skapt for å være pent. Når han til en forandring kontrollerer stemmebåndet litt, som i balladen No One Will, er det gitarspillet som presenterer alvorlig disharmoniske toner. Låtene varierer også voldsomt i stil, fra skittenstygg rølpe-death til balladepreget Danzig eller annenrangs Volbeat.

Jeg var fast bestemt på å slakte Workin' for the Devil. Hvorfor være snill mot noen som gir ut så til de grader flåsete og useriøs metall? Jeg kan være flåsete selv, men det får da faen være grenser. Spesielt når de drar spøken ut over 15 låter med total spilletid på nesten en time. Jeg burde sendt faktura for de to timene denne har kostet meg.

Likevel. Musikken er ikke så grusom som man skulle tro. Det er en viss underholdningsverdi å finne i den merkelige sjangermiksen. Når man er lei av konvensjonelle utgivelser på løpende bånd kan det være befriende med noe sært. Låtene har et lettfengende preg, og det finnes stilige elementer hist og her som appellerer en smule. De nevnte låtene med ekstremvokal er generelt lettere å like, da den tydelig artikulerte avarten av growl passer meg bedre. I tillegg er disse befriende fri for poppete partier. Dette er fjerde skive fra The Lurking Corpses, men for meg kan de beholde sin “Horror Metal”.

Se videoen til The Leech and the Worm eller stream den her:

piggtråd
10.10.14

CRONE - GEHENNA (EP)

Crone - Gehenna Middelmådig

Prophecy Productions, 10.10.14
Fra tyskland kommer et samarbeid mellom Philipp “sG” Jonas fra Secrets of the Moon og Markus Renzenbrink fra dødsmetallbandet Embedded. Philipp tar seg her av vokal mens Markus tar seg av trommene. I tillegg spiller begge gitar og Jarboe fra det amerikanske eksperimentelle rockebandet Swans gjester på vokal på sistelåta Dead Man.

Karene gir her ut en 23 minutter lang EP som forsmak på den kommende fullengderen. Musikken har overaskende få metall-ellementer med tanke på hvem som står bak. Det er rolig, melankolsk musikk med et nølende, stillfarende preg av post-rock som skaper en følelse av reservert tilbakeholdenhet. Skiva er melodisk, og melodiene er flotte. Den innehar en tykk atmosfære der stemningen for det meste er mismodig, men ikke fortapt.

Ikke helt min greie dette, men fint er det jo. Skiva er ute i dag i samarbeid melom Prophecy Productions og Ván Records. Bandet jobber med en video, men enn så lenge får du nøye deg med et utdrag fra åpningslåta Houses Of Gehenna.

piggtråd
10.10.14

UNFATHOMED OF ABYSS - ARISEN UPON OBLIVION

Unfathomed of Abyss - Arisen Upon Oblivion Underkjent

Selvfinansiert Utgivelse, 08.10.14
Markedet flommes over av utgivelser og de kommer i absolutt alle nyanser. Å skille klinten fra hveten ved en kjapp lytt på en teaser eller preview kan være temmelig vanskelig. Denne hørtes for eksempel ut som en lovende sak dersom mørk, dissonant og klaustrofobisk black metal behager. Skiva faller imidlertid gjennom i alt for stor grad.

Den ensomme bakeren i dette amerikanske enmannsbandet heter Kevin Price. Dette er, såvidt jeg kan finne ut, hans første musikalske utgivelse. Det er riktignok en imponerende bragd i seg selv å skape og spille inn musikk på egen hånd, men det er en dåd han deler med mange andre, og han har fått noe hjelp på veien. Foruten trommene som er gjort av Kevin Talley (Nothnegal, Suffocation, eks- Dying Fetus, Six Feet Under m.m.) har han spilt alt selv. Han har fått hjelp i studio, men selv vært med å skru på knottene. Til sist har skiva blitt mastret av Tom Kvålsvoll som knapt behøver noen presentasjon med sin lange meritt-liste. Selv det stilige coveret har Kevin laget selv.

Så langt vel og bra. Men så var det selve musikken da. Den er tidvis langdryg, kjedelig og iblant temmelig kaotisk. Selv symfoniske elementer klarer ikke å blåse liv i dette tamme materialet. Det skjer lite, og det lille som hender føles enten forutsigbart eller meningsløst. Når dette så strekkes ut over nesten en time er fristelsen til å ta en røykepause stor. Hadde jeg ikke skrevet mens jeg lyttet så hadde jeg kjedet meg ihjel stengt av etter få spor!

piggtråd
09.10.14

WILDER FALOTICO - NYTESYTH: NO. 1 (EP)

Wilder Falotico - Nytesyth: No. 1 Godkjent

Selvfinansiert Utgivelse, 30.09.14
Amerikaneren Wilder Falotico kommer fra Chicago, Illinois, og er daglig leder i sitt eget en-manns-band. Han har også et prosjekt gående, skjønt det nærmer seg slutten. I ett års tid har han gitt ut en gratis EP pr. måned. Dette ser ut til å være den siste. Det lille jeg har hørt før har ikke umiddelbart fenget meg, men denne hadde et mørkt og merkelig preg som klaffet bedre.

De to låtene tikker inn på tilsammen kvarteret, men det passer fint med en kjapp utgivelse nå, for jeg har allerede publisert to fulle anmeldelser i dag. Desiring Sadness og Perception and Empathy er begge instrumentaler. Begge har et noe eklektisk preg, selv om det er mest av dette i første låt. Begge er mørke, litt mystiske og med bra stemning. Noen jazza rytmer og overganger finner man også. Disse to låtene var forbausende bra! Fyren har 199 likes på sin føkkbokkprofil i skrivende stund. Liker du musikken står du fritt til å laste den ned gratis, men Wilder blir sikkert glad hvis hvis han kommer opp i 200.

piggtråd
08.10.14

ANCESTRAL LEGACY - TERMINAL

Ancestral Legacy - Terminal Godkjent

Whispering Voice Records, 29.09.14
Sørlandsbandet Ancestral Legacy tviholder på den gotiske metallen som hadde sin storhetstid fra midten til slutten av nittitallet. Stilen har gjerne kommet litt i bakleksa, og med alle de poppete avartene med som har utviklet seg med utgangspunkt i denne sjangeren er det ikke så rart at den kan bli mer uglesett enn den har fortjent.

På sin tredje fullengder har de knyttet seg til Whispering Voice Records, et forholdsvis nytt selskap drevet av bandets nye bassist Jarl Ivar Brynhildsvoll. Bandet har også fått ny kvinnelig vokalist siden forrige plate. Isadora Cortina kommer fra Mexico og er utdannet i klassisk vokal. Foruten disse utskiftningene har besetningen ihvertfall vært stabil i seks år. Etter innspillingen har imidlertid gitarist Tor Arvid Larsen sagt takk for seg.

Her finner vi mye melodi, noe bruk av piano, strykere og akustisk gitar, og selvfølgelig klassisk kontrastfylt "beauty and the beast" vokal. Den mannlige vokalen ligger i skjæringspunktet mellom growl og blackvokal, og håndteres av gitarist Eddie Risdal (eks- Sykdom, V:28 og Misvita). Den kvinnelige vokalen er langt i fra den soprano-inspirerte vokalen som gjerne har fungert som et kjennetegn for sjangeren. Vokalen går mer i retning av Sirenia og Leave's Eyes enn Theatre of Tragedy eller Tristania, uten direkte sammenligning.

Lyden er klar, tydelig og pen på de roligste partiene, men jeg er ikke helt fornøyd med lyden når det trøkker til litt. Om det skyldes den noe lave dynamikken skal jeg ikke si for sikkert. Musikken kan fint nytes uansett. Det omtales ikke så alt for mye snill metall på Gorgers Metall av ulike årsaker, men Terminal har hvassere og røffere elementer enn man normalt finner i andre kvinnefrontede band med gotiske elementer. Denne kan lett falle utenfor den typiske besøkendes komfortsone. Ikke desto mindre er det en flott skive med mange gode melodier som lett vil falle i smak for de med litt bredde og åpensinn i sin musikalske smak.

piggtråd
07.10.14

TEMPLE OF VOID - OF TERROR AND THE SUPERNATURAL

Temple of Void - Of Terror and the Supernatural Godkjent

Naturmacht Productions / Rain Without End Records, 30.09.14
Fra Detroit, USA, kommer en kvintett som spiller doomifisert dødsmetall, men ikke death/doom. For halvannet år siden ga karene ut sitt første dødstegn, Demo MMXIII. Gjengen har dratt i land en velfortjent kontrakt, og er nå ute med debutskiva.

Det er harde og tunge takter bandet byr på. De bruker likevel ikke bare svartmaling til å male fanden på veggen. Det er mye god bruk av melodi i de åtte låtene, og det er ofte greit når ei skive varer i 50 minutter. Mammutlåta på denne skiva heter Bargain in Death og er knapt 11 minutter lang. Denne kan faktisk bli litt kjedelig, da det kvernes (for) mye på de samme melodilinjene. Den siste halvdel har likevel et suggerende preg. De øvrige låtene blir ikke kjedelige. De har alle et slør av sortsinn hengende over seg, men de er først og fremst ekskluderende, fiendtlige, avvisende. De to gitarene brukes flittig til å krydre helheten med for eksempel skumle, eklektiske eller drømmende toner. Eller akustiske og progressive triller, som i mellomspillet To Carry This Corpse Evermore. Når så bass, trommer og vokal også er med å dra lasset blir dette en skive jeg føler vokse for hver gjennomhøring.

Etter fire runder tørr jeg anbefale denne som en kvalitetsfylt, saktegående og tung dødsmaskin med masse herlig melodiføring fra gitaristene. Den ble sluppet for en uke siden i et opplag på 300 stk (standars jewelcase). Skulle det være utsolgt så er alltids digital-versjonen fra Bandcamp en nødløsning. I tillegg til full strømming der har karene mekket en video til låta Savage Howl. Snurr film.

piggtråd
07.10.14

BLACK AUTUMN - LOSING THE SUN

Black Autumn - Losing the Sun Middelmådig

Naturmacht Productions / Rain Without End Records, 30.09.14
M. Krall er den ensomme sjelen bak dette black/doom-bandet. Den første demoen ble sluppet i 2003, hele åtte år etter tilblivelsen. Produktiviteten har dog tatt seg opp. Dette er den femte skiva, og det innenfor en tidsramme på sju år. Musikken er en fusjon mellom doom-metallens seige tempo samt melankolske sinnsstemning og svartmetallens råskap samt egne evne til å la være å håndtere sine indre demoner, men heller mure seg inne og mate dem. Alt hva man gjør for kunsten!

Musikken maner fram ensomme introverte toner på nokså drømmende, men likevel dissonant vis. Det er helt kurant å høre på tyskerens virke, men det tilføyer meg absolutt ingenting. Noe vokse-potensiale tror jeg ikke det er mye av her heller. Jeg har hørt skiva 3-4 ganger uten å komme et steg nærmere de bilder M. Kralls plagede sjel ønsker å vise meg. Det er relativt fine, men også enkle melodier og strukturer. Får du ikke nok av reserverte, innesluttede åndsverk er denne gitt ut i 350 eksemplarer. 300 i jewelcase og 50 i håndnummererte digipak.

piggtråd
06.10.14

LAVATORY - MORBID TERROR

Lavatory - Morbid Terror Godkjent

Pulverised Records, 06.10.14
Den første gangen jeg satte på denne skiva kladdet jeg ned følgende ord: «Hva får man dersom man erstatter gitaren i et dødsmetall-band med bass og ansetter en vokalist med tredjegrads forbrenning på stemmebåndet?». Jeg oppfattet Morbid Terror som ei i overkant drittskitten og bråkete skive. Jeg hørte noen få låter og bestemte meg for at det fikk holde med ett inntrykk for denne.

Når jeg en ukes tid senere setter meg ned for å få en oversikt over hvor ille det er, viser ikke befaringen det skadeomfang jeg hadde et prematurt inntrykk av. For å si det tydeligere... Med et “stue-headsett”, og kanskje en annen sinnstilstand, trer det fandenivoldske klart fram i all sin dryppende, stinkende prakt. Det er to gitarister inne i gjørma et sted, men det låter omtrent som tre rabiate bassister. Bortsett fra i soloene. Vokalisten har uten tvil rabies. Sikkert utbredt i Malaysia, det. Enten det vasses i gjørma, som i Restless Souls eller pisker pung som i Miserable Life, er det nedstemt til seks fot under med avsindig trøkk og pill røtten stemning.

Lavatory kommer fra Kuala Lumpur, og har kun en EP fra 2012 på sin 4 år korte samvittighet. Morbid Terror inneholder 40 minutter og ti låter med pur destruksjon. Som et drapsforsøk med øks, der fordervede rester av tidligere lik sprer smitte i det åpne infisert såret, og forårsaker en langsom smertefull død med byller og pest. Jeg trur jaggu denne falt i smak åkke som. Anbefales til den som liker sin dødsmetall syk.

piggtråd
02.10.14

XERATH - III

Xerath - III Middelmådig

Candlelight Records, 15.09.14
Når man setter på en ny cd vet man stort sett sånn omtrent hva man har i vente. Om ikke har man likevel vanligvis en anelse. Mine forventninger ble ikke møtt, men etter en kjapp omstilling ble jeg heller ikke skuffet. Jeg hadde helt glemt at også de to første skivene fra britene var mer progressive enn episke, de orkestrale elementene til tross.
Den syv minutter lange åpningslåten I Hold Dominion viser bandet fra en snill side, og jeg mistenker at aggresjonen er tonet ned noe fra I (2009) og II (2011). Det er godt med trøkk, og det finnes selvfølgelig elementer med svartkrutt fortsatt, men helhetlig sett er det ikke spesielt ekstrem metall karene leverer. Det er derimot ekstremt progressivt. Taktskifter og alskens krumspring spretter både ut av og over en lav sko.
Vokalen er av det skrikende core-infiserte slaget. Semi-growl som jeg klarer meg fint uten. Den er riktignok ikke fullt så slitsom som hos enkelte andre, og den ruinerer ikke musikk-opplevelsen fullstendig. Bandet har også et moderne preg med noe djent, uten at det heller får fatale følger.
På den positive siden er III med sine nesten 70 minutter veldig kvalitetsmessig utført. Albumet er rikt på variasjon, kollasjer og inntrykk. Progmetall-fans vil trolig finne mye godt her. De symfoniske elementene er utmerket inkorporert, instrumenteringen er upåklagelig utført og lyden er klar og massiv.
Denne er nesten godkjent, men jeg modererer meg noe da den trolig vil lide samme sjebne som I og II. Det er mangt og meget jeg ønsker å bruke mer tid på men det "moderne" preget på både vokal og musikk vil nok ikke bidra til å øke prioriteringen i dens favør.

piggtråd
01.10.14

ASPHERIUM - THE FALL OF THERENIA

Aspherium - The Fall of Therenia Godkjent

Selvfinansiert Utgivelse, 05.09.14
De fire tekniske dødsmetallerne fra Oslo/Mosse-område er ute med skive nummer to. Debuten The Veil of Serenity fra 2011 var meget god, og denne står heller ikke noe tilbake. Vår lille blå planet er gjerne ikke stor nok for disse karene, eller det kan skyldes at det aller meste er utforsket her. Bandet har ihvertfall lagt sine eventyr til verdensrommet. Blant asteroider og kometer blir vi dratt med på en tidvis voldsom reise.
Det er en turbulent reise, selv om turbulens naturligvis ikke kan oppstå i mangel på atmosfære. Vi blir stadig kastet mellom aggressiv riffing, melodiøse og stillfarende partier. Fra meteorregn til radioskygge og kosmisk trykkende stillhet og videre til hestehodetåkens magiske utstilling av blinkende stjerner.
Det er en lang reise bandet har begitt seg ut på. Bare skipsloggen varer i nesten 70 minutter. Vokalen deles mellom growl og en mer core-preget avart. Den sistnevnte er ikke helt min stil, men den kler likevel musikken ganske godt. Blant annet i Regret and Eternal Sorrow får vi også renvokal. Denne er så god at selv Arjen Lucassen ville sperret opp øynene. Det er mye solid gitararbeid her. For eksempel i Landfall der vi også får servert piano og koring. Gutta er ikke redde for å blande inn fremmedelementer, som for eksempel flamenco i As We Light Up the Sky. Avslutningsvis får vi Reality Unfolds, en mastodont på nesten 14 minutter.
The Fall of Therenia er simpelthen et kvalitativt, solid og variert brygg. Med tekniske finurligheter og core-infisert vokal er den riktignok ikke for alle, men alle med utforskertrang bør kjenne sin besøkelsestid.
Du finner masser av musikk å lytte til på soundcloud.

piggtråd