Daemon Worship Productions, 01.02.15
Fra Finland kommer et nytt band bestående av tre(?) mystiske skikkelser som framfører en intens avart av sort metall. Hadde noen fortalt meg at disse gærningene kom fra Island hadde jeg ikke stusset et sekund. Musikken er nemlig beslektet med Svartidaudi, Sinmara og Carpe Noctem.

Intens, som sagt, tilsynelatende monoton, og frenetisk dissonant svartmetall av denne typen skaper en morbid atmosfære. Ikke uten en viss suggererende effekt vel å merke. Devouring Star har et eklektisk preg som kanskje ligger hakket nærmere band som Ævangelist og Portal.

Foreløpig er det noen få, gode band som leder an, men jeg nærer en mild bekymring for framtiden. Mayhem, Darkthrone, Emperor, Enslaved, Gorgoroth, Burzum med flere viste helt fra start at svartmetall kan utføres med variasjon, særpreg og egenart. Jeg er redd denne nye bastarden ikke vil tåle inflasjonen like godt, og det tar ikke lenger like lang tid å vanne ut en subsjanger som på 90-tallet. Når “alle” skal framføre tilsvarende frykter jeg at alt etter hvert vil låte skrekkelig likt.

Through Lung and Heart er en dystopisk affære med fem infernalske låter. Jeg er ingen fan av f.eks Ævangelist, og har full forståelse for de som ikke ser den kunstneriske verdien i denne formen for kakofonisk ekstremitet. Selv liker jeg dette i moderate doser. Da tenker jeg ikke bare på spilletiden, som her er på snaue 40 minutter, men på hvor ofte jeg lytter til den slags og ikke minst hvor mange band som frister tilværelsen med å forpeste den samme tilværelsen.

Dermed gjelder det å nyte galskapen så lenge den er viril og egenartet. Devouring Star leverer et fonetisk helvete med drønnende lyd, solid variasjon i tempo og stil bak slagverket, passe anmassende gitarer med psykedelisk lyd, og demonisk vokal. Bandet leverer godt håndverk i en ond sjanger og skaper her de rette disharmoniske, klaustrofobiske og hypnotiske stemninger.

Fans av den type morbid misere som har kommet i kjølvannet av Deathspell Omega kommer til å omfavne Through Lung and Heart!

PS: I tilfelle jeg ikke rekker å skrive om dem kan jeg også tipse om Tod Huetet Uebel som slapp skiva Malícia for omlag ei uke sia. Den utfolder seg innenfor samme psyke rammeverk, og det lille jeg har hørt virker lovende.

BadMoodMan Music, 26.01.15
Dette russiske bandet har vært aktive siden 2007, og har kommet til andre album. De kan se ut til å ha blitt redusert til en duo nylig, men jeg får ikke gjort noe research, da nettet er fullstendig elendig i heimen i dag.^* Henry Longfellow’s “The Wreck of the Hesperus” er visstnok basis for det lyriske konseptet. Ut over det har jeg nada å fortelle, med unntak fra et slags forsøk på å beskrive karenes musikk, naturligvis.

Bandet spiller death/doom med en litt eklektisk vri. Det er først og fremst rytmen som er vanskelig å få til å stemme. Bandet spiller riktignok ikke den seigeste formen for death/doom, men trommisen har mark i ræva, og tror kanskje han kommer seg fortere hjem til middag hvis han bare gir gass. Uten full konsentrasjon føles det som om trommelyden kommer fra en annen lydkilde. Men det er ingen faner i nettleseren som spiller musikk i bakgrunnen. Bandet veksler også en hel del mellom klassisk sjanger-form (ala My Dying Bride), et mer atmosfærisk uttrykk og en slags “teknisk” vinkling.
Resultatet er, som du sikker forstår, en smule schizo.

Det er likevel noe fascinerende ved The Leaden Ghost. Gutta kan spille. Det er blant annet en del fint gitarspill å oppdrive her. Vokalen er god, og låtoppbygningen er gjennomtenkt, meningsfull og variert. Lydbildet har lite dynamikk, men produksjonen er god, så det spiller mindre rolle. Albumet varer i en knapp time, og er like originalt som det er sært. Altså litt i begge retninger. Ganske spennende, og Shallow Rivers byr alt i alt på rimelig god musikk.
Liker du å dekode det kryptiske er denne utfordringen gjerne en smal sak. Er du like treig i nøtta som meg, kan det derimot ta litt lengre tid å bli dus med denne.

^*Skrevet i går.

Rain Without End Records, 25.01.15
Jari Lindholm fra Stocholm har en del band bak seg. Blant annet oppløste Slumber, som jeg ser fikk enormt god omtale av sin eneste fullengder. For noen år siden startet han Enshine som et soloprosjekt, men begynte å samarbeider med en franskmann allerede før første demo. Debuten Origin ble omtalt som min niende anmeldelse, i de dager hvor jeg evnet å fatte meg i korthet.
Exgenesis er Jaris sideprosjekt, hvor han har med seg colombianeren Alejandro Lotero.

Deres “førstefødte”, en femspors EP, består av en knapp halvtime sorgtung death/doom. Jari beviser atter en gang at han er en tryllekunstner med melodilinjer. Gitarens gjenklang river godt i ørehårene, og mr. Lotero (hvis fornavn gir ufyselige assosiasjoner) presterer både svartsvidd og dødsrallende vokal på eminent maner. Colombianeren har skrevet låta Futile Horizon, så han er ikke tapt bak en kassegitar han heller.

Melodilinjene på Aphotic Veil tonesetter alle dine tyngste stunder, både de du trodde du hadde lagt bak deg og de du har i vente. Ingen står oppført som perkusjonist, men Jari er kreditert for programmering. Jeg har aldri hengt meg nevneverdig opp i den slags, så lenge det ikke går hørbart ut over den autentiske nerven i hardt manuelt arbeid, men det er klart det er kjipt når maskiner overtar jobbene våre. De varierte rytmene står i alle tilfeller godt til den tunge, sørgmodige musikalske.
EPen er bare sluppet i 300 fysiske eksemplarer (6-panels digipak), så det er bare å hive seg rundt. Ellers kan naturligvis digitale filer kopieres i ubegrenset opplag, bare du husker å betale for deg.

Hør spesielt Concrematio. Når hørte du sist noe så forbannet vakkert?
Denne synes jeg du skal unne deg om sjangeren behager!

High Roller Records, 30.01.15
La oss legge turen til Sverige, og en porsjon rock 'n' metal. Ut av asken fra band som Repugnant, General Surgery, Dismember og Bombstrike steg Iron Lamb som en langhåret lærføniks i 2009. De debuterte med The Original Sin i 2011, og har ellers en og annen småutgivelse å vise til.

Bandet er i stor grad inspirert av Motörhead, og legger ikke skjul på det. De låter der etter. Det finnes unntak, som den mer Billy Idol -lydende Leave Me Be, der de legger om stilen litt. Rob Coffinshaker gjester på hovedvokal på denne, og Victor "Rage" Larsson gjester på backing-vokal. Det er likevel i stil med motorskallenes 1976-1982 æra bandet primært ynder å snekre låter. Fast Eddie Clarke er den store helten. Med Daniel Bragman bak mikrofonen lykkes de i å skape den rette stemningen. Han er ikke langt unna Lemmy i stemmen, noe Deadend Blues kan stå som et godt eksempel på.

Dermed vet du i det minste sånn halvveis hva du får servert på Fool's Gold. Hvis du fortsatt leser her er det trolig fordi du vil vite resten: om låtene holder mål. Svaret er tja. Det funker greit nok, men jeg finner ingen nye klassikere her. Gutta har helt sikkert hatt det gøy i studio, men jeg setter vel heller på de 30-40 år gamle Motörhead-skivene.

Sjekk linkene over, og stream Backstabbers her: (Den har litt annen lyd enn på skiva, da den er hentet fra en 7").

Eclectic Productions, 28.04.14
Man utvikler lett et ufrivillig “ferskvare”-forhold til musikk når man skriver om det og setter utgivelsesdato som deadline for seg selv. Det er en stund siden denne dumpet ned i den digiale postkassen med forespørsel om litt skriveri, men jeg har måtte prioritere ferskere utgivelser. God musikk går selvfølgelig aldri ut på dato, så jeg har sneket meg til en lytt innimellom, og litt mer intenst nå før skribleri.

Dette bandet kommer fra Spania og spiller dødsmetall av nokså teknisk og brutal karakter. De startet opp på tampen av nittitallet, og ga ut en rekke EPer og splitter de første ti åra. Etter dette ser de ut til å ha hatt fokus på fullengdere, og dette er den tredje i rekken.
De ni låtene vi finner her befinner seg ofte i størrelsesorden 4-5 minutter, og innehar grei variasjon. Spanjolene skifter ofte rytme og veksler i stor grad mellom tradisjonell death metal og nevnte subsjangere. Vokalisten growler stort sett ganske kult, men han tar også en og annen avstikker, være seg i retning av hvesing eller støvsuger. Resten av bemanningen virker habile, og kommer opp med mange små og krydrende sekvenser.

Med et og annet unntak er ikke dette dødsmetall av den særlig stemningsfulle sorten. Hovedfokus er knuseriff, kjappe ekstrem-etapper og bøttevis med småsprell og snutter. Industrielle lyder, snodige melodivalg, bass-ganger med slappe strenger, rytmegymnastikk, sampler, soloer, hyppige overganger...
Jeg kan ikke si jeg finner dødsmetallen uhyre interessant, men spanjolene har vevd mangt og meget sammen til en ålreit og passe spennende enhet. Jeg vil tro det tar sin tid å komme ordentlig inn i deres schizofrene verk, og har et inntrykk av at man vil kunne oppdage nye detaljer lenge. Ikke fordi de ligger så skjult, men fordi det er så mange av dem.

Ikke fullt så sterilt som mye annet innen moderne sjanger-avvik, og absolutt hørbart. Ved første lytt var jeg på langt nær så positiv som etter tre-fire. Liker du mange av sjangerens former bør du selv sjekke ut Transmigrator. Jeg er ikke enormt bevandret utenfor den konvensjonelle dødsmetall-sti, men jeg tror faktisk Kevlar Skin evner å stikke seg noe ut med sitt velbalanserte lappeteppe.

Se videoen til tittellåten Transmigrator, og lytt mer her:

Relapse Records, 26.01.15
Jeg kan i grunn ikke fordra skiver jeg ikke engang har noen forutsetning for å båssette^*. Det hørtes nok fordomsfullt ut på flere plan, men årsaken til min manglende evne skyldes at dette er musikk jeg ikke liker, aldri hører på og dermed ikke er i stand til å forklare. Denne amerikansk gjengen spiller en form for planløs moderne metall med påtatt stoner-nostalgi, og jeg aner ikke hvor i landskapet jeg skal plassere vokalisten.

De første minuttene høres i grunn tøffe ut. Det var derfor jeg i det hele tatt ga meg i kast med Poisoned Altars. Det tar imidlertid ikke lange tiden før materialet begynner å bli langtekkelig og retningsløs. Der enhver virkelig klassisk låt ofte etterlater lytteren med et imponerende inntrykk av at den overhodet ikke kunne vært annerledes, levner dette meg med følelsen av det eksakt motsatte. Enhver låt kunne, og burde, vært gjort på en annen måte.

Musikken er hard, men på en tilgjort måte. Trommene er godt nok utført, men langt fra spennende. Låtmaterialet er fullstendig meningsløst. Tilfeldige stereotype riff, rytmer og melodilinjer er satt sammen etter alle tilfeldighetens regler. Musikken er like viril og livlig som et shoegaze-band på sovemedisin.
Og så var det vokalen da. Vi får litt renvokal, uten særlig maskulinitet eller særpreg, men hovedvokalen er en ropende semi-halvgrowl med like mange nyanser som et tomt A4-ark. Denne vokalformen har sikkert et navn i terminologien blant de kretser hvor denne simple deppemetallen har sine lyttere.

Selskapet anbefaler Poisoned Altars til fans av High On Fire, Red Fang, Valient Thor, Coffins, The Sword, Kylesa, Weedeater og Black Tusk. Jeg har hørt om noen av dem. Jeg akter ikke å sammenligne. Du har sikkert ditt eget inntrykk av den forsamlingen, og hvis ikke er jo det talende nok i seg selv.

Jeg er streng i dag, men av og til er det digg å slenge kraftig med leppa uten å legge en finger i mellom. Ta denne høyst subjektive raljeringen med noen klyper salt. Jeg forlanger derimot ingen tilgivelse for å uttale meg om musikk jeg ikke har greie på. Jeg kjenner kvalitetsmusikk når jeg hører det, og dette er kjedeligere enn en duett med Harald Tusberg og Kjell Bækkelund.
PS: Det er visst dette de kaller sludge. Jeg kaller det sludder!

^*For å presisere. Det finnes selvfølgelig vanskelig definerbar musikk som er meget spennende.

Debemur Morti Productions, 26.01.15
Jeg husker Whore of Bethlehem (2006) som en heller bestialsk og stakkato affære (med slamsuger-vokal). Det var vel mitt siste møte med de morbide finske satanistene. Mitt første møte var EPen Angelcunt (Tales of Desecration), som kom ut i 1992. Jeg hørte den riktignok ikke før ti år senere. Lite innfløkt makaber svart dødsmetall med grumsete lyd tiltalte meg ikke nevneverdig. Da som nå.

Tiden går faen så fort, og infernalsk sortmetall utført med rabiat dødsforakt måtte gjerne vike for andre musikalske prioriteringer. Trioens historie strekker seg helt tilbake til 1989, og de ga ut første demo i 1991. I 1993 gikk i studio for å spille inn debutalbumet. Uenigheter oppstod imidlertid med selskapet, skiva ble ikke lansert og bandet ble splittet.
I 2004 stod to av de døde atter opp, med sessiontrommis i et år, før en permanent erstatning var på plass. I ti år har besetningen nå bestått av Sinisterror på trommer, Ritual Butcherer på gitar og Angelslayer på vokal og bass. I mellomtiden har karene gitt ut en skive i 2009, samt en rekke splitter etc.

Bandet låter mørkere og mer besatt enn hva jeg mener å huske. På The Apocalyptic Triumphator innlemmes mer blasfemiske stemninger enn hva de tidligere soniske frontalangrep jeg har opplevd har inneholdt. Ikke at forandringen er total av den grunn. Med intro på begge vinylsider gjenstår ti låter med spilletid fra litt over to til litt over fem minutter. Tempoet holdes gjerne høyt og knusende, men karene legger også inn lavere gir iblant. Selv da låter det som om bandet ønsker å legge verden i grus.
Vokalen grynter okkulte forbannelser, dødstrommene oser av pur helvetesild og strengene formidler svovelpredkantens selvoppfyllende profeti når de ikke går amok i frenetiske og hylende pinsler (slik også predikanten skal skrike når han brenner i Helvete).

The Apocalyptic Triumphator har fått god variasjon i hastighet og fin balanse mellom det ekstreme og det stemningsfulle. Vokalen buldrer som en balrog i stedet for nevnte slamsuger, og lyden er mørk og buldrende. Denne overgår 2006-versjonen med grei margin på alle punkter i mine ører. Den engasjerer undertegnede mer enn Teitanblood og Morbosidad gjorde i året som svant.

Fans av bandet kan trygt finne fram visaen. For fem år siden slapp samme selskap samlingen The Aeon Of The Angelslaying Darkness som summerer opp fortiden. Trolig en interessant affære for nye fans av sjangeren. Denne distribueres i Norge av Indie Distribution.
Sjekk skiva her, og sørg for å få med deg Those Below (Who Dwell in Hell).

Eisenwald Tonschmiede, 23.01.15
Vivus Humare, fra delstaten Thüringen i Tyskland, kom sammen i 2007 og ga ut demoen Prolog året etter. De fire karene har hatt noen forsinkelser, men er omsider klare med debuten.

To korte og tre lange låter er plassert i symmetrisk rekkefølge med total spilletid på omlag 37 minutter. Tyskerne spiller black metal med en eim av fransk ånd. Spesielt de abrupte monologene vi finner i hvert spor, framført med passe hysterisk renvokal, drar tankene i retning métal de noir et miserable. Disse oppsummerer angivelig tematikken i lyrikken, men jeg fulgte dessverre ikke særlig godt med i tysk-timene. Også enkelte nakne, nesten ustemte gitarmelodier virker inspirert av sneglespisende LLN-etterfølgere.

Det hviler generelt en dempet aura av eterisk vanvidd og misere over kvartettens debut. Stemningen på skiva er mørk, melankolsk og klam. Sortmetallen veksler utmerket i tempo og musikalsk uttrykksform. La ikke et snev av amatørmessig preg i lyd og utførelse lure deg. Lyden har god dynamikk, kler musikken godt og skaper en høvelig sort sjarm.

Jeg har hørt denne ganske mange ganger uten å ha hatt tid til å skrive noe, så jeg vet med sikkerhet at Einkehr har blitt en solid fonisk forbannelse der rå avsky og psyke stemninger er forent i felles ubehag. Jeg har sansen for albumet og ser frem til å høre mer fra Vivus Humare. Smaksprøve og bestilling fås hos Eisenwald.

Dark Descent Records, 13.01.15
Klargjør oksygentankene og ha prozacen innen rekkevidde, vi skal dykke ned til underverdens hjerte for, om mulig, å avverge undergangen.

I kjølige farvann, dypt under overflaten, ligger et skrekkinngytende vesen på lur. Ynglet av ensomhet, mismot og urene hensikter i urgammel tid. Manifestert i obskøn styggedom. Med inhumane former og fasonger. Med ubegripelige og avskyelige proporsjoner. Av utenkelige og abnorme dimensjon. Svøpt i blå-svart tekstur, med skittenglinsende, klebrig ytre. Latent slumrende til nå. Klar til å terrorisere jordens intetanende innbyggere ved å drive dem til ytterste vanvidd ad telepatisk vis. Klar til å spre perverterte vrangforestillinger, frykt og bunnløs, gråtkvalt sorg i ufattelig omfang. Avskyelig pinsel og fordervelse hvis konturene er hinsides enhver fatteevne.
Vi kommer til å dø der nede i mørket. I det evinnelige dypet. For han, det, er våken og rede nå. Og vi vet at Leviathan ikke kan beseires.

Desolate Shrine kommer fra Helsinki, og Heart of the Netherworld er deres tredje offer. LL har besørget all instrumentering og produksjon med misantropisk karakter. Han har også stått for coverart og miksing, hvor dynamikken har dybde til å romme det monstrøse udyret. På vokal finner vi både RS (Lie in Ruins og Perdition Winds) og MT (med tilhold i mange band. Tidligere i Sacrilegious Impalement). Vokaleartene er ekstreme og nådeløst infame i all sin uhyrlige avsky.

Heart of the Netherworld er et timelangt mareritt i syv akter, der den groteske og klaustrofobiske death/black-metall strammer rundt strupen som et kald, vått rep. Se gjerne lyrikk-videoen til Black fires of God og hør skiva via bandcamp mens du bestiller den, for denne skal du ha.

Sotajumala-Yhtiöt Oy, 16.01.15
Dette er fjerde skive fra det finske dødsmetall-ensemblet Sotajumala. På Raunioissa lirer bandet av seg førti minutter knusende og tung panserarmert dødsmetall med illevarslende finsk vokal.

Bandet består av fem mann, hvorav Mynni Luukkainen (Horna, eks-Alghazanth, eks-Ajattara m.m.) er å finne bak mikken. Mannen har faktisk spilt gitar, bass og sunget cleanvokal i flere av de konstellasjoner han har vært i, men growler som om han aldri skulle gjort stort annet. Den fonetiske tydeligheten fra den dyriske strupen får Sotajumala til å minne en smule om en dødsrallende variant av Ajattara.

Trommestikkene behandles av Timo Häkkinen, en mann med rikholdig bakgrunn de siste tretten åra. Med full kontroll leveres her rytmer med godt mangfold, og god fart på langsiden.

I tillegg til tyngden innehar dødsmetallen nok melodi til å skape en dyster, avsindig stemning, samt variasjon og innhold nok til å holde på lytterens interesse. Uten å fire på kravene om dødlig effektiv death metal innlemmes snirklete melodilinjer og fete soloer fra to gitarister. Stemningen er sardonisk og gladvoldelig. Låtmaterialet har bøtter og spann av det lille ekstra, og selv om det er mest nærliggende å visualisere finnene med sinte grimaser, ser jeg ikke bort i fra at et og annet glis kan finne på å snike seg fram når gutta spiller. Jeg mistenker nemlig at det finnes en god porsjon spilleglede hos denne kvintetten.

Lyden er tykk og behagelig men jeg stusser litt på “sirissen” som ligger å synger i bakgrunnen. Er det egenresonans fra bass-strengene som skaper denne effekten? Litt merkelig, men det gir også litt villmarksfølelse.

For meg hittil ukjente Sotajumala leverer med overbevisende styrke på denne skiva. De har brukt fire år på å skape Rauinoissa, og har betalt alt fra egen lomme. Om våre finske venner skal kunne fortsette å kreere fonetisk forråtnelse er de avhengig av å få dekket utgiftene. Så om du liker saftig dødsmetall sjekker du bandets nedlastingsside og leser deres budskap.

Pulverised Records 22.01.15
Infernalsk death-crust har aldri vært min kopp med radioaktivt avfall. Dermed tar jeg denne med mest som et tips til de lesere som anser lyden av trykkluftbor som headbanger-vennlig.

Med ni års fartstid og utelukkende småutgivelser bak seg, er engelske Winds of Genocide en platedebuterende kvintett med forkjærlighet for larm. Med skrålende og drønnende lydbilde kvester de likskiten ut av ni såkalte låter. Trenger du en pause fra all intellektuell aktivitet er dette et godt alternativ. Befriende fritt for progressiv dybde og rolige naturskjønne, partier.

Hater du naboen som ynder å fortelle deg at metall bare er støy? Gi jævelen en smak av Usurping The Throne Of Disease på full guffe, og han vil aldri mer se på mer konvensjonelle metallskiver som leven igjen. Prøv gjerne å se hør for deg lyden av Venom som ramler av det tøffe toget under en turne i et krigsherjet land på tidlig 80-tall og lander på instrumentene sine, uten oppholdstillatelse. Sånt blir det bråk av.

Jeg akter ikke å synke til de musikalsk ignorantes bunnivå ved å kalle dette “bråk” (skjønte et band av dette kalibrert ville muligens anse det som et kompliment). Jeg hører kvaliteten i kaoset. Karene mestrer den sjangeren de opererer i, og lydproduksjonen passer brygget godt, men for meg blir dette “rabalderet” nokså meningsløst. Det er naturligvis en høyst subjektiv formening, og jeg må innrømme at det er tøft i små doser. Jeg velger likevel å være litt streng. Liker du “støyende” crust trenger du ikke ta mitt ord for annet enn råtten fisk. Denne eksplosive og stygg-skitne halvtimen kan være akkurat det du er på utkikk etter. Hvis så: Kjør på.

Moribund Records, 19.01.15
Satan's Host startet som et heavy metal band av gitarist Patrick Evil i 1977. Etter en tid fikk han vokalist Harry Conklin fra Jag Panzer med på laget. Harry tok scenenavnet Leviathan Thisiren, og sammen med et par andre medlemmer ble debuten Metal from Hell spilt inn og gitt ut i 1986. Disse fire spilte også inn oppfølgeren Midnight Wind som skulle vært utgitt i 1987. Plateselskapet Web Records gikk imidlertid konkurs, og denne har i ettertid kun vært å få tak i i form av diverse bootleger.
Etter dette gikk Harry videre til Titan Force, og Satan's Host ble splittet.

I 1999 gjenoppstod Denver, Colorado-bandet som et melodisk black/death metal band med L.C.F. Elixir som ny, og langt mer ekstrem vokalist. Under denne konstellasjonen ble fem skiver gitt ut. Etter den siste av disse, Power ~ Purity ~ Perfection...999, takket Elixir for seg, og power-vokalist Leviathan Thisiren kom atter inn i bildet.
Det musikalske tok en mer power-ekstremmetallisk retning med By the Hands of the Devil i 2009. Neste skive, Virgin Sails kom ut for 14 måneder siden, og jeg var ikke helt nådig i min omtale av den.

Pre-dating God:
2 enkle CDer på til sammen 80 minutter slippes i dag. Har jeg så grunn til å være mer nådig nå enn for litt over et år siden?
Der Virgin Sails føltes litt traurig føles faktisk Pre-dating God litt friskere i frasparket. Bandet har samme lineup. (Foruten de nevnte finner vi Margar på bass og Evil Little Hobbit på trommer). Likevel føles trommetakten mindre stakkato denne gang. Vokalen framstår også som noe mer kraftfull og variert. De to nye skivene er jevne, og har begge mye variasjon, og en del gode melodiske idéer.

Jeg blir likevel ikke helt venn med bandet denne gangen heller. Ikke alle melodilinjene føles som de leder noe sted. Det er mange minutter blant disse 80 hvor jeg selv etter tre runder føler at de bare står å spinner uten stedsans. Hadde kvartetten karvet vekk litt sideflesk og slått sammen de bedre idéene til én CD, ville nok denne framstått som sterkere. Som det er blir det atter en midt på treet utgivelse fra power/heavy/ekstrem-hybridbandet Satan's Host

Stream albumene hos the Moribund Cult, og sjekk en stream fra hvert album nedenfor.

Sleaszy Rider Records, 21.01.15
Som tittelen forteller er dette et akustisk live-album fra det belgiske bandet. Konserten ble spilt inn i et utsolgt GC Forum i bandets hjemby Wervik, første mars i fjor. Den gis nå ut som dobbel-disk, hvor man finner hele konserten på henholdsvis CD og DVD. Jeg har vel hørt alle skivene fra bandet, uten at jeg har festet meg mye ved dem. Bandet spiller vanligvis en form for atmosfærisk death/black med gotisk/symfonisk tilsnitt, noe det ikke ville vært helt lett å gjette seg til i denne nedstrippede versjonen.

I løpet av en knapp time spiller de rolige og vare versjoner av låter de ikke har framført før, inkludert tre coverlåter. Med to fioliner, cello og kvinnelig gjestevokalist er det klart det låter bra, men metall er det ikke. Akustiske versjoner av “kjente og kjære” låter er en kuriositet som få andre enn fansen (eller eventuelt fans av nettopp akustisk pop/rock) vil omfavne. Jeg drar ikke kjensel på noe som helst før My Kantele (Amorphis) kommer som nest siste låt. Heller ikke Finality (Woods Of Ypres) eller A Natural Disaster (fra Anathemas nyere “alternative” periode) får mentale bjeller til å kime.

Absolutt vakkert og avslappende, men ikke noe jeg ville løpt og kjøpt selv. Er du allsidig i din musikalske bredde, kan denne derimot være en fin sak å koble av med. Ryktene sier også at et nytt studioalbum bare er et par måneder unna. Sjekk linken over, og Years of Silence.

Moribund Records, 20.01.15
Liker du necro svartmetall?
Hvis ikke kan du definitivt styre unna denne!
Vi skal atter til et enmannsband. Italiensk denne gangen, og mannen bak har døpt bandet i samme infiserte brakkvann som han har døpt seg selv. Med andre ord, prosjektet er selvtitulert. Fyren startet opp i 1997, men fikk ikke gitt ut mer enn en demo de første ti årene. Deretter tok tempoet seg rask opp. Dette er den åttende skiva siden 2007. De to foregående årene slapp fyren til sammen seks skiver. Slik kvantitet gjør meg alltid skeptisk.

Musikken er kald, med skiten-necrotisk raspende lyd uten snev av dynamisk spekter. Det går ikke enormt kjapt i svingene. Mannen har (til min sardoniske glede) lagt større fokus på stemning enn hastighet. Vardan har kommet opp med enkelte passe dystopiske tonerekker. Første og siste låt (av fire) bikker ti minutter, mens de to øvrige tikker inn på over sju og fem. Det finnes variasjon i løpet av låtene, men ikke i direkte rikt monn. Målet er dystopisk suggesjon, og det lykkes delvis. Tøft, rått, antipatisk og... simplistisk.

Jeg liker denne formen for foraktelig musikalsk avsky, og disse 35 iskalde minuttene duger for en utblåsning. Den dybde og substans som skaper seiglivet varighet i ei skive finner du ikke her. Jeg har kun hørt den to ganger, men det ville overrasket meg om denne inneholdt skjulte detaljer. Dette er simpelthen ikke musikk for dyp eller hyppig hedonistisk nytelse, og jeg havner dermed midt på treet.

Eisenwald Tonschmiede, 23.01.2015
Grimoire er et enmansband fra den kanadiske Quebec provinsen. Grimoire ble formet i 2010, og debuterte med À la lumière des cendres i 2011. Mannen bak er Fiel fra Forteresse og Csejthe. Likevel er Québécois black metal langt ifra det første som slår meg når musikken strømmer ut av høyttalerne.

Denne EPen åpner med rolig, saktegående sortmetall med behagelig melodisk gitarfør og pianotoner. Mer aggressiv tromming og blackvokal tilkommer, og etterhvert også noe growl, men gitaren er fortsatt veldig snill og melodiøs, og melodiene forblir sørgmodige og vakre. Til tross for elementer fra scenen Fiel tilhører, ligger det nærmere post black metal det Grimoire her framfører. Siste spor er å anse som en fire minutter lang(tekkelig) prolog. Den består av drømmende, esoteriske toner, pianomelodi og lavmælt, svevende kvinnekor-sang som nærmest føres med vinden der den stiger og synker i styrke.

Foruten siste spor, som blir litt for sukkersøtt og Enja-klissete, har denne 4-spor og 25-minutters EPen over 20 minutter med rå post black av den nydelige og smått suggerende sorten. Denne “Québécois post black metal”-fusjonen blir å få kjøpt på 12", kassett og digitalt.

Kake Multimedia, 06.01.15
Chicago-baserte Against the Plagues ble grunnlagt i 2005, og ga i 2007 ut debuten The Architecture of Oppression. Denne ble reutgitt under tittelen Decoding the Mainframe i 2009, i remastret og delvis remikset utgave med nytt trommespor. Året etter ga de ut en EP ved navn The Quaternion. Jeg har sansen for debutalbumet som bestod av melodisk ekstremmetall med dyktig teknisk instrumentering, synth-basert orkestralt preg og vel-strukturerte låter med god variasjon.

Bandet har nylig sluppet en to-spors EP. Kvintetten har beveget seg noe vekk fra den Limbonic Art-klingende symfoniske stilen, selv om de fortsatt har noen elementer derifra. The Extermination Event har denne gang mer tilfelles med teknisk dødsmetall. Dette er ikke en utvikling jeg applauderer, men selv om jeg er litt skuffet må jeg innrømme at karene fortsatt er dyktige og bygger opp låtene med god variasjon og tildels heftig instrumentering og driv.

Jeg liker andrelåta Enblighted best, men det er førstelåta Terrorform de har valgt å gjøre video av. Det er faen aldri noen som spør meg først.

Daemon Worship Productions, 15.01.15
Etter drønnende dødsmetall tar det tid å omstille ørene til skarp svartmetall. Chalice of Blood har vi så vidt vært innom tidligere. De ga ut en splitt med Israthoum like før jul. Bandet kommer fra Sverige, og består av tre medlemmer som benytter seg av de lyssky pseudonymene I, II og III. Det er ti år siden sammenkomsten, og de har nå én demo og tre splitter bak seg. Med en EP bestående av 5 spor og ca 19 minutter viser gutta at de ønsker å være med i kampen om de sortkledde lytternes gunst.

Lyden er usedvanlig skarp. Den kutter som barberblader i ørevoksen. Det låter temmelig hjemmesnekret, men EPen er faktisk produsert av Lars Broddesson (tidligere Marduk-trommis) i Twisting Serpent Studios. Musikken er nattsvart, misantropisk og aggressiv. Her forsvares æren etter prinsippet om at angrep er det beste selvforsvar.
Vokalen er et klassisk tilfelle. Strupen er så besatt at drøvelen har tilkalt eksorsist.
Gitarspillet er nokså idérikt. Riffene er iskalde og strengene plukker stemninger fra det underjordiske.
Trommene gir tildels diabolske smilefjes i margen i min svartebok. Det finnes riktignok enkelte kjedelige og drøye takter, men fyren er teknisk habil, og leverer både hurtige, varierte og velspilte partier.
Bassen? Hvilken bass?

Ved siden av det i overkant kvasse lydbildet kunne jeg hakket på enkelte langtrukne partier, samt at metallen er lite nyskapende. Det forhindrer meg likevel på ingen måte i å sette pris på tre svenske djeveldyrkere som ikke engang har albumdebutert ennå. Med hvassere lyd og litt mer raffinert låtmateriale, kan grannorna nå langt.

Nuclear War Now! Productions, 15.01.15
Denne knapt 13-minutters 7-tommeren fra portugisiske Infra passer utmerket til navnet «Innvielse i Ildprøvene på Lavere Vibrasjoner», ihvertfall dersom man anser vibrasjonene som frekvensgenererte. Det er nemlig i nedre del av frekvensregisteret disse karene trives best. Odret ildprøve kan forklares med at konstellasjonen er ny.
Medlemmene, hvis navn jeg ikke kjenner, har angivelig gjort Den iberiske halvøy utrygg i en årrekke gjennom andre band.

Dette bandet spiller drønnende, småseig dødsmetall der vokalistens rabiesbefengte growl passer den avsindige musikken som hånd i kvistkutter. Gitarene lager variert uhygge, men musikken har likevel et visst monotont preg, som brytes opp av skinn- og cymbal-piskerens iherdige innsats.

Karene lykkes i å spre noe satanisk ondskap i sine mismodige og fiendtlige stemninger, men man har da hørt mer interessant metall med slike egenskaper før. Jeg avfeier imidlertid ikke gjengen helt. De kan fort vise seg å bli mer knusende, grusende og drepende når de først blir ordentlig varme i trøya.

Nuclear War Now! Productions, 15.01.15
Gnosis er en debuterende kvartett (som ser ut til å ha økt til kvintett etter innspillingen av denne) fra Florida, men hvem som skjuler seg bak initialene er ikke godt å si. De har angivelig fartstid fra forskjellige band av ulik karakter. Jeg kunne fortalt deg hva navnet Gnosis betyr, og gjort et poeng ut av at bandet, i likhet med navnet, har et gresk preg. På jakt etter litt utfyllende info utover hva presseskrivet hadde å by på var det stor sett repetisjon av dette skrivet jeg fant. Da hadde det jo passet bra om jeg kunne kommet med en mer dypsindig analyse, men det kan jeg nok ikke.

Alle og enhver ser ut til å sammenligne Gnosis med gammel Varathron (som jeg ikke har stort til overs for), gammel Rotting Christ (som jeg ikke har inngående kjennskap til) og andreskiva til brasilianske Mystifier (som jeg aldri har hørt om). Dermed blir det en famlende forklaring i blinde.

Gnosis spiller skitten black/death med okkulte undertoner med kjapp midtempo hastighet. Stemningen leder tankene hen mot onde kuttekledde alkymister som i nattens mulm og mørke er ute for å røve uskyldige jomfruer som så tvinges til å pusse krystallkulen, sortere kjemikalier og rydde reagensrør og tarotkort. Eller hva man nå bruker ungmøer til i de kretser.
Trommisen kan når han vil, og gjør mye rett, men velger dessverre ofte å kjører på med stakkato hakk-i-plata-rytme. Bassisten bidrar på en fin måte. Bassen ligger ikke bare og hermer, den drukner ikke helt i lydbildet, og den blir heller ikke for påtatt. Lyden er forøvrig passe rå og røff, samtidig som lydbildet har enormt stort dynamisk omfang som spesielt kler trommene godt. Vokalen ligger i Necros Christos-leia, og gnager på sjelen som en satans yppersteprest som kaster forbannelser under en svart messe.

37 minutter lange The Third-Eye Gate er ikke langt unna godkjent. Skiva er det ikke så ille. Passe old school og evil. Jeg har hørt mer stemningsfulle ting, men det duger. Min selvpålagte rolle er imidlertid ikke å lovprise, men å skille klinten fra hveten. Ingen snillisme, ingen veldedighet. Til tross for en rekke positive aspekter når ikke denne helt opp. Etter fem runder har jeg omsider bestemt meg. Albumet er absolutt hørbart, men låtmaterialet er under pari, og gjør dessverre skiva lite spennende. Det hjelper heller ikke at deler av perkusjonen er passe irriterende. Kanskje neste gang.

Selvfinansiert Utgivelse, 06.01.15
Lars Jensen er medlem av Quadrivium, tidligere medlem i Sworn og har blant annet bidratt som bakgrunnsvokalist, trommis og lydmann for Voluspaa. Med sitt eget band Myrkgrav framføres folkmetall med elementer fra viking- og sort-metall. Han gitt ut én fullengder, og diverse småutgivelser siden starten i 2003. Sensommer 2012 flyttet Lars til Turku, Finland for å studere folkloristikk med etnologi som sidefag, men musikken er fortsatt helnorsk.

Vonde auer er en singel som ble lagt ut for strømming i desember, og som nå er tilgjengelig for kjøp i digitalt format. Singelen består av den seks minutter lange tittellåten samt en knapt tre minutter lang “tradisjonell versjon”. Den førstnevnte har flott folkpreget melodi og småprogressiv i struktur, pakket i hard(ing) metallisk drakt i all sin prakt. Her tar Lars seg av vokal og alle instrumenter, unntatt hardingfela. Spor to er en nedstrippet versjon, fullstendig omarrangert for hardingfele. Olav Luksengård Mjelva trakterer det tradisjonelle instrumentet, og resultatet er en slått med fullt ut autentisk preg av hine hårde. Flott sak! Man får bare håpe at herr Jensen (til tross for studiene) snart får tid til å komponere et nytt album.

Solitude Productions, 22.12.14
På over 42 minutter finner disse danskene kun plass til fem sorgtunge låter. Vi skal atter begi oss ut i et nokså seigt funeralsk landskap, men med variert innhold med nokså utenomjordisk og esoterisk form, og av en smule eklektisk art. Bandet kommer fra Midtjylland, og har to skiver på samvittigheten.

Raspende psyk growl, dramaturgisk og klagende sang med renvokal. Tildels flerstemt. Dissonante såvel som mer tradisjonelle melodilinjer. Jazza rytmer og rikelig med overganger. Akustisk gitar og lyden av regn. Dette er blant elementene som preger de to første låt som opptar halve albumet i varighet. Deretter følger en rolig, behagelig og relativt kort vise, med litt asiatisk preg, nærmest som en overgang fra det egenproduserte innholdet og over til de to siste låtene som er coverversjoner av henholdsvis Bathory og Dead Can Dance.

Danskene gjør «Call From the Grave» til sin egen seige versjon med dobbelt så lang spilletid, ved å pakke den inn i sitt eget format og lydbilde. Jeg hadde faktisk glemt at Chopins Marche Funèbre var rosin i pølsa mot slutten av denne. «Xavier» har jeg ikke noe forhold til, men her framstår den som en drømmende stjernereise.

Woebegone Obscured presenterer funeralsk med en skitten darkmetallsk vri som gir dem et eget sound.
Deathscape MMXIV blir heller aldri så sær at den faller utenfor min komfortable spennvidde.
Skiva syr mange enkeltelementer godt sammen og er tidvis rett så nydelig. Slettes ikke verst.

BadMoodMan Music, 22.09.14
Jeg fikk en liten digital bunke med utgivelser fra Solitude Productions og dette datterselskapet tilsendt for en stund siden, så jeg prøver å få presset inn en og annen av disse innimellom nyere skiver. Etter litt elle-melle plukket jeg ut Compassion Forlorn, da den virket tiltalende.

Spanjolene har holdt på siden tampen av nittitallet. De ga ut sine første skiver i 2005 og 2010. Nesten fem år senere er de klare med skive tre. Den første av disse, Fragments, var ikke mye å skryte av. Forthcoming Displeasures var langt bedre, selv om jeg må innrømme å ha hørt lite på den.

Musikken de framfører på Compassion Forlorn er sorgtung death/doom med gotiske vibber, som veksler mellom det blytunge og det fjærlette i uttrykk. Slik en hovedperson i et dramatisk stykke kan veksler mellom håpløshet og glimt av håp, veksler musikken mellom dystert tunnelsyn på tilværelsen, og porsjoner med lys. Musikken har en antydning til lettfengende og, om ikke direkte poppete, så ihvertfall snilt preg. Det høres kanskje litt “skummelt” ut, men fortvil ikke. Vakre komposisjoner forhindrer simplisitet, og et rikt og fyldig lydbilde der metallisk trøkk får forsterkninger fra piano og strykere er med på å forsterke et massivt uttrykk. Cleanvokalen er veldig ren, men god og naturlig. Det er dessuten nok growling til å få murpussen til å drysse fra veggene.

Alt i alt et meget godt og fint album, og meget mulig det beste fra Helevorn så langt.

Iron Bonehead Productions, 09.01.15
Historien bak Volahn og Black Twilight Circle er mer spennende enn musikken, så vi starter der. I likhet med den velkjente norske indre sirkel finnes det andre “sortmetall-kollektiver” spredt rundt omkring. De tidlige franske andregenerasjons-sortmetallerne (second-wave) dannet sin sorte legion Les Legion Noires, russiske NSBM-bands dannet på midten av nittitallet BlazeBirth Hall, i Argentina finner man Southern Elite Circle, i Slovakia Underground Black Metal Resistance og i Australia angivelig Southern Tyrants Circle. (Og dette er bare (noen av) de miljøene/scenene som har valgt å sette et navn på “klubben” og anse seg som en “paraplyorganisasjon”).

I California finner vi Black Twilight Circle, en gruppering inspirert av ur-amerikansk kultur, altså urbefolkningen i “den nye verden” før denne sivilisasjonen ble endevendt av spansktalende okkupanter og immigranter, eller kolonister/nybyggere som det så fint kalles. Sortmetall blandes med tradisjonelle instrumenter og pasjon for gamle tradisjoner som sjamanistiske ritualer, eller innfødt okkult teologi, og det hele taes på dypeste alvor. Selskapet Crepúsculo Negro ble dannet av Volahn, eller Eduardo Ramírez som han egentlig heter, for ut gi ut musikk skapt av BTC-bands. Aq'Ab'Al ble utgitt på kassett via dem i september, og er straks ute på vinyl og CD via Iron Bonehead.

Bandet Volahn er mannens soloprosjekt og ble dannet i 2003. Han har gitt ut ett tidligere studioalbum, en liveskive og diverse splitter. Som det ofte er med slike “sirkler” kommer ideologien i første rekke, og musikken skal være primitiv, naken og voldelig. Her finner vi black metal med kald lyd og temmelig rævva lydkvalitet. Vokalen er som fonisk munnherpes, men musikken er ikke fullt så aggressiv som man kunne tro. Det låter riktignok intenst, men det skyldes like mye den skarpe ubehagelige lyden som blandingen av monotone og kaotiske partier. Det er på sett og vis nokså melodiøst, selv om melodiene framstår som temmelig meningsløse. Ekstremiteten blir kun avløst av enkelte partier med akustisk gitar og fløytespill. Disse Maya-verdiene utgjør et spennende konsept, men denne timen med esoteriske, hysteriske ulyder klarer jeg meg meget fint uten.

Hør og døm selv, og skulle den falle i smak kan den også skaffes på kassett, det lydmessig mest adekvate formatet, via The Ajna Offensive.

Hells Headbangers Records, 29.12.14
Denne syvtommeren er en forrett til andre skive fra Tampa, Florida -kvintetten Perdition Temple. Den første skiva kom ut i 2010, og bar navnet Edict of the Antichrist Elect. Neste album, The Tempter's Victorious kommer ut 31. januar. Denne EPen er ingen forsmak, da begge sporene er eksklusive for denne utgivelsen. Den inneholder et tittelspor, samt en cover av Blasphemys Weltering in Blood.

Det er skittenstygg og aggressiv black/death bandet lirer av seg. Man har hørt både bedre og verre i så måte. Her er nok råskap og trøkk til å tilfredsstille de mest blodtørstige. Grei nok variasjon og litt gitarsolo får vi også. Originalitet, overraskelser og dybde er som forventet ikke å finne. Dermed vet du om disse 6,5 minuttene er noe for deg.

Daemon Worship, 22.12.14
Svenske Nefandus ga ut sin første demo for ti år siden har kommet til fullengder nummer tre. Bandet har praktisert som både duo og trio, men opererer denne gang som kvartett. Reality Cleaver ble original sluppet på CD i juli. Jeg hørte den faktisk da, uten at jeg fikk skrevet noe om den. Rett før jul ble den gitt ut på vinyl, så da får vi benytte anledningen til en liten gjennomgang.

Etter Ascensions angrep på sansene framstår Nefandus midtempo sortmetall som nokså tannløs. Musikken er hverken spesielt grim eller særlig intrikat. Vi snakker stort sett nedre ned av midtempo-spekteret, og det er nokså melodisk. Kall det gjerne melodiøs doom/black. Aberet er at melodilinjene hverker er særlig stemningsfulle eller hendelsesrike. Ikke lystig, men heller ikke dystert. Ikke direkte monotont, men ei heller rikholdig. Likevel er skiva ganske ålreit å lytte til, og når den får satt seg litt framstår den som rimelig behagelig og avslappende.

Instrumenteringen fungerer fint. Når tempoet økes noe utover på skiva få trommisen i større grad vist hva som bor (har tatt bolig?) i ham. Vokalen utføres av Michayah Belfagor (Ofermod m.m.) som breker som en ulv i fåreklær. Etter syv låter avsluttes det litt annerledes med rolige Scorn of the All-Mind hvor jeg sverger på at deler av renvokalen er kvinnelig, selv om kun Thomas Sabbathi (Griftegård, Year of the Goat) er kreditert som gjestevokalist.

I en større sammenheng kan Reality Cleaver muligens framstå som en anelse middelmådig, men skiva er absolutt hørbar uansett ståsted. Personlig finner jeg den mer ålreit for hver lytt, og anbefaler den for sortmetallere som vil “chille” litt etter en strabasiøs dag. Ikke en sterk V, men det er dit skålvekten tipper.

Iron Bonehead Productions, 31.12.14
Hei, du. Ja, du ja. Har du ti-elleve minutter til overs? Godt. Da har du tid til å bevitne Witchrists endelikt. Du hørte rett. Dette er New Zealand-bandets svanesang. Velkommen til begravelsen.

Bandet har blant annet gitt ut to skiver (2010 & 2011) som tydeligvis har gjort litt furore uten at jeg fikk det med meg. På denne, samt en splitt med Antediluvian (gitt ut samme dag via Martyrdoom Productions), er det KzR fra Bölzer som tar seg av dødsgrynt. Musikken er svartsvidd dødsmetall, som låter både tøff og knusende. Disse tre låtene har derimot ikke mye av det “lille ekstra” som kreves for å skille seg ut. Den begrensede spilletiden forhindrer også at musikken danner sitt eget lille univers. Man rekker knapt å komme igang før det er slutt. Vritra er helt grei, hverken mer eller mindre. Jeg mistenker at albumene var bedre.

Naturmacht Productions, 11.11.14
Vi beveger oss et par måneder tilbake i tid. En teknisk glipp gjorde nemlig at denne ikke kom meg i hende før nylig.

Robert Brockmann, mannen bak labelen Naturmacht, er også mannen bak dette enmansbandet. Han begynte sin musikalske reise i 2008, men første livstegn kom ikke før splitten med Agael i 2012. To fullengdere ble sluppet i 2013. Musikken er en form for sortmetall som veksler mellom det rå og det atmosfæriske, med bølgeskvulp og pianosnutter.

De rolige sekvensene er en anelse avantgarde i kantene. På sitt mest sære og syntetiske forblir disse elementene mindre interessante i mine ører. Det er de svarte partiene som fenger undertegnede. Vokalen er sår, men rå. Litt i stil med gammel Burzum. Black metallen har et primalt, kullsvart og depressivt preg. Arven fra band som Wigrid, Angantyr og Nyktalgia hviler over produktet. Skiva har et nokså hjemmelaget preg. Akkurat det har pussig nok en slags sjarm, der selvgjort er velgjort, og vilje og stahet overstyrer alle eventuelle begrensninger. Dette gir Uudelleensyntynyt ikuiseen pimeyteen en følelse av troverdighet man ikke nødvendigvis finner i generiske (eller velproduserte) svartmetall-skiver.

Skiva havner ikke helt i toppsjiktet, men den har en røff sjarm som evner å fascinere litt. Jeg vingler litt mellom vx og V, men velger til slutt å gi Godkjent under litt tvil. Ikke obligatorisk på noe vis, men tåler du rolige lydlandskap og passasjer med mid-nittitalls Burzum-synth kan du godt gi denne en sjanse.

Solitude Productions, 01.01.15
Vi begynner like gjerne det nye året med en liten nyttårsgave fra Solitude.

Ukrainas Luna debuterte med skiva Ashes To Ashes for et halvt år siden. Deres symfoniske og majestetiske vri på sjangeren funeral doom behaget meg nok til å resultere i en femmer. Denne gangen er det en 13,5 minutters EP vi får servert. Der Lunas debut varte i knappe timen, og utgjorde et helt måltid (med tung kost for utålmodige sjeler), er denne altså som en lettere dessert å regne:
kaffi, cognac og rullings.

De to låtene låter mer vitale enn hva Ashes To Ashes gjorde. Når alle ideer ikke skal pensles utover en rimelig lang cd, men heller formidles innenfor et mer lettfordøyelig tidsintervall, er det lett for at tempoet øker, og uttrykket glir nærmere death/doom enn funeral. Ellers har bandet beholdt sin tyngde og sin orkestrale signatur. Lydmessig finnes det faktisk forbedringer å spore, da de smått syntetisk-lydende tingene jeg pirket på sist er redusert ytterligere. Variasjonen er også noe forbedret, eller den er i det minste ikke strekt like mye utover i tid. Dette er fortsatt et enmannsband, imponerende nok, og det er fortsatt instrumentalt. Ikke akkurat revolusjonerende, men mektig og flott.

Denne gaven kommer med lovnader om atter et heavy år fra selskapet, og kan selvfølgelig lastes ned gratis.