Astral Winter spiller melodisk og synth-basert symfonisk “black” metal av typen som svever rundt majestetiske spir på eventyrlige trollslott. Altså atmosfærisk metall. Bandet blir sammenlignet med Wintersun, men jeg vil hevde at Summonings Tolkien-metall er en langt bedre referanse. Musikken er ikke direkte ambient, men låner noe stemning fra syntetisk Dungeons & Dragons musikk. Jeg vil ikke sammenligne Astral Winter med Tartaros, men anstrøk av majestetisk orkestral fornemmelse får meg til å tenke i de baner. Dette bandet er likevel langt fra like kløktig. Stemningen av trollskog og slott drar tankene mot Surturs Lohe, mens det hjemmelagde preget sender tankene mot Frozen Ocean, uten at noen av disse kan fungere som gode referanser. Tanker om death/doom melder også sin ankomst grunnet albumets iboende melankoli, men den synth-tunge forestillingen Forest of Silence framfører, beveger seg i ytterkant av mitt ekspertisefelt.

Den tasmanske djevelen har uansett et stykke å gå for å komme på samme kvalitative nivå som blant annet Wintersun. Lyden har nok av smårusk, og produksjonen er i tillegg temmelig tynn og skral. Den ujevne, skurrende og rent ut billige lyden blir så absolutt et ankepunkt for min del. Såpass dårlig lyd burde ikke være nødvendig i vår tidsalder. Det er selvfølgelig mulig at det skal låte retro, som dungeon synth, for det finnes alltids de som liker et genuint undergrunns-preg, og som setter pris på et upolert ytre. Med album nummer tre synes jeg personlig det er på tide å oppsøke et studio. En trent lyd-diktator kan iblant gjøre underverker. Pianoet har dog godkjent klangbilde, bare så det er nevnt.

Forest of Silence tilbyr ikke de aller sterkeste komposisjoner, men melodiene i seg selv er ikke så aller verst. Her finnes mye behagelig og drømmende musikk som setter den rette stemningen mens du pløyer deg gjennom din fantasy litteratur. 15 minutter lange The Palace of the Prophets blir stående som favoritt i så måte.

Josh Young har samarbeid med andre musikere i den forstand at han har overlatt deler av vokalen til D. G. Klyne (Appalachian Winter), Josh Gee (fra et av Youngs andre band Atra Vetosus) og Kai Sai Mei.

Hvor mange av opplaget på 500 CDer som gjenstår på lager aner jeg ikke, men skiva er fortsatt tilgjengelig i skrivende stund, og den er naturligvis også tilgjengelig digitalt.

I skarp konkurranse med veletablerte band og utgivelser med ordentlig produksjon, kommer Forest of Silence i mine ører til kort, selv om musikken i seg selv i utgangspunktet er behagelig nok.
Karakter: 3-

Moskva-bandet, som egentlig heter Откровения Дождя, kunne feire femten år i tristessens tjeneste når de slapp sitt femte album, Akrasia, eller Акрасия i fjor. Ikke uventet varer albumet i en time. Ganske nøyaktig, faktisk. Låtene er dog, med sine litt over sju minutter i snitt, ikke avskrekkende lange. Som forventet vokser også materialet til vakre, sørgmodige stykker som formidler sorg og tungsinn uten lysglimt.

På den negative siden følges genrens retningslinjer uten overraskende momenter. Kjennere vet hva de får, og du vet selv om det er tilstrekkelig for å gå til anskaffelse av Akrasia. Jeg skal ikke påstå at jeg er lei av tradisjonell funeral eller at musikken må være høyst spektakulært for å appellere, men melodiene bør være godt over gjennomsnitt gode og gjenkjennelige, og gjerne gi en noe skjellsettende fornemmelse for at et album med bravur skal skille seg ut og kunne anbefales uten innsigelser.

De russiske veteranene er ikke helt der. Låtene er behagelig triste, og teften for strukturering forhindrer kjedelige og monotone segmenter. Revelations Of Rain leverer med Akrasia ei solid og behagelig skive som bløtlegger lytteren i en umiskjennelig atmosfære, uansett tid og sted, men som trolig ikke skiller seg nok ut til å overstige tilsvarende fra annet hold. Jeg er ikke fremmed for å bruke betegnelsen “meget god”, men ikke i større grad enn for andre i samme posisjon. Det skorter altså litt på originalitet, men genrekjennere kan likevel handle trygt uten å risikere kvelertak fra skuffelsens klamme hånd, for russerne tilhører eliten hva vakre og skiftende melodilinjer gjelder.
Karakter: 4+