RELAPSE RECORDS, 27.10.14
Dødsmetallerne fra Los Angeles, California er ute med sin fjerde skive i disse dager. Jeg hadde veldig sans for forrige skive, Leveling the Plane of Existence fra 2011, og bandet slutter ikke å imponere.

Dødsmetallen Abysmal Dawn serverer har visse linker til Morbid Angel, spesielt etter årtusenskiftet, uten at det er snakk om veldig påfallende likheter. Musikken er kjapp og aggressiv med frapperende tromming, deep throat growl og gitarspill med spor av teknisk virksomhet og hylende, klagende soloer som like fullt innehar melodier. Abysmal Dawn er som et hurtigtog i natten, men de tilbyr mer struktur, variasjon og finesse enn de aller mest aggressive gutta i gamet.

Lyden er gjerne en kile til diskusjon. Sammenlignet med for eksempel Obituary, som er anmeldt litt lengre ned på siden, vil lydbildet framstå som nærmest polert. Det er rent, fyldig, velprodusert, mektig og saftig, til tross for at det dynamisk spekteret ikke er noe å skryte av. De som foretrekker sin dødsmetall skittenstygg, grumsete og morbid vil muligens rynke på nesen. Dem om det.

Obsolescence inneholder ni gromlåter med meget gode ideer og oppbygging. Stilarten kan umulig gjøres original uten å gå langt utenfor rammene, noe Abysmal Dawn aldri gjør, men det hele er faen så gjennomført både i komponering, som eliminerer all form for kjedsomhet, fantastisk instrumentering og lyd som kan vrenges opp til max og fortsatt bare føles vanvittig deilig. Som massasje for slitne trommehinner. En subjektiv oppfatning som ikke bakkes opp av av tekniologien. Ifølge lydprogrammet Audacity er skiva stappfull i klipping.
Som bonus får vi en cover av Night's Blood (Dissection). Denne har bandet tildels gjort til sin egen, uten å lage noen veldig original vri på den. Denne er trolig innspilt iløpet av en annen session, for lydbildet passer ikke helt inn med det øvrige materialet.

Jeg gir Obsolescence en knallsterk femmer da de 48 gromme minuttene er en fryd for mitt øre. Skiva har fått mange runder uten at kjedsomheten har sneket seg innpå et sekund. Tøff musikk. Fete låter.

INDIE RECORDINGS, 27.10.14
Trioen fra Haugesund er ute med sin sjette skive, den andre etter en pause mellom 2004 og 2008. Vikingene har atter dandert sitt kunstneriske virke med smått progressive virkemidler. Og da tenker jeg på de mange små rytmiske og melodiske krumspring, og overganger. Vikingene er ikke ute i full storm denne gang. Stemningen på skiva er mer som et slitent, men værbitt mannskap på et drageskip som pløyer svarte dønninger i tildels piskende regnskyll, men også i farvann pakket i tykk skodde der eksistensen av tid og sted ser ut til å opphører.
Misforstå ikke. Det er ikke bandet som virker slitne. Einherjer virker vitale som alltid. Det er musikken som har et vemodig, tankefullt preg, som av overstått tokt, hjemlengsel og lang, våt og kald heimferd.

I tredje låt reiser karene Nidstang, et ord for et gammelt konsept som jeg også nevnte i min anmeldelse av Nidsangs nye skive. Stilig låt, som ble sluppet på singel i slutten av august. Jeg liker også tekster som kaller en krakk ved sitt rette navn, rett fra levra. Hedensk Oppstandelse har en slik tekst. Den kampklare visa er tuftet på gammel kulturell arv, som går rett hjem hos meg. Nord og Ner innehar norrøn-klingende folk-elementer, og påfølgende Nornene har ennå mer. Den sistnevnte, 7:40 lange, komposisjonen har god variasjon og stilige elementer, som hammer-mot-ambolt-perkusjon, rett fra smia, og stev-rytme, rett fra vikingtia. Den mektig vakre avslutningen på denne er formidabel, kun tangert av tittelsporet... som er et nesten 11 minutter langt opus. Som midgarsormen snor den seg med blanke skjell som blinker i alle regnbuens farger.

Både Ulvar på trommer og keyboard, og Aksel Herløe på gitar er selvfølgelig stødige og gjør en god innsats, men det aspektet som imponerer mest er Grimars vokal. Raspende vokal på klingende vestlands-dialekt er alltid drit-tøft. Om nødvendig kan en vel sammenligne vokalen litt med V'gandr i Helheim eller Grutle på gamle norske Enslaved tekster.

Produksjonen har gutta selv tatt seg av, og lyden på innspillingen er god. Jeg har derimot ett ankepunkt på mastringen. Det er en uønsket knitring i filene jeg har mottatt. Dette er spesielt tydelig i introen Fremad. Kompakt mursteinslyd (brickwall) forekommer dessverre hos de fleste, men her er volumet mastret så høyt at toppene havner utenfor mediets rekkevidde. Dette kalles klipping, og bør møtes med nulltoleranse. Einherjer bør kanskje ta en alvorsprat med Matt Hyde som har skrudd sluttresultatet. Jeg håper dette kun skyldes teknisk svikt under format-konverteringen, og at dette ikke er tilfellet på den endelige utgivelsen. Det skal dog sies at klippingen ikke er særlig tydelig utover introen, med mindre man er særs kresen.

Av Oss, For Oss er solid som ei forblåst granittklippe dekket med sjøsprøyt; atter ei sterk skive fra Einherjer med andre ord. Ikke alle spor er like spenstige, og jeg hadde en sterk firer i tankene en stund, men låtmaterialet er stort sett meget bra, ogEinherjer har både kvalitet og særpreg i toppsjiktet. Til tross for noe rusk lydmessig gir jeg altså skiva en litt svak femmer.

Sjekk videoene til Nidstong og Nord og Ner og stream hele Av Oss, For Oss på Metal Hammer.

SEASON OF MIST, 24.10.14
Til forskjell fra den mer kjente scena fra Canadas Quebec-region, spiller Beyond Creation teknisk dødsmetall. Etter debuten The Aura fra 2011 var jeg sikker på at bandet hadde plantet føttene i subgenrens øvre sfære for å forbli en av sjangerens foregangsband. Etter Earthborn Evolution er jeg ikke lengre så sikker på det...

Bandets mest spesielle trekk, Dominic "Forest" Lapointes signatursterke bass-håndtering er fortsatt tilstede. Jeg kommer ikke på andre band som benytter denne jazz-influerte kontrabass-stilen (med mindre "Forest" gjør/gjorde det samme i noen av de andre bandene han spiller/har spilt i). Instrumenteringen forøvrig er fortsatt særdeles habil, men det skorter noe på låtskrivingen denne gangen. Til tross for at det skjer mye, rent teknisk, blir den helhetlige følelsen noe tam. Det skorter liksom på både sjel og fot.

Stemningen er ganske så nøytral. Hverken glad eller sint, selv om vokalisten definitivt ikke høres glad ut. Jeg etterlates dermed i et nokså likegyldig mentalt vakuum.
Det er masse rytme, men den har en lei tendens til å bli så skiftende at hverken armer, bein eller nakkemuskler føler for å aktivere særlig entusiasme. Start-stopp rytmikkens flyktige væremåte skaper dermed et likegyldig rytmisk vakuum.
Produksjonen er god, det er som sagt velspilt, og når de kliner til med gode melodilinjer, som i starten på tittelsporet, er alt såre vel. (Også linjene i den låta går gradvis over i et ensformig parti hvor kjedsomheten etter hvert kommer snikende).

Alt i alt er Earthborn Evolution helt ålreit å høre på. Tar jeg med all dritten som gis ut i regnestykket, all ræl jeg kommer over men aldri kommer til å ofre en strofe her, vil denne skiva ligge godt over middels. Skiva mangler likevel den sjel som kreves for å bli virkelig verdsatt. Altså bare et skuldertrekk fra Beyond Creation denne gang, dessverre.

Besøk Metal Hammer. for en smakebit.

RELAPSE RECORDS, 27.10.14
Jeg ble kjent med de amerikanske døds-veteranene i en tid da jeg stadig var på utkikk etter mer ekstrem metall, og Obituary var da også et av de første death metal bandene jeg ble tipset om. (Takk, Hans). Man skulle tro at alt lå til rette for kjærlighet ved første kick, men historien er litt mer nyansert enn som så. Jeg har meget gode minner fra Cause of Death og The End Complete, men jeg ble aldri noen stor fan av John Tardys vokal, selv om den var enda bedre for 20 år siden enn den er i dag. Mannens kråkesølv-strupe er uansett en vital del av bandets velkjente uttrykk. Det hadde liksom ikke blitt Obituary uten hans håse, luftige lett-growl. Rent egosentrisk hadde det dog kunne vært gøy å høre bandets nye materiale med dypere brønnvokal, da den gode John har blitt noe avslepen i stemmebåndet gjennom årene.

Sammen med Trevor Peres (rytmegitar) og broder Donald Tardy (trommer) har John holdt ut siden den spede start i 1984. Riktignok under navnene Executioner/Xecutioner de første fire årene, og med en avbrekk mellom 1997 og 2003. Samtlige åtte tidligere skiver har kommet under monikeren Obituary. På Inked in Blood finner vi også Terry Butler (Massacre, eks-Six Feet Under, eks-Death) på bass og Kenny Andrews på gitar. Begge førstereisgutter på skuta, selv om begge har spilt med bande siden 2010. (Terry som medlem og Kenny som live-gitarist).

Inked in Blood består i grunn av det man forventer. God gammel dødsmetall, som riktignok ikke er like god som gammel dødsmetall. Er det noe som evner å skuffe mer enn et band som gjør det de alltid har gjort så er det band som gjør noe annet enn de alltid har gjort. Personlig er jeg en smule imponert over et band som kan levere så solid kvalitet etter så mange år innen en tilsynelatende oppbrukt sjanger. Jeg fikk lyst å legge til “uten å repetere seg selv”, men hva faen vet vel jeg om det? Jeg har ikke hørt de siste fem skivene!

Låtene holder definitivt mål. Kraftfull tromming, avsindig vokal, dyp bass, tøffe riff og fete soloer utgjør den instrumentelle stamtavla, mens låtstrukturen domineres av endringer i rytme, melodiretning, stemning og hastighet. Låtene har fortsatt nok egenart til at en med kjennskap til skiva bør klare å skille dem fra hverandre i en live-setting. Lyden er et kapittel for seg selv. Det buldrer med en blanding av frekvenser som bare er deilig å høre på. Noe starten av Within a Dying Breed kan stå som et eksempel på. (Legg også merke til hastighetsøkningen. Den får meg til å tenke på... Obituary. Og den bombastiske avslutningene er helt sjef). Sammen med Pain Inside og tittellåten utgjør denne trioen favorittene, selv om låter som Back on Top, Violence og Deny You innehar mye grisebra gitarspill og saftig driv.

Lydbildet føles autentisk old school pr dags dato, men en sammenligning med Cause... og The End... avslører at det har gått noen år. Det pussige er at det dynamiske spekteret i lyden har krympet fra 8-9 til 5-6. Det stikker heldigvis ikke store kjepper i hjulene for lytteopplevelsen denne gang. Sammenligningen med Cause of Death viser også hvem som er kongen på haugen. Den var en fryd å høre igjen.

Inked in Blood er en solid dødsmetall-skive med mye variasjon og grom-spilling, men den er på langt nær like sterk som klassikerne, og den får for mye sterk konkurranse fra alle hold i dag til å bli sett på som en meget sterk skive.
Tøff skive. Kul musikk. Trygt kjøp. Men ikke fullstendig essensiell.
Her kan du streame Visions in My Head, Violence og Inked in Blood:
Edit 22.10.14:
Albumet kan nå streames i sin helhet hos Metal Hammer, og du kan foreviggjøre deg selv svertet i blod her.

SEASON OF MIST, 24.10.14
De Dødes Prolog:
Med unntak fra den sprudlende syke VHSen Through Eyes of the Dead fra 1999, som inneholdt noen herlig makabre musikk-videoer, har jeg faktisk ikke noe særlig forhold til disse amerikanerne. Det lille jeg har hørt har måtte vike for høyere prioriteringer. Jeg har gjerne ikke lyttet nok, for min sunne skepsis blir fort gjort til skamme denne gang. Killjoys hjertebarn (tenk blodig organ, ikke søte små illustrasjoner) åpnet portalen til underverdenen allerede i 1983, og har nå kommet fram til syvende studioalbum.

Nerveknusende Esoteriske Egenskaper:
WhiteWorm Chapel er et veritabelt mareritt av en reise med spøkelsestoget. Et tog som lett danker ut fornøyelsesparkenes skumle alibi. Via horror-infisert dødsmetall blir lytteren bortført, låst inn i en kiste og slept rundt i en skrekkens dimensjon i over 50 minutter. Satans prest holder svart messe, jomfruer ofres på på det utbrente kapellets alter, horder av nazi-zombier marsjerer, og spiser alle sine offer levende, necrofile utnytter middagsrestene og lavtflygende hekser farer forbi mens de kakler hånlig.

Fysisk Gladvold og Kaskader av Blod:
Smakfulle små sampler fra skrekkens verden danderer og krydrer bandets creepy og groovy midtempo dødsmetall. Melodier med et satanisk glimt i øynene blandes med gjørme og helvetesild. Det soniske angrepet består av gromme riff og solid tromming pakket i tykk og fin lyd. Som etsende tilsetningsstoff får vi synth av det skrekkbasert slaget. Et element som fungerer utmerket.

Fordervelsens Epilog:
Ohio-baserte Necrophagia beviser her at de er horror-metallens gudfar. Blandingen av passe seig dødsmetall og skrekkfilm-estetikk kan knapt nok gjøres mer gjennomført. De 50 minuttene blir aldri kjedelige, men noe nedkorting hadde ikke skadet. Meget sterk firer. Gå til Metal Hammer Norway for å strømme albumet.

INDIE RECORDINGS, 13.10.14
Posthum kommer fra Nannestad i Akershus, eller skogen nord for Oslo som presseskrivet så romantiserende formulerer det. Bandet debuterte i 2009 med den selvtitulerte .Posthum. Dette var fem år etter at bandet starter opp, og kvaliteten på deres svartmetall var allerede meget høy. Oppfølgeren Lights Out fra 2012 gikk jeg dessverre glipp av, men den skal ha vært heller eksperimentell. I så tilfelle vil nok The Black Northern Ritual nærmest kunne betraktes som en oppfølger til debuten, da den følger i de samme fotspor.

Sortmetallen trioen framfører viderefører den norske arven med solide stemninger og identitet. Musikken ligger i midtempo-leia og oser av frustrasjon og oppgitthet, noe som speiles i Jon Kristian Skares vokal som er overmåde full av smerte for å tjulåne fra en liturgisk frase. Vokalen er skarpere, psykere og mer framtredende enn på debuten. Dette er ikke min foretrukne blackvokal, men den er like fullt god, og stilmessig er den kompatibel. Lyden på den annen side er ikke like skarp. I likhet med forrige skive er denne spilt inn med Morten Opsahl Thomassen som co-produsent sammen med bandet selv. Miksingen er utført av lydtekniker George Tanderø i LivingRoom studios mens mastringen er utført av lydtekniker Peter In De Betou, grunnlegger av Tailor Maid Production. The Black Northern Ritual har fått et fyldig og fint lydbilde med god dybde, blant annet i nedre del av frekvensregisteret hvor Jon trakterer bassen med omhu. Samme mann håndterer en av to gitarer. Tidligere mann på gitar og bass, Martin Wasa Olsen, er skiftet ut med ny gitarist Mats Kjeserud. På trommer finner vi fortsatt Morten Edseth som gjør en solid innsats bak slagverket.

Tilbake til musikken. Det velspilte albumet er en fryd for øret. Bandet har kommet opp med en formidabel melodirekke som ikke tar slutt før skiva fader ut etter 40 minuttene. Det er vanskelig å bli lei av de sørgmodige strofene. Samtidig kunne skiva vært sterkere på enkelte punkter. Lyden er god, men også noe ufarlig. Skiva er mørk, men ikke ond eller hatfull. Låtene er behagelige som luften en mild høstnatt, men ikke kalde som en stormfull vinternatt på kirkegården. Til tross for litt manglende råskap er tristessen, de sterke melodilinjene og den deilige altomfattende lyden som pakker deg inn i sin egen sfære, mothaker nok til å få meg til å gå på kroken.

Litt svak femmer, men like fullt en meget god skive. Posthum er for tiden på Europaturne som oppvarming for Vreid/Windir/Ulcus pakke med Sognametall 20 års jubileum. I hjemlige trakter kan bandet bivånes på Hulen i Bergen den 7. november. Kanskje sees vi der. Besøk Pyro for å høre To The Pits og Metal-Hammer for å høre The Black Northern Ritual.

NORDAVIND RECORDS, 13.10.14
Fra Oulu, Finland kommer to herrer med dystre hensikter. I tillegg til Juha-Matti Perttunen (Catamenia) på trommer og bass og Jarmo Kylmäaho på gitar, deltar noen gjester på piano, akustisk gitar og backing vokal. Begge medlemmene bidrar med vokal. Etter en EP fra 2012 er finnene klare med første album.

Vi får tre låter, og tar dem dermed i tur og orden.
Quitter ceux qui étaient déjà partis er et sortmalt landskap med hint av både funeral og post-black. De over 14 minuttene går gjennom ulike faser av depresjon og viser atter en gang at Finland er i verdenstoppen hva melankoli angår.
S'éclipser (6:21) er, om mulig ennå dystrere der den beveger seg ett skritt nærmere dsbm.
Et après... le néant bringer til slutt mer tyngde og driv. Noen svært nedstrippede partier viser også bred diversitet.

Néant er spekket med negativt ladde stemninger, gode melodier og dyp fin lyd. Det er ikke bare en god skive til debut å være, men en sterk skive generelt sett. Et vellykket brygg med med elementer fra Agalloch, Alcest og Eye of Solitude, for å nevne noen.
Det ble en kort omtale denne gangen, men forhåpentligvis er den konsis nok til at du forstår tegninga. Om ikke, trykk play under. Det bør du forresten gjøre åkke som. Solid firer til en solid skive.

DUPLICATE RECORDS, 10.10.14
Italienske Morbo startet som en kvintett i 2009 og ga ut demoen Eternal City of the Dead i desember 2010. Året etter ble de redusert til en kvartett da de mistet en av gitaristene. Bassist Giorgio spiller også sologitar på denne skiva, så da trenger de gjerne en session-gitarist for å framføre sine låter live. Karene legger lista høyt på sin debut, men har evne til å gjennomføre med bravur.
Denne skiva ble gitt ut på CD av Memento Mori og kassett av Terror from Hell Records i april. Når den nå kommer på vinyl er det via norske Duplicate Records i samarbeid med Demonhood Productions & No Posers Please.

Italienerne spiller mannevond dødsmetall i stil med Entombed, Autopsy, Obituary etc, med et snev av Cathedral'sk doom. Hastigheten ligger å svinger med godt slingringsmonn rundt midtempo. Hele tiden med en diabolsk snert og ett appelsingrep-“Ugh” like om hjørnet. Røffe riff og rytmer i stadig utskifting utgjør skjelettet, mens en og annen uhyggelige melodisnutt eller frenetisk solo kryper rundt som larver på knokene. Vokalen passer som hånd i slåsshanske til dødsmetallen med sin breiale og tydelige men avsindige stil.

Låtene innehar såpass med variasjon, og melodiperler og andre gullkorn er så sporadisk og spredt at det ikke har stort for seg å trekke fram enkeltlåter. Det skal likevel nevnes at Rending the Ephemeral Veil og As Sharp as the Blade of Blasphemy stikker seg ut som personlige favoritter. Også bass-spillinga på deler av Abominangel (Let Them Stink of Fear) er gulle god.

Addiction to Musickal Dissection er ei skive med jævlig heftig attitude. Og liker du lettrølpa, fandenivoldsk, fuck all dødsmetall kan du gjerne legge til et poeng på karakteren, da stilarten i utgangspunktet ikke er min aller største favoritt. Jeg har likevel god sans for denne. Knall debut med kvalitet i alle ledd. Låtskriving, framføring og lyd. Sterk firer.
Opplaget av vinyl er begrensa til 400 svarte og 100 på svart/rød splatter vinyl med plakat, så løp og kjøp, eller bli sittende og bestill.

DEBEMUR MORTI PRODUCTIONS, 10.10.14
Med sin ellevte skive Saturnian Poetry avslutter franskmennene sin tredje komplette triologi Memoria Vetusta, hvis vi regner med EPene i What Once Was...-serien. Denne satt enormt langt inne. Jeg har brukt lang tid på å komme til bunns og jeg føler ikke at alle sedimentene er gravd ut og katalogisert ennå. Jeg begynte på en anmeldelse basert på en analogi over Blut aus Nords mangefasetterte uttrykk der jeg rapporterte om et mangehodet troll og dets herjinger fra frontlinjen. Denne litterære perlen ble så tåpelig at den måtte forkastes. Alle andre vel-formulerte beskrivelser av dette verk har kommet til ute på vandring uten notat-muligheter. Disse har forduftet i et slags mentalt sort hull. La oss kalle det cortex vortex. I mellomtiden har jeg kommet i skade for å lese enkelte andre omtaler, så nå føles ethvert forsøk på å beskrive Memoria Vetusta III: Saturnian Poetry som plagiering.

At denne triologien føles mindre enhetlig enn 777-triologien leste jeg for eksempel i en omtale på No Clean Singing i går. Den ikke spesielt konsekvente sammenhengen i denne triologien hadde jeg allerede i tankene. Det er tross alt 18 år siden del I, Fathers of the Icy Age og fem år siden del II, Dialogue with the Stars. Også sammenligningen med 777 var jeg bevisst, men noe usikker på da jeg bare har hørt del I og III av den.
Tittelen står dels i stil da Saturnian Poetry i mine ører er ren fonisk poesi, og musikken står (for meg) spesielt i stil til det særdeles vakre omslaget, skapt av Kristian Wåhlin aka “Necrolord” som har skapt en rekke fantastiske illustrasjoner. Hvor Saturn kommer inn i bildet aner jeg ikke. Jeg tenker mer på skog, fjell og daler enn fremmede planeter når jeg hører musikken. Skjønt, atmosfæren kan sies å ha en klang av intergalaktisk storhet over seg. Den tyngende gravitasjonen drar meg imidlertid mot den jordiske sfære.

Det er tildels melodiske toner som møter oss når Blut aus Nord trekker oss med inn i krattskogen av sortmetall denne gangen. Selv om det er temmelig hektisk og intenst i bunnen flyter låtene på flyktige bølger med stadige endringer, men uten særlig bråe overganger. Dette tar noe av brodden av den krasse råskapen. I tillegg ligger et atmosfærisk lag som et løvverk og glatter uttrykket noe.
Stemningene er tykke nok til å kuttes med kniv, men Blut går sin egen vei. En helt annen vei enn alle andre. Her finnes ikke de konvensjonelle misantropiske stemningene. De luner man her finner føles mer viking-orienterte. Nokså episke, men humør-messig vanskelig å bli klok på. Følelsene veksler og vakler. Forsøksvise lettsindige men triste smil klarer ikke helt å skjule foruroligende glimt av indre uro. Jeg sanser vekselvise og flyktige emosjonelle stemninger som det muligens ikke er meningen å forstå, men bare nyte, som en mental reise.

Hvorfor W.D. Feld, ansvarlig for trommer, keyboards og effekter siden starten i 1994, er ute av bildet er jeg ikke sikker på. Tilbake står originalmedlem Vindsval og ny trommis Gionata “Thorns” Potenti . Vindsval har, det jeg vet, stort sett tatt seg av gitar og vokal tidligere. Denne gangen har han også tatt ansvar for bass og tangenter. Thorns debuterte, etter de sparsommelige opplysninger jeg besitter på Triunity (split) som ble gitt ut i juni. Sammen skaper disse to en solid vegg av lyd som ihvertfall jeg brukte mye tid på å drille et kikkehull i. Lyden er forøvrig god. Hvorfor Tellus Mater har bedre dynamisk register og dermed noe lavere volum må faen vite.

Den som entrer den tettvoksende underskogen ser først bare en vegg av blader, og skogen ser bare ut til å vokse og vokse. Det tar gjerne tid å gjøre seg kjent, men den som venter på noe rått... Jeg har gått meg vill, oppdage mange nye flotte rasteplasser og fått mange fantastiske naturopplevelser underveis. Det tok vanvittig lang tid å gå det siste stykket fra 4 til 5, men når man når utsiktspunktet og får et perspektiv med full oversikt er det verdt turen. Jeg holder en knapp på Metaphor Of The Moon som favoritt.
Jeg har hørt bedre fra Blut aus Nord, og jevnheten i skiva kan framstå som noe “glatt”. Derfor er ikke dette den sterkeste femmeren. Skiva anbefales likevel på det sterkeste til tålmodighet sjeler som liker atmosfærisk ekstrem “reise-metall”. Distribueres her til lands av Indie Distribution.

NON SERVIAM RECORDS, 06.10.14
"Enmanns black metal band fra Iran" høres kanskje ikke ut som et tegn på kvalitet, Sinaagain fra Teheran vil det imidlertid annerledes. Debuten til From the Vastland kom i 2011, men ble neppe lagt merke til i nevneverdig grad. Jeg ble ikke oppmerksom på bandet før oppfølgeren Kamarikan kom ut i fjor. Den fikk god mottakelse og lyktes med å gjøre seg bemerket i undergrunnen.

På papiret er det fortsatt et enmannsband, men Sina har fått god hjelp i studio fra solide navn i den norske eliteserien. Iraneren har skrevet musikken, og han tar seg av gitar og vokal. Vokalen er forøvrig litt mer framtredende denne gang. På Kamarikan minnet den gjerne litt om vokalen til Hat på de første Gorgoroth-skivene. Med seg har han fått Tjalve (Den Saakaldte, Pantheon I etc.)på bass, Vyl (Keep of Kalessin, Subliritum, Gorgoroth (live), etc.) på trommer og Terje Olsen (Chton, ex-Khonsu etc.) på backing vokal, eller støttevokal som Wikipedia kaller det på norsk.

Det er klart fra første sekund at lyden er på et helt annet nivå enn på forgjengeren. Skiva ble spilt inn i Skansen Lydstudio i Trondheim i januar, og det låter helstøpt uten jålete fiksfakseri. Primitivt og enkelt, men med det fulle lydbildet tydelig representert. Vokalen, gitaren og trommer er skarpt og tydelig mens bassen drønner som konstant ekko etter torden. Introen Ancient Glory viser noe av Sinas varierte bakgrunn og inspirasjon. Tromming i stil med Silvester Anfang møter 1001 natt. Derifra er det slutt på den persiske innflytelsen og løpet kjøres i tradisjonell norsk svartmetall-stil.

Låtene er negativt ladet med kjølig forakt for alle konservative familieverdier. Låtene vrir og bukter seg med stadige rytmiske og riffmessige endringer. Originalitet er nok ikke et mål i seg selv for Sina. Dette er like tradisjonelt som fyrverkeri på nyttårsaften. Men med den solide kvaliteten From the Vastland her presenterer er det også like gøy som store batterier med høylytte smell. Vyl er, ikke overraskende, et fyrverkeri i seg selv, med fete rytmer, flust i overganger og forrykende hastighet når han gir jernet.

Temple of Daevas er, som navnet antyder, et solid byggverk i massiv granitt. Ikke en veldig sterk skive riktignok, men den utgjør tre infame kvarter som ligger nærmere femmeren enn fireren.

Sjekk teaseren, Wrath of Aeshma og Kamak.

INDIE RECORDINGS, 29.09.14
1349 er kommer til sjette fullengder, og lineupen har endret seg bemerkelsesverdig lite. Foruten at Tjalve utelukkende var med på de tre første skivene, har alle albumene hatt Ravn, Seidemann, Frost og Archaon på ingrediens-lista. Jeg er ikke noen 1349-ekspert, og vi skal heller ikke dvele for mye ved fortiden, men litt forenklet kan man si at de tre første skivene består av rå og lynkjapp sortmetall. De ble da også sluppet med korte mellomrom i '03, '04 og '05. Revelations of the Black Flame fra '09 var noe seigere. Demonoir fra 2010 har jeg et noe vagt inntrykk av, men jeg tror ikke det blir feil å si at den til en viss grad pekte ut den videre retningen for 1349.

En av forbedringene bande har gjort, virker å være på det lydmessige plan, der denne virker mer gjennomført enn forgjengeren. Bassen er mer lydelig (ja, det er et ord) enn hva man ofte er vant med. Noe som er spesielt tydeliggjort 3:21 uti Chained. Dynamikken er vel ivaretatt, selv om det ikke er så lett å legge merke til i det old school preget produksjonen har. Musikken har gått noe i retning av nyere Satyricon. Om man ser bort i fra fjorårets skive, vel å merke. Trommene går fortsatt i et forrykende tempo, men det er funnet mer plass til melodier og variasjon enn på de tidlige skivene. Bandet virker også å ha funnet inspirasjon fra den gamle skolen til små snutter og sprell.

Når jeg først så låttittelen Postmortem tenkte jeg umiddelbart på Slayer. At de har vevd inn noen sekunder Slayer-spill i låta (fra 2:29) blir dermed en morsom og underfundig detalj. Noen steder der musikken roer ned og det blir nesten stille kan man høre svak bass som skaper en illusjon av "et skjult lag i bunnen". Dette minner om de gamle velbrukte opptaks-kassettene hvor man etter mye gjenbruk kunne høre tidligere opptak i bakgrunn. Sjekk for eksempel Exorcism mellom 4:22 og 4:28 eller de siste sekundene av Mengele's.

Sistnevnte er forøvrig min favoritt. Mange fete riff med lån fra thrash/death, og til og med en gitarsolo. Snadder. I forrige anmeldelse lovet jeg å komme tilbake til et referanseband med større innflytelse på scenen enn de fleste. Når "45 år" ble nevn er det vel elementær matemetallikk å regne seg fram til Black Sabbath. Måten melodilinjen fra A National Acrobat (Sabbath Bloody Sabbath) er bakt inn gjentatte ganger er smakfull enten det er planlagt eller ei. (Sjekk fra 5:28 for det tydeligste partiet). I tillegg til frenetisk tromming, buldrebass og riffing finner man Ravns skarpe, men tilnærmet oppfattbare vokal, som har visse likheter med Satyr. Denne fungerer fint i front av råskapen.

Massive Cauldron of Chaos har blitt ei variert skive med mange kvaliteter. Jeg hadde kanskje litt høye forventninger, for jeg har ikke blitt fullt så glad i denne som forventet. Det er like fullt en god skive der en og annen låt også er mulige å huske i etterkant.
Se videoen til Slaves.

DUPLICATE RECORDS, 29.09.14
Oslo-kvartetten Execration har eksistert i ti år, men det var først for tre år siden, med andreskiva Odes of the Occult, jeg oppdaget dem. I min anmeldelse av Stench - Venture et par hakk lengre ned brukte jeg Execration som eksempel på en avart av dødsmetall som har vokst i omfang med årene. Det er tradisjonelt sett Autopsy som beskyldes krediteres for å ha unnfanget denne abrupte formen for ekstremitet. Et uttrykk som blandt annet Incantation, Obliteration og Unspoken har holdt vedlike.
Allerede i løpet av de første sekundene er det likevel mulig å spore en annen referanse. En referanse som strekker seg snart 45 år tilbake i tid. Men vi kan heller komme tilbake til alle referanse-bands mor mot slutten av neste anmeldelse!

Det er vanlig å veksle kontrastfylt mellom de seige, stemningsfulle og de ekstreme, aggressive partier i denne navnløse subsjangeren, men Morbid Dimensions løsriver seg fra disse uskrevne lover. (Glem alle lover.... Lenkene er brutt). Tunge og rå partier føles ekstremt sammenvevde her. Delvis fordi det ofte er elementer i det musikalske som bevarer roen mens andre instrumenter stresser avsted. For eksempel ved å dekke en hurtig rytmeseksjon med et lag av roligere, stemningsfulle gitarer. Når det veksles mellom ulike former skjer dette gjerne så hyppig at lytteren ikke rekker å innstille seg før noe nytt er på gang. Skiva er et lappeteppe der det skjer ting hele tiden. I likhet med den stadig skiftende utsikten man kan få fra et togvindu i et variert landskap, glir det også imponerende jevnt og naturlig. Musikken er gjerne "skitten-stygg" og "kaotisk" i uttrykk, men det er aldri rotete i struktur. Låtene utgjør en tirade av kreative krumspring som gir plata et lett progressivt preg. Det er vanvittig mange detaljer som kunne blitt belyst, men jeg håper du sammen med smaksprøvene under får et greit bilde av skiva uten at jeg skal gå for dypt i materien. Det heter seg også at Djevelen er i detaljene. Dersom det stemmer må han være å finne i disse "Morbide Dimensjoner".

Åpningssporet Cosmic Mausoleum stikker seg ut ved ikke å avsløre for mye av hva man har i vente. Her er låten nærmest tredelt. Grovt sett. De første minuttene er doomy og gloomy før et midttempo midtparti, og til slutt veritabel fartsøkning. Til tross for den "lite spennende" oppbygningen har jeg totalt lagt min elsk på denne. Alle delene er genialt gode, men spesielt den fenomenale melodilinjen sentrert i låta er helt jævla vanvittig fet! En annen låt som stikker seg ut er Tribulation Shackles, hvor det foruten litt hurtig tromming på midten er seige toner hele veien. Den er også skivas lengste med sine 8:22.

Jeg er ikke instrument-kyndig selv, men instrumenteringen her virker å være i topp-sjiktet. Bare det å lære alle de intrikate gitarlinjene, bass-gangene og de stadig endrende trommetaktene virker på meg som en uoverkommelig affære. Vokalen kan best beskrives som en rablende gal og ufattelig desperat manns usammenhengende rabling og lidende rop. Teksten har jeg beklageligvis ikke tilgang til, men vokalen er helt herlig, i tilfelle min beskrivelse skulle gjøre deg usikker. Lyden er et kapittel for seg. Jeg er ikke noen kresen hi-fi-freak, men god lyd gjør en skive mer levende, og lytteseansen mer givende. Alt kommer tydelig fram på denne plata. Sjeldent framstår noe som så skittent og samtidig glassklart. Produksjonen er i tillegg dynamisk. Lave lyder får lov å forbli lave, og det er nok rom til å la høye lyder framstå fullstendig ubegrenset.

Execration har en målsetting om å skape bedre album for hver utgivelse. De har i hvert fall lyktes med å overgå Odes of the Occult. Med terningkast fem gir jeg herved Execration albuerom til forbedring. Teknisk sett aner jeg ikke hva karene kan forbedre, men jeg takker ikke nei til flere nakkehår-reisende melodilinjer som i åpningssporet.

SEASON OF MIST, 26.09.14
Jeg har generelt en ganske laber entusiasme for amerikansk black metal, men det finnes så absolutt enkelte unntak. Ett av dem er Colorado-baserte Nightbringer. Bandet startet i 1999, og har blant annet tre tidligere skiver og seks splitter (blant annet en med Dødsengel fra i fjor) på samvittigheten. Uten å gå i detalj består Nightbringer av fem karer hvor de fleste har en hel del fartstid. Trommis Menthor er dog den med flest velkjente band på CVen. Han hamrer blant annet i Enthroned og Lvcifyre, og har pisket skinn for Corpus Christii. Første fullengder, som jeg forøvig ikke har hørt, kom i 2008. De to neste, Apocalypse Sun og Hierophany of the Open Grave kom i henholdsvis 2010 og 2011. Disse svartmetallskivene hadde et noe psykedelisk og morbid preg. Riktignok ikke på helfransk Peste Noire nivå, men likevel noe psykt. Ego Dominus Tuus går i en litt annen retning. Galskapen er tonet ned og bandet låter langt mektigere. Låtstrukturen har et mer kompositorisk preg. Et preg av "magnum opus". Jeg ser nok for meg at en del av fansen vil savne signaturen fra de tidligere albumene, men jeg tror også bandet ved å spre sine sorte vinger vil plukke opp flere offer (eller fans, om du vil).

Etter en tominutters intro med hvesende lyder fra helvetes forkammer stiger føniks opp av ild og aske med massive vingeslag. Storslått, okkult, kullsvart og stemningsfullt. Som et uhellig konsortium av Watain, Behemoth, Gorgoroth, Necros Christos, Dark Funeral og Emperor.
Første låt, ni minutter lange Et Nox Illumination mea in Deliciis Meis setter lista høyt. Riffene fryser blod til is mens trommenepedalene ofte holdes på stødige 350bpm. Låten inneholder også noen gitarsignaturer typiske for legendene fra Notodden. Neste spor varer et halvt minutt lengre, og fortsetter det majestetiske drivet. Gitarene gir mye god melodi mellom mer creepy riff og partier.
Things Which Are Naught (5:36) er skivas korteste låt. Den frambringer like fullt både stemning og tempo. Etter å ha fadet ut med kirkeorgel (neida, ikke ekte), kommer atter et beist. I Am The Gateway (7:32) inneholder frapperende tromming og hurtige, iskalde, barberblad-skarpe gitarer. Synth danner en smakfull bakvegg til dette luciferianske epos.

Midt på skiva, med 33 minutter i hver retning, finner vi Call of the Exile, et noe unødvendig intermesso. Fans av bombastisk sortmetall behøver neppe noen pause som bryter opp det gode drivet. Den andre funksjonen til introer og mellomspill, å bygge opp stemning, klarer den forsåvidt brukbart, men ikke med bravur. Where Fire Never Dreamt of Man (06:41) fortsetter der ...Gateway slapp, mens påfølgende The Witchfires of Tubal Qayin (07:43) blir litt mer langtrukket. Det er en god låt, men den blir litt for rolig og atmosfærisk til helt å passe inn. Dermed føles den også noe langdryg. Når denne følges av et nytt og enda mer unødvendig intermesso på over seks minutter, er det ikke fritt for at jeg lar meg irritere en anelse. Avsluttende The Otherness of Being er et beist på nesten tretten minutter. Uansett om det riffes og trommes hurtig eller midtempo er stemningen seig og behagelig. Den skiller seg noe ut fra de første låtene, men ikke i negativ forstand. Mektig og suggerende.

Lyden er mesterlig bortsett fra at den er skrudd så høyt i mastring at det ikke er rom å gå på. Dette tydeliggjøres når et par salutter detoner i I Am The Gateway havner utenfor det dynamiske spekteret, noe som resulterer i uheldig klipping.
Ego Dominus Tuus er et meget sterkt verk. Den pompøse svartmetallen med sine esoteriske stemninger har en suggerende virkning. Låtene har både variasjon og særpreg. Jeg liker de to forrige, men har ennå mer sansen for denne. Ettersom jeg har gitt karakter 5 til både Gormathon og Singularity burde denne hatt en sekser for å markere differansen. Det ble riktignok poengtert at poengene var litt svake og i ett tilfelle også nokså gavmildt. I retrospekt var jeg gjerne i overkant snill. Uheldigvis har denne skiva noen svakheter mot slutten, og de 71 minuttene kunne med fordel vært trimmet ned til under timen. Dermed kan jeg ikke strekke meg helt til tops, selv om første halvdel av skiva er fenomenal. Knallsterk femmer!

Hele albumet kan streames på Metal Hammer, og du kan høre på tidligere utgivelser på bandcamp.

AGONIA RECORDS, 26.09.14
Stench er en trio fra Arvika i fylket Värmlands län som hovedsaklig grenser til Hedmark og Østfold på norsk side av grensa. Johannes Andersson (trommer) og Jonathan Hultén (gitar) spiller begge i Tribulation. Vokal tar Mikael Pettersson seg av. Siden starten i 2007 har karene gitt to EPer og ei skive. Oppfølger-albumet Venture ser ut til å ta bandet i en ny retning.

Stench definerer seg selv som Death Metal, og er oppført under samme kategori på Metal Archives. Jeg har ikke hørt debutten, men et par klipp med begrenset kvalitet på youtube kan vel verifisere at det var den grenen bandet satt på, om enn i en litt sotfarget utgave. Grunnen til at jeg måtte sjekke var den kjølige stemning, den rabide vokalen og den nakne, dels halvskarp gitarlyden man finner på Venture. Det låter ikke helt slik man kunne forventet av en svartmetall-skive, men det minner mindre om dødsmetall, spesielt tradisjonell dødsmetall, selv om et visst okkult og eklektisk preg er tilstede. En fremtoning som har blitt vanligere hos enkelte dødsmetallband over de senere år, og som f.eks. Execration kan stå som eksempel på. Stench blir litt for luftige og snille til å passe helt inn også i den retningen.

Musikalsk lar jeg meg ikke overbevise voldsomt. Skiva starter med det mest grufulle eksempelet på stakato tromming jeg kan huske å ha hørt. Gitaren følger samme rytme, noe som ikke akkurat kan regnes som kjapt i svartmetallens verden, og selve anslagene drukner en smule i første låt. Neste låt starter i samme tralten, men etter hvert evner trommisen å skifte takt og dermed skille lag med gitaren. Videre utover er trommene bedre enn i starten, og gitaren kommer tydeligere fram når den går sin egen vei. Gitaren er som nevnt noe "skarp". Det blir likevel mer korrekt å kalle den tynn. Gitaren er ikke så kald og skarp som den burde vært hvis dette skulle forestilt svartmetall. Tidvis er den så snill at den kunne vært benyttet i powermetall, og iblant kaldere, men ikke værre enn at den hadde fungert bedre i post-metal.

Det låtmessige fungerer noe bedre. Her finnes en viss kjølighet, selv om vi ikke skal langt under nullpunktet på termometeret. En viss fandenivoldsk stemning trekker inntrykket opp. I låta Small Death veksles det mellom et rølpete og skranglete, nesten punkete preg, og stemninger som kunne vært rappet fra øvingslokalet til et ungt svartmetallband. Først i ni minutter lange Celebration tråkker trommisen litt på gassen, og legger inn litt stilfullt håndarbeid. Låta er preget av sortmetallsk ånd og er ikke så aller værst. Den er likevel litt repeterende, retningsløs og ikke spesielt spennende i lengden, da det ikke skjer så mye i de ni minuttene den varer. Denne, sammen med de to påfølgende, utgjør siste halvdel, som er noe bedre enn første halvdel.

På den positive siden har Stench en del ålreite låtmessig idéer, og kulden som framvises er slettes ikke værst. Med mer aggresjon i framføringen kunne dette lett vippet minst en karakter opp. Lydbildet i sin helhet er skrudd i Necromorbus Studio og er, bortsett fra nevnte lyter, absolutt godkjent. Trommene låter blant annet temmelig bra, og rent teknisk gjør fyren en grei jobb når han styrer unna den værste snekke-rytmen. Det beste på Venture er vokalen. Mikael har en kraftfull og god blackvokal. Dersom de to andre karene til neste gang bestemmer seg for å tilføye like mye kraft, kan Stench fortsatt overraske meg med en sterk utgivelse. Jeg gir ikke opp håpet så lett.
De største problemene i midlertid (og i mine ører) er den veike gitarlyden, samt den ikke spesielt spennende spillestilen bak batteriet. Som det framstår nå blir det bare ekstremmetall light. Dermed ender det med en helt grei, men ikke spesielt interessant skive, og en ditto treer.

Nedenfor finner du åpningslåten (med rytmen jeg elsker å hate), Archways, og låt tre, Road. I tillegg finner du nest siste låt, den instrumentale Way på youtube.

NAPALM RECORDS, 24.09.14
Jeg så for meg dødsmetall når jeg hørte bandnavnet og så coveret. Etter en forhastet smaksprøve la jeg til melodisk. Det gromme lydbildet på de bredbeinte riffene, sammen med grov growl gir bare delvis rett skal det vise seg. Following the Beast er nemmelig ei skive som er vanskelig å sette i bås.

Kvintetten kommer fra Bollnäs i Sverige, og innehar medlemmer fra blant annet Tad Morose, Bloodbound og Morgana Lefay. De startet tidlig i 2009, og lanserte debutskiva allerede sommeren etter. Intensjonen har vært å skape metall nærmt death som samtidig beholder det melodiske og harmoniske fra tradisjonell metall.

Tempomessig inneholder skiva mye midtempo, men temoet økes iblant uten å ty til full øs pøs. Den tykke, blytungt gitarveggen forankrer altså musikken i et dødlig landskap som takket være et melankolsk preg har en god del death/doom i seg. Når så også melodisk renvokal trer inn i bildet og komplimenterer de lett mollstemte melodiene, vokser doom-delen seg større. Samtidig gir melodiføringen litt episke stemninger som også leder tankene mot såvel powermetal som episk heavy metal og vikingmetall, uten sammenligning forøvrig. På nett klassifiseres bandet stort sett som melodisk dødsmetall, men strikken strekkes altså langt, og i flere retninger.

Renvokalen vi møter er heldigvis av maskulin karakter, og har et bredt register som forbauser noe etter den innledende growlingen. Tony Sunnhag synger rett og slett svinaktig bra! Gitarenes tykke, saftige lydbilde er nevnt. Det må også nevnes at de to gitaristene Stefan Jonsson og Markus Albertson presenterer mye godt melodisk gitarspill. Bak trommesettet finner vi Tony Sandberg, som leverer godt og variert, og på bass skaper Kalle Svedåker toner som resonerer langt inn i kraniet.

Vi finner hele 12 låter her. Disse har greit med egenart, og noe spenn i uttrykk, men skiva føles like fullt helhetlig og jevn. Hellbender er forholdsvis kjapp, Breake the Chains har både storslagen Manowar-attitude og melodilinjer samt high pitch som kunne vært signert Judas Priest. Celestial Warrior groover, In Benevolence går mer i retning ren melo-death, World Of Sin har visse power/viking-attributter med sin koring, Remember har et hymne/ballade-preg etc.

Konklusjon:
Following the Beast er en solid og frisk hybrid av ulike stilarter. Den er naturligvis noe sprikende, men like forbannet mer helhetlig enn hva man skulle tro. Skiva er både melodisterk, velspilt og særdeles vellydende. Relativt fengende, selv om ikke alt treffer innertier. Jeg har vinglet en hel del mellom fireren og femmeren, men lander på sistnevnte både fordi det er så forbausende lite nytt utenfor ekstremmetallen som evner å engasjere meg for tiden. og fordi den åpenbare objektive kvaliteten samt den geniale miksturen av tradisjonelt melodisk preg og knusende elementer fortjener en femmer.

Jeg har ingen innebygd stream å tilby denne gangen, men bandet har intet mindre enn tre videoer med "skogs-metall" å tilby fra skiva.
Land of the Lost er nok en av de mest generiske låtene etter min mening. Remember derimot starter med nydelige tvillinggitarer i harmoni, og inneholder mer fett strenge-leik. Absence Of Trust har litt mye core i starten, men refrenget og avslutningen er sterk.

SELVFINANSIERT, 23.09.14
Singularity spiller en melodisk og progressivt anlagt form for symfonisk black metal med elementer fra teknisk dødsmetall. Karene kommer fra Tempe, Arizona, ble etablert i 2010 og har tre demoer og en singel bak seg. Etter en vellykket indiegogo-kampanje fikk bandet inn i overkant av 2000$ til finansiering av innspillingen, og dermed er tiden kommet for å debutere i fullengde-format.
Den selvtittulerte skiva presenterer ti låter på 51,5 minutter. Fire av disse er nyinnspillinger av eldre materiale. The Ascension er hentet fra singelen med samme navn fra i fjor, hvor den ble presentert som pre-produksjon. A Withdrawal of Salvation og Space Time Devourment kommer fra demoen A Withdrawal... og Utopian Flesh stammer fra demoen med det fantasifulle navnet Demo, begge fra 2012.

Sjangermiksen er noe risikabel. Teknisk instrumentering kan ofte resultere i låter med sjelløst, sterilt preg som ofte går på bekostning av låters naturlige og helhetlige sammenheng og flyt. Med så mange elementer er det også fort gjort å bli overambisiøse. Inkorporeres for mange bestanddeler samtidig blir resultatet fort rotete og kaotisk. Alt tyder dog på at disse fire amerikanerne er observante på problemstillingen.

Se for deg en melodisk/symfonisk låtoppbygning i tråd med for eksempel Old Mans Child. Tilføy teknisk gitarspill ala Allegaeon/Soreption enkelte steder og synth med et visst barokk-preg, ikke ulikt Limbonic Art/Obsidian Gate, andre steder. Legg også til klassiske og symfoniske elementer i pianodrakt. Det hele komplett med rikelige variasjoner og progressive overganger. Skiva krever litt tid for å sette seg, men vokser etter hvert til solide komposisjoner med fengende melodilinjer og driv.
Vokalen veksler litt mellom black og growl. Sort-vokalen er litt "high pitched" (lys), og kan tidvis minne noe om vokalen i Carach Angren. Instrumenteringen er høyst godkjent. Gitaren er tidvis frapperende, keyboardisten har mange baller i luften, bassen ligger ikke bare bak de andre, men bidrar til helheten. Jeg har spesielt sansen for trommisen som fisker mange god-rytmer opp av sekken og spiller både kjapt og varierer. Lyden er også godkjent.

Skulle jeg trukket for noe måtte det vært at synth, i mine ører, kun bør benyttes som stemningsskapende bakteppe eller for å emulerer og erstatte andre instrumenter på grunn av ressursmangel. Det syntetiske instrumentet gjør seg sjelden som et av hovedinstrumentene. Her brukes synthen primært som erstatning for klassiske elementer, så der ser jeg gjennom fingrene, selv om tangentspillet kan føles noe stakato og pågående. Heller ikke det tekniske gitarspiller er stort å sette fingeren på. Selv om musikken lett kunne blitt mer atmosfærisk uten, har den fått mer egenart med. Uttrykket har heller ikke blitt direkte pasjonsløst. Jeg kunne dog godt tenkt meg å høre låtene framført på en noe mer "organisk" måte, da uttrykket kan føles noe kalkulert.
Singularity framstår som et velskrevet og velspillt album med god variasjon og strukturering. Ethvert element har selvfølgelig vært brukt utallige ganger før. Denne, for meg nye, sammensetninger skaper egenart, men kan knapt defineres som originalitet. Like fullt en meget solid debut. Et litt kaldt, maskinelt preg holder de mest entusiastiske følelsene tilbake, men jeg har såpass sansen for sluttresultatet at jeg velger å være litt grei med disse habile nykommerne, og belønner skiva med en litt svak femmer.

Dette albummet og de tidligere utgivelsene ligger alle ute på bandcamp til "name your price". Du kan også høre Throne of Thorns og eventuelt en pre-produksjons Album Teaser.

MORTIS HUMANAE PRODUCTIONS, 19.09.14
Når ei skive med stilig og forseggjort omslag dumper ned i postkassa med et plateselskap som avsender kan man bli noe overrasket når innholdet er knappe 30-minutter sortmetall med såpass primitiv lyd at man lett kunne forledes til å tro at det var en demo man hadde fått. Og det viser seg da også at dette er franske Incipient Chaos første livstegn, en demo utgitt av bandet i slutten av juli. Denne er altså nå plukket opp av Mortis Humanea, som gir den ut i 500 eksemplarer i morgen.

Svartmetallen er av det disharmoniske, aggressiv slaget og lyden bærer som nevnt preg av litt billig produksjon. Det skinner klart igjennom at dette er et ferskt band. Samtidig skal det sies at den nakne, rå lyden på sett og vis kler den upretensiøse musikken der intensjonen tydeligvis er å framvise og spre uforfalsket hat og frustrasjon.

Gjennom de første to-tre rundene lot jeg den snurre og dure i bakgrunn for å la den synke litt inn uten å bruke dyrebare kallorier på aktiv konsentrasjon. Etter dette hadde jeg en aldri så liten hørt-det-før-innstilling. Jeg syntes ikke metallen var dårlig, men den framsto tidvis som en anelse banal og generisk. Jeg var innstilt på en treer, men når jeg så koblet inn både ører og sinn dukket det opp konturer som satte saken i et nytt mørke. Overflaten, som kan virke nokså jevn på avstand, får med ett flere nyanser når studert mer inngående.

We Live og War · Blood · Flesh, skivas to korteste låter, har en del tempo og et litt "rett frem" preg, men innehar og riff og rytmevariasjoner nok til ikke å avfeie dem som simple. Hørbart, naturligvis, men samtidig med et uttrykk som lett kan føles noe "traurig" når man har hørt hundre andre band gjøre det samme. Både Redemption by Lie og Sulphur på ca syv minutter hver, har partier av samme alen, men også mer variasjon og stemningsfulle partier innbakt. Disse har mer for seg, og viser et nytt band med potensiale. Knapt åtte minutter lange Black Hate er demoens beste. Med bedre lyd hadde denne framstått som monster av kaldt ubehag.

Sulphur er et første-forsøk som vitner om mye potensiale, men selv om demoen isolert sett er brukbart strukturert og variert, med mye god uhygge, er følelsen av resirkulering for sterk til å imponere spesielt. Lyden har jeg til dels vent meg til, men det er klart det hadde blitt mørkere og mektigere med en sterkere produksjon. jeg utsteder en litt svak firer for et god førsteutgivelse, og forventer sterkere låter og bedre lyd til neste gang.

Tittellåta, Sulphur, finner du på 'tuben, og ytterligere to her:

TROLLZORN RECORDS, 12.09.14
Disse tyskerne slapp debuten i 2011, og er nå ute med oppfølgeren, bestående av ti låter og 49 minutter. Stilen er angivelig melodisk episk dødsmetall. Jeg rynker på nesa og sier meg noe uenig der, gitt. Melodisk og episk, definitivt, men med unntak fra den semi-svarte vokalen og en viss intensitet i musikken har dette ingenting med ekstremmetall å gjøre.

Of Light and Shadow kalles introen som åpner ballet. En storslått symfonisk intro uten den creepy stemningen man er vant til fra symfonisk black metal. Da introen heller ikke er over måte lystig, er denne høyst fornøyelig. De symfoniske elementene følger med videre i musikken, om enn mer sporadisk. Tittellåta følger, og det blir klart at fundament er bygd på powermetal, men de ulike lagene og utførelsen gjør likevel bandet noe mer spennende. Med tre gitarer blir det mye lyd og melodi. De symfoniske elementene kler musikken godt der de dukker opp og bidrar til variasjonen. Samtidig sørger vokalen for at ikke lystigheten vokser fullstendig ut av proporsjoner. Litt som hos Alestorm med andre ord. Vokalist Dom R. Crey er forøvrig ny vokalist i velkjente Equilibrium. Det enkelt-elementet jeg sliter mest med er dog den evinnelige synthen. Lystig, utagerende synth, som prøver å konkurrere med gitarene om en plass i solen, er alltid feil.

Musikken er nokså hurtig, og altså proppet med instrumenter samtidig som den ikke står stille et sekund. Dette gir Age of Pandora et noe intenst preg, som sammen med det lystige og episke kan bli noe slitsomt i lengden. Variasjon og låtoppbygning er derimot vel ivaretatt. Instrumenteringen er velfungerende. Spesielt gitarene lirer av seg mye bra. Og lyden er også kledelig.

Konklusjon må bli at dette blir mye glad-power for meg personlig, men at Nothgard innehar såpass sterke kvaliteter at de som liker denslags bør gi Age of Pandora et forsøk!

Se videoen til Age of Pandora og hør eventuelt Obey the King.

DEBEMUR MORTI PRODUCTIONS, 12.09.14
Sons of Crom er en albumdebuterende svensk/finsk duo som har én enspors EP og én singel ute fra før, begge gitt ut i år. EPen Victory ble gitt ut på egenhånd i 50 utgaver i januar, mens singelen Conqueror kom ut tidlig i juli og inneholder de to første sporene fra Riddle of Steel.

Det første som slår meg er likheten med Quorthons senere era med Bathory. Musikken i åpningssporet Myrkrarfar har et episk og bombastisk preg, og vokalen har en sjarm som neppe hadde kommet langt i Idol. Renvokalen har feel og inneholder den kledelige skurringen til en som tar litt i foran mikrofonen, og lilheten med Quorthon er definitivt tilstede. De fleste av de sju låtene varer i 4-5 minutter. Master of Shadows tikker inn på 7:44. Musikalsk skiller den seg ikke mye ut, men den tydeliggjør hvordan karene evner å variere. Bandet legger inn godt med overganger og endringer i rytmikk og melodilinjer. Denne låta har et midtparti med fingerspill, og neste låt, Golden Gates inneholder mengder. Lyden og klangen i disse partiene er svært behagelig, og høres ut som tolvstrengers gitar, uten at jeg kan si det sikkert.
Call of the Black Mountain begynner mørkt, og vokalen har et sortere uttrykk, før et snillere, lysere mer håpefullt parti med renvokal overtar. Flere partier veves inn og veksles på. Cimerian Dawn er neste trudelutt. Etter en start som kunne fungert som alternativ åpning for Living After Midnight skal vi blant annet innom finnskogarna for en svingom eller to, samt en svipptur til 70-tallet med melodisk føring fra rockeorgelet over alle, Hammond. Låta Victory er tatt fra EPen med samme navn, og er, med sine over 12 minutter, skivas klart lengste. Låta er rolig og doomsk med et moderat episk preg og variert vokal. Bruken av koraktig cleanvokal forsterker stemningene her. Til slutt geleides vi av rolig pianomelodi som etterhvert akkompagneres av strykere og koring, etterhvert i stadig økende hastighet, den siste, korte distansen mot mål.

I et forsøk på å båssette bandet kan vi kalle det melodisk doom-basert pagan metal med elementer fra både viking og folkmetall. Riddle of Steel er både en variert, storslått og gjennomført affære.

IRON BONEHEAD PRODUCTIONS
& ARCHAIC SOUND, 12.09.14
Jeg er neppe den eneste som gikk glipp av den selvtittulerte debuten, Albez Duz, så bandet trenger selvfølgelig en introduksjon. Den tyske duoen begynte som et sideprosjekt for berlineren Impurus, trommis i det tyske sortmetall-bandet Dies Ater som har gitt ut skiver jevnt og trutt siden 90-tallet. Sammen med Lars Keading på vokal, ble bandet startet i 2006, og de ga ut en demo i 2008. Debuten ble gitt ut selvfinansiert i 2009, og ble plukket opp og gitt ut på Archaic Sound i digipak med opplag begrenset til 500 stk i januar 2011. (Dersom noe av dette skulle vise seg å være inkorrekt, skyldes det internets manglende evne til å være altvitende). Musikken på denne har blant annet blitt sammenlignet med tidlig My Dying Bride, Paradise Lost og Tiamat, noe som ikke virker helt misvisende. Etter å ha hørt den én gang via bandcamp, virker den noe tiltalende, men ikke veldig variert eller identitets-sterk. 2011 brakte ikke bare gode nyheter. Lars døde (av lungekreft) det samme året. Tekstlinjen fra debutens tredje spor, Redeemer får dermed et uhyggelig illevarslende preg:
« I wonder how I should ever die
When I feel alreay dead»

Ny vokalist ble funnet i Alfonso "Grifonzo" Brito Lopez, født mexicaner. Mannens vokale register, som utviser spesiell styrke i det nedre register, sammen med bandets musikalske utvikling, har umiskjennelige likhetstrekk med klassisk Type O Negative. Saktmodige, tunge og triste toner pensles ut, tidvis akkopagnert av "kirkeorgel". Musikken føles som en reise mot Mictlan, aztekernes underverden, i følge mytologien. Reisen tok fire år, og de døde måtte gjennom mange stride prøvelser i de ni nivåene på veien, som for eksempel et platå der vinden blåste kjøtt-skjærende kniver.

En intro og tre låter på rundt åtte minutter hver, opptar side A på vinylen. Melodiene her går stort sett i sirup, men det er den helhetlige stemningen som danner fundamentet for karenes identitet. Det ligger en funeralsk tristesse over låtene, og produksjonen har gitt en rik, varm lyd som svøper et tungt og trøstende teppe rundt mine skuldre. Mot slutten av den mangefasettert tittellåta, som ligger midt på side A, tar musikken en lysere vending, som for å forsikre lytteren om at "Såda, det skal nok gå bra".
Side B har tre låter av ulik lengde, og hele plata varer i over 48 minutter. Pink Floyd-lydende Drowned har med sin rolige akustiske gitar og 70-talls orgel, et nydelig preg av Wish You Were Here. Servants of Light er ikke langt unna ti minutter (mens de to øvrige ligger på under seks minutter). Den begynner blytungt, men etter en stund økes tempoet betraktelig. Helt opp til midttempo, faktisk. Rundt fireminuttersmerket senkes tempoet atter, før et atmosfærisk parti med sitar eller lignende trer inn. Dette gir et rituelt preg før hastigheten atter økes rundt 7,5 minutter, og igjen senkes til vokal messing etter et knapt minutt. Siste låt er (noe uventet) en cover av Tanita Tikaram. Låta Twist in My Sobriety havnet på sjetteplass på den norske singellista i 1988, og er vel et noe uvanlig valg. I likhet med hva Type O Negative gjorde med coverlåter, gjør karene selvfølgelig denne smått mørke og melankolske låten til sin egen med depressive og okkulte grep.

The Coming of Mictlan bringer en nostalgisk atmosfære som anbefales spesielt til alle som har savnet Type O Negative, et band som etter min mening begynte å miste grepet lenge før Peter Steele døde av aortic aneurysm (utposning på hovedpulsåren) i 2010. Ingen, ikke engang A Pale Horse Named Death, har vært nær ved å tilnærme seg deres særegne stil, og jeg har ikke noe problem med å ønske et band som kan fylle deres sko velkommen. Albez Duz, som er gammel-germanske (800 år) gamle ord for "Svanespetakkel" (veldig fritt oversatt), har kommet opp med en tilsynelatende langt sterkere utgivelse enn forrige gang, og jeg koser meg fælt med denne. Skiva slippes førstkommende fredag på 12" vinyl og kassett via Iron Bonehead, og CD via Archaic Sound.
Stream blir trolig gjort tilgjengelig på bandcamp om et par dager.

SELVFINANSIERT UTGIVELSE, 05.09.14
Et nytt og håpefullt norsk band fra Rognan i Nordland debuterer med et skaperverk med en allsidighet bandet selv har valgt å definere som bastard metal. Dermed vet du nøyaktig hvor du har nordlendingene. Ikke det, nei? Så får jeg vel heller utbrodere etter beste mangel på evne.

Etter introen Lost Transmission pt.1, bestående av rolig gitarspill, perkusjon og vindlignende effekter, åpner Swarm of Locust ballet. Låta starter med breiebeint riffing og noe som kan minne om blackvokal-gurgling, men beveger seg fort over i et moderne rocka landskap, med slapp, skurrende bass og attitude. To vokaler samhandler med noe overlapping. Den ene growl, den andre black, men ingen så dype/skarpe som vi er vant til. På slutten får vi en midtempo solo ledsaget av kule trommer med god lyd.
Neste spor, Neurotransmit Overload er en mer sleazy midtempo rockelåt med et hipt stoner-preg.
Påfølgende Lost Transmission pt.1 er mer enn bare et mellomspill, selv om den skiller seg ut med rolig og melankolsk piano og gitarspill, samt kun litt snakking et par steder. Den er lengre enn de to foregående låtene og inneholder en flott solo.
Tellus Inc. går delvis tilbake til stoner-stilen i starten, men denne gang litt mer melankolsk anlagt, og med vokalstil nærmere punken. En overgang fører oss over i et instrumentalt, nesten gotisk parti der også piano innlemmes. Etter atter en overgang får vi en atmosfærisk sekvens med en smak av verdensrommet, før den metalliske sleazerocken avslutter låta.
Knappe 8 minutter lange Gone and Forgotten begynner like sirupstungt som death/doom, men beveger seg snart over i en lettere, lysere avart, før atter andre takter overtar. Midtveis får vi et mer poppete innslag som får meg til å tenke på Audry Horne. (Noe som er mer enn merkelig, da jeg overhodet ikke har noe kjennskap til deres musikalske stil).
Avsluttende Glasserne Grensen starter med et stilfarent parti med gitar, piano og lavmælt tysk tale. Lystigere prog/hardrock med orgel følger og fades til slutt ut med mer avmålt klimpring og deutche gesprechen.

Etter 32 minutter fordelt på sju spor av varierende lengde, og utallige stilarter har jeg vanskelig for å danne meg en subjektivt mening. På den annen side hører jeg at Rusty Crown har evnene i orden, og de virker også entusiastiske der de leker med ulike genre på psykedelisk og progressivt vis. Lyden er skrudd i Skansen Lydstudio. Om skiva er innspilt der er jeg ikke sikker på, men produksjonen står i god stil til musikken. For meg virker Tellus Inc. som en original skive, noe som selvfølgelig kan skyldes at de beveger seg i den absolutte ytterkant av mine smakløkers respons-sensitivitet. Det er likevel en frisk og annerledes opplevelse å lytte til denne lett besynderlige miksturen. Dersom du har bred musikksmak, eller er åpen for nye impulser, kan du gjøre langt værre enn å sjekke ut denne.