Code har alltid stukket seg litt ut med sin progressive avart av sortmetall blandet med post-black og snille, pop-pregede elementer. Musikkens tilgjengelighet har variert noe, men den har aldri vært typisk kommersiell. Med mut tar Code steget helt vekk fra progressiv black metal. Vi sitter dermed igjen med radiovennlig progressiv post-rock.

To nordmenn (samt en amerikaner og en franskmann) har vært involvert i bandet, men pr i dag er det utelukkende briter som utgjør Code, så vidt jeg kan se. Bandets andre skive kom ut på norske Tabu Recordings (1992-2012), og ble også nominert til Spellemannsprisen. Karene er nå ute med sin fjerde skive.

Det første som slår meg når On Blinding Larks åpner det 36 minutter lange albumet, er likheten med Tool. Det er i hovedsak vokalen som gir den assosiasjonen, men også musikken har noen likheter. London-baserte Code er dog ikke like psykedeliske som amerikanerne. Det er ikke fritt for at man kan finne på å tenke på band som Pearl Jam innimellom også, men det gir intet gangbart påskudd for å sammenligne Code med grunge.

Bandet virker å være teknisk kapable, og varierer brukbart i hver låt. Lyden er god, tross moderat dynamikk. Flere av låtene har ålreite passasjer. Spesielt starten på Undertone har noen fine, urovekkende stemninger, samt positive musikalske likheter med nevnte Tool. Også Affliction har tonerekker med behagelig dysterhet. Ellers finner vi endel fint, men akk så saktmodig gitarspill, gode bassganger og kledelig perkusjon.
Vokalen er svært ren, for å si det på den måten, men teknisk god og kontrollert. Man kan finne tilløp til harme i vokalen, men da må man lete litt. Et stalltips må i så fall være slutten av Affliction.

Det finnes positive aspekter ved det meste for den som bruker nok tid og energi på å snu hver en stein. Det er likevel ikke til å skjule at likegyldigheten kommer snikende utover på mut. Etter alle disse rundene er skiva likevel ålreit, men vil jeg ha rolig musikk med melankolsk stemning setter jeg heller på fjorårets selvtitulerte Satyricon-skive. Code er mer progressive og langt snillere, om jeg først skal sammenligne. Skiva er veldig rolig, og det progressive i musikken er ikke nok til å gjøre musikken spennende. Hverken låtstrukturer eller melodier er noe å løfte på øyenbrynene av. Da løfter jeg heller på skuldrene.

Min meget beskjedne erfaring med post-rock tilsier at det meste høres nokså generisk ut. Jeg aner ikke hvem jeg skal sammenligne Code anno 2015 med. Dette er ikke metall. Selv om bandet ligger like i utkanten av metalliske landskap minner de mer om radio-musikk ala a-ha. Jeg anerkjenner bandets ferdigheter, og de kvaliteter man finner her, som enkelt gode melodilinjer. Helheten blir dog blir aldri bedre enn helt greit i mine ører. Denne gangen skorter det ihvertfall ikke på tålmodighet og tidsbruk, slik som sist. Skiva har fått sine sjanser uten å overbevise.

“mut er lyden av oss som band som frigjør oss ikke bare fra rammen av hva Code er, men fra enhver beskrevet sjangerkonvensjon. Tiden for konformitet har passert, og vi har laget et album som er den reneste destillasjon av våre kreative ambisjoner”. Sier bandet akkurat i det jeg mener de går fra å gjøre sin egen greie, der de faktisk skilte seg ut, til å låte som et hvilket som helst anonymt radio-band som de fleste forholder seg fullstendig likegyldig til.

Jeg hadde tenkt å være litt grei å la bandets kvalitative aspekter redder dem fra å bli min første anmeldelse med karakter lavere enn tre. Sammensettingen av de positive subjektive og objektive egenskaper som her finnes kunne tross alt rettferdiggjort en treer. Men så kom jeg på at jeg ikke hadde noen grunn til å være snill. Jeg har tross alt kastet bort mye tid på en temmelig kjedelig skive når jeg aller helst kunne tenkt meg å høre Ma IoN et par ganger til. Gjerne mens jeg gjorde noe produktivt og fornuftig, som å drikke meg full. Jeg har dessuten godsaker fra Devathorn, Helrunar, Negură Bunget og en hel masse annet snadder som venter. Gi meg dagen min tilbake!

La på ingen måte mine sterke II poeng forhindre deg fra å danne din egen mening. Hør Dialogue og se videoen til skivas beste låt, Affliction.

Acherontas ønsker nemlig ikke å assosieres med noen som helst. De foretrekker å dyrke seg og sitt uten tilhørighet. Rent musikalsk låter de heller ikke rendyrket gresk. Man kan riktignok spore likheter med band som Devathorn, Kult of Taurus, Rotting Christ, Macabre Omen og Varathron, men kjølig lyd og tidvis hatfulle stemninger trekker også tankene mot Sverige, og band som Ondskapt og tildels Watain. Også aktører fra andre steder, som Nightbringer og Ascension kan gi en omtrentlig pekepinn. Ingen likheter blir likevel for påtagelige, og Acherontas tilsetter så mye mer. Svartmetallere med respekt for seg selv setter vel uansett sin ære i å være uenige med alt og alle, og jeg er ingen ekspert på den hellenske scene, så glem navnedroppingen.
Skulle Acherontas inngått allianser ville de nok likevel valgt på bakgrunn av sitt Luciferianske livssyn. De dyrker det okkulte, og tar sin svarte magi svært seriøst. På denne skiva har de fått med en rekke gjesteartister, og flere av dem kommer fra band kjent for tilsvarende ideologier. De kommer vi tilbake til etter en kjapp presentasjonsrunde, og en sermoniell dåp i eteriske farvann.

Bandet ble startet av Acherontas V.Priest i 2007, og har vært temmelig aktive siden den tid. Bandet er nå ute med sin femte skive. Disse årene har sett nokså heftig utskiftning av medlemmer, men denne skiva har omlag samme besetning som på forrige skive, Amenti - Ψαλμοί Αίματος και Αστρικά Οράματα (2013). (Prøv å si det kjapt ti ganger på rad).

Skiva består av 11 spor av svært varierende lengde. Alt fra litt over 1,5 til i overkant av 11 minutter er representert. Låtenes individuelle varighet gir heller ingen trygg indikasjon på hvor man finner metall, og hvor man ramler over sermonielle ritualer.
De to gitarene fra frontmann Acherontas V. Priest og Saevus H. tryller fram stemningsfulle melodier av drømmende art, og ikke alle drømmer er rosenrøde. Stemningen veksler glidende mellom ulike uttrykksformer. Søkende, hjemsøkt, satanisk dominant, melankolsk...
Lydbildet mørklegges med lave frekvenser av Hierophant, mens perkusjonist Thorns holder rytmen(e). Han har en svært så imponerende merittliste, og bidrar her med svært varierte rytmer. Måten han iblant legger inn noen ekstra markante slag på tammene på, skaper et preg av dundrende og rituelle pauker. Vokalen er heller ikke forutsigbar. Her snakkes og synges med ett vell av ulike vokale uttrykk.
Den brå avslutningen på Nereid Tide of Neptune's Rudra klarer jeg aldri helt å venne meg helt til, men ellers flyter materialet svært bra.

Omtrent halve skiva (give or take) består av okkulte og rituelle passasjer. Her får keyboardist Scorpios Androctonus slått seg løs. Hvor mye som er synth og hvor mye som er instrumenter er ikke godt å vite. Atmosfæriske lydkollasjer med urbefolknings-instrumentering skaper åndemanende transe-stemninger. Koptiske (Egypt), eller kanskje periske (Iran) strengeinstrument, triangler og bar chimes, fløytespill, blant annet indisk-klingende fløyter, sjamantrommer, messende kor og strupevokal m.m. gir et rikt, gåtefullt lydbilde som kunne glidd rett inn på Riddu Riđđu festivalen. Indisk/pakistanske strenger i Copper Arcana får meg til å tenke på Jimmy Page og Robert Plants konsertalbum No Quarter, hvor enkelte av låtene har en arabisk/marokkansk stil.

På Ma IoN (Formulas Of Reptilian Unification) har bandet fått gjesteopptredener fra en ganske lang rekke prominente artister, men hva de ulike har bidratt med aner jeg ikke, så jeg ramser dem bare opp, for eventuelt interesserte:
ar-Ra’d al Iblis (Nightbringer)
Nebiros(ex Ofermod, Malign)
TT (Abigor)
Indra (Naer Mataron, Tatir, Goatvomit)
Edgar Kerval (Emme Ya)
Jhon Longshaw Azrvan Amam Akarana (Black Seas Of Infinity)
Ofermod og Abigor er (i likhet med Watain, forsåvidt) blant disse band som er temmelig kjente for sine obskure åndeliv, og det er altså i denne klubben Acherontas passer inn i så måte.

Ikke alle mestrer å holde på lytterens oppmerksomhet i 70 minutter. Selv en uvanlig mengde “sjamanisme” blir ingen byrde, men bidrar bare til å gjør Ma IoN... ende mer suggerende. En meget behagelig reise i tid, rom og svart magi. Se gjerne teaser-videoen, og nyt full stream her:

Edit, senere samme dag: Jeg glemte rent å nevne lyden, som er meget god, og dynamikken, som er romslig og fin. Meget sterk femmer, forresten.

Decline of the I er et slags solo-prosjekt for mannen som bare kaller seg A.K.. Han har vært med i ymse band i snart 20 år, og er kjent fra band som Malhkebre, Merrimack og Vorkreist. Her tar han seg av både vokal, gitar, piano/synth og programmering. Med seg har trommis N. og to ekstra vokalister i form av G. og S.. I tillegg gjør Olivier Déhenne fra Eros Necropsique (som A.K. også spiller i) en gjesteopptreden.

Bandets inspirasjonskilde denne gang er den franske biologen, legen, forfatteren og filosofen Henri Laborit. Rebellion er angivelig et konsept basert på hans arbeide. Dette fremkaller nysgjerrighet hos meg, men uten tekster eller selv den mest elementære kunnskap om det franske språk, famler jeg fullstendig i blinde.
Franskmennene spiller på et vidt register innen svart og post-black metall, med flein, peyote og muskat som krydder. Her flettes industrielle, syntetiske, orkestrale og psykedeliske elementer inn over et par lave sko. Folkeinstrumenter, akustiske trudelutter, techno og sampler finner sin naturlige plass i lapskausen.

Debuten Inhibition, som kom ut for omlag to og et halvt år siden, var litt rundere i uttrykket rent lydmessig. Denne gangen er bruken av bass tonet ned, og skiva framstår som skarpere og krassere. Skiva er spilt inn i Studio de Chine og senere mastret av Neb Xort fra Anorexia Nervosa. (Han har i overkant av 15 års erfaring som lydtekniker/ mikser/mastrer etc, og har jobbet med omlag 50 band). Sluttresultatet er god lyd uten all verdens dynamikk.
Hvilken av de to skivene man foretrekker rent lydmessig er tildels en smakssak, og tildels avhengig av hvor stor grad av nytelse/ubehag man er ute etter. Begge føles som om de er kokt sammen av en rablende gal vitenskapsmann, men Rebellion er nok en anelse kaldere.
Og der er vi inne på skivas stemning, nærmest i et nøtteskall. Å lytte til Rebellion føles som å være handlingslammet vitne til en professor med “multippel personlighetsforstyrrelse”, som sloss med seg selv om kontroll over sine sterkt skiftende hensikter, og evne til handlinger med eventuelt katastrofale følger. (MPD heter egentlig dissosiativ identitetsforstyrrelse nå, men den nye termen er ikke fullt så selvforklarende).

Skillet mellom genialitet og galskap kan være tynt som et lag med grafén (ett atom tynt materiale bestående av karbonatomer i hexagonalt mønster - Gorgers Metall, din kilde til irrelevant informasjon). Her er fordelingen korrekt; Musikken er konstruert av variert og psykedelisk galskap, mannen bak er smått genial. At Decline of the I innehar temmelig unik originalitet behøver jeg neppe å fortelle deg.

Hele albumet kan høres på VS webzine, eller du kan høre Le rouge, le vide et le tordu på Youtube,
og ytterligere to spor her:

Omslaget alene om intergalaktiske inspirasjoner. Envoy, som kan oversettes til utsending har romsonden Voyager-1 som konsept. Musikken agerer en personifisering av sonden som ble skutt opp i september 1977 for å utforske de ytre delen av Solsystemet, og deretter så langt videre utover som mulig. Den er nå det menneskeskapte objekt som befinner seg fjernest fra Tellus.
Uten tilgang til tekstene er det ikke så lett å si hvor mye det lyriske aspektet har å si for konseptet, men albumets minimale vokal kommer i små, growlende doser, og musikkens oppbygning har en atmosfære som danner tonemalerier (forklart i forbindelse med Cult of Fires siste EP) på egen hånd.

Outward the Sky er første av i alt seks låter på tilsammen nesten 60 minutter. Her plukker den amerikanske romsonden vår blant annet opp litt russisk kommunikasjon, forvrengt av radiostøy. Disse stemmene som surrer utydelig i bakgrunn gir assosiasjoner til en av låtene fra My Dying Brides dystre 34.788%... Complete.
Musikken er særdeles melodisk, uten at det dannes noe i nærheten av typiske vers-refreng-melodier. Gitarene ligger til stadighet langt fram og gjør sine ablegøyer. Musikken er også svært drømmende, stemningsfull, småseig og hypnotiserende. Bandet er angivelig spesielt inspirert av sludge, uten at det er noe jeg biter meg merke i når jeg hører skiva.

Fra sentrum av vårt eget solsystem er det ca 4,24 lysår (altså litt over 40 billioner km) til nærmeste stjerne, Proxima Centauri. Verdensrommet er preget av gigantiske avstander, og består for det meste av tomrom uten hverken luft eller lys. Om det er tilsiktet eller ei, bandet formidler dette interplanetære tomrommet med bravur. Musikken gir virkelig en følelse av å være fortapt og isolert i fullstendig øde omgivelser.
Midt i skivas lengste spor, Drift in Deep Space, får vi en liten sekvens med blant annet fløyte, litt digeridoo og dyp vokal, som drar tankene mot Negura Bunget og Kroda. Dette glir over i hurtigere musikk med ulike dramatiske grep som varer låten ut. Jeg vet ikke om dette skal symboliserer hendelser på ferden for Voyager-1, som tekniske problemer, kanskje motorhavari eller sviktene kommunikasjon, eller eksterne farer, som kometer, asteroider eller andre himmellegemer. Men det føles slik. I påfølgende Breath of Univers er dramatikken definitivt over. Den er svært rolig og atmosfærisk. Den eneste vokalen på denne er en lavmælt ralling fra strupens dyp, helt mot slutten av låta.

Skiva er mastret av Mell Dettmer (Studio Soli, Seattle), som anser Sunn o))), Fyrnask og Earth som sine personlige kunder. Lyden er behagelig, med dype, suggererende toner og klare, tydelige gitarer som danser som øyenstikkere over stille tjern. Dynamikken er ikke spesiell dyp, men det er et større problem for intens musikk. De drømmende tonene vi her får servert forblir temmelig uberørte av akkurat det.

Kunne du tenkt deg en time i det interstellare rom, er du herved invitert.
Ekte romturisme går bare til en høyde på noe over 100 km i suborbitale baner og koster den små-pene sum av 250.000 $ i tillegg. Et ukesopphold på den internasjonale romstasjonen koster den nette sum av 52 millioner $ og krever dessuten ni måneders kosmonaut-trening.
Jeg anbefale definitivt denne formen for romturisme!
Ta gjerne en titt på videoen til Cries of a Dying Star.

Bandet gjorde seg raskt til et stort navn med sine album bestående av spøkelseshistorier effektivt fortalt som konseptuelle historier, lydsatt av dramatisk mollstemt ekstremsymfonisk metall. Den siste formuleringen er bevisst. Der enkelte symfoniske ekstremmetall-band bruker orkestrale virkemidler som smakstilsetning, og andre baker det symfoniske inn som en fullverdig bestanddel, lar Carach Angren symfonien dominere fullstendig. Selv om orkesteret er virtuelt, er samplingen så god at et utrent øre ikke vil merke forskjell.

Seregors tydelige artikulerte svartvokal med spredte growls, utgjør fortellerstemmen som kan tydes selv uten tekstene tilgjengelig. Hans gitar danner derimot ofte bakteppe i denne symfonien. Namtar står for de drivende og militant usympatiske trommene som pisker den uhyggelige historien fram mot stadig mer avskyelige og tragiske forhold for de to henholdsvis 9 og 12 år gamle barna. Ardek er pianist, keyboardist og dirigent med ansvar for orkesteret, og det ligger nok en formidabel jobb bak oppbygningen av dette elementet. Han står også for backingvokal.

Hvordan trioen komponerer vet jeg ikke, men atter engang har bandet skrevet kløktige melodier hvor dramatiske overganger er mer regel enn unntak. Forrige skive, Where The Corpses Sink Forever fra 2012 traff ikke like innertier som Lammendam (2008) og Death Came Through A Phantom Ship (2010) i mine ører. This Is No Fairytale er atter et sterkt album, og overgår heldigvis forgjengeren. At albumet i mine ører føles sterkest i første halvdel skyldes kanskje alle avbrutte lytte-sesjoner som har ført til at denne halvdelen har fått noe mer spilletid. Eventuelt er det en kombinasjon av varigheten på tre kvarter, som normalt sett burde være en grei rundetid, og mangelen på dynamikk i lydbildet. Svakt dynamisk spekter øker intensiteten, og når så mye skjer i lydbildet samtidig som man prøver å fange opp teksten, kan gjerne ørene bli litt slitne utover i løypa.
Innspillingen i tyske Tidal Wave Studio og miksingen i svenske Abyss Studio har jeg ingenting å utsette på, men masteren fra Black Lounge Studios er dessverre meget komprimert. Trist. Dynamikken på Lammendam (DR9, med de fleste låter på DR6) var ålreit, mens den på Death Came... (DR12) var meget god. ...Corpses... (DR8) hadde en mellomting, men lå sånn sett nærmere debuten. This Is No Fairytale har en Dynamic Range på usle DR5!

Innsatsen Carach Angren legger i det musikalske er det ingenting å utsette på. Trioen leverer igjen temmelig eminente symfoniske komposisjoner, om enn ikke helt på høyde med de to første skivene. Musikken er likevel meget god. Konseptet er, som vanlig, gjennomført. Historien er riktignok ikke ekstremt oppfinnsom, men den burde være makaber nok til å tilfredsstille de mest blodtørstige. Mindre avsindige sjeler bør kanskje få en advarsel mot sterke scener. Historien vil jeg ikke si mer om, da jeg ikke ønsker å avsløre detaljene. De kan du lese i bookleten selv.
Der de to første skivene ville fått seksere av undertegnede, står denne til en femmer. Den dårlige dynamikken gjør beklageligvis at femmeren, som de to barnas liv, henger i en tynn tråd.

Hvordan det går videre med de to ulykkelige, og nå foreldreløse barna finner du altså ut ved å kjøpe skiva.
Men forvent for all del ikke noe eventyr!

Se lyriske animasjoner til spor to og fire, There's No Place Like Home og Two Flies Flew into a Black Sugar Cobweb. Hele albumet kan strømmes hos Metal Hammer, og skulle den streamen bli tatt ned når skiva er ute kan du sjekke låta Killed and Served by the Devil hos Eternal Terror.

Tiden var kommet for nye musikalske farvann. Obsidian C returnerte med ny besetning i form av Frost og Attila på en EP som markerer et skille i bandets musikalske reise. De påfølgende to skivene, Armada & Kolossus så bandet gå i en mer teknisk og storslått retning, mens neste (og nå forrige) skive, Reptilian gikk i en ennå mer episk og melodisk retning.

Med Epistemology tar bandet ytterligere et steg vekk fra sin svarte bakgrunn, selv om små vedheng av kull og tjære nekter å slippe taket helt. Når vi skriver 2015 fører bandet en mikstur av mild ekstremmetall på den ene siden og melodisk episk progressivitet med vibber av power metall på den andre siden.
Siden Armada har besetningen vært stabil, men av årsaker som aktørene har ulike versjoner av, er vokalist Thebon ute av bandet. Han har nå funnet nytt tilhold i Hellish Outcast. Dermed har Obsidian C selv tatt stand bak mikrofonen. Om noen skulle ha bekymret seg for vokalen kan jeg avlyse uroen. Han gjør en glimrende jobb.
Den største overraskelsen er faktisk mengden ren vokal. Før The Grand Design, tredje låt, er det bare faktisk bare noen ørsmå sekvenser med ekstremvokal.

Etter en kort, symfonisk intro leder The Spiritual Relief an med hurtige trommer, lyse gitarer, små orkestrale snutter, og generelt ganske snilt men mektig uttrykk. Foruten litt snakkende monolog får vi melodiøse vokalharmonier, på grensen til ICS Vortex. Gjennom nesten ti minutter gjennomgår låten en mengde ulike landskaper. I påfølgende Dark Divinity kan man sågar spore likheter med Ayreon.

Med et par unntak snakker vi låter på godt over sju minutter. Obsidian C, som står for komponeringen, tar seg i tillegg til nevnte vokal som alltid av gitaren. Han har en egen karakteristisk spilleteknikk i riffingen, og legger mye lekkert gitarspill på skiva. Wizziac står som vanlig for sperreild med bassen, og bidrar med koring, mens Vyl, som alltid, gjør en eksemplarisk jobb bak batteriet. Trommetaktene stammer fra den sorte sjanger, og gir den ellers harmløse musikken litt trøkk.

Skiva avslutter med rimelig mektige Epistemology, som gjennom over 9,5 minutter går gjennom flere partier. Etter et feiende flott Dire Straits-aktig gitarparti rundt 3-minutters-merket forventer jeg et soloutbrudd av dimensjoner, men låta returnerer først til mer rifforama som på ny bygger seg opp til crescendo litt før 5-minutters-merket. Låta avslutter med en fengende melodiløkke som eser ut med koring før den til slutt ebber ut. Man kan riktignok finne to bonusspor dersom man handler inn digipak-versjonen. Det første av disse har gjestevokal av tidligere nevnte Attila Csihar, men jeg har dessverre ikke hørt noen av dem.

Konklusjon:
Skiva består av mange flotte melodilinjer og harmonier både fra instrumenter og struper. Den har flust av gode overganger og masse variasjon, suveren tromming fra en eksepsjonelt god trommis, og generelt mye heftig gitarspill. For å pirke litt: Lyden kunne godt vært litt mørkere. Den er i grunn svært lys, noe som tok mye tid å akseptere fullt ut. Dynamikken er heller ikke spesielt mye å skryte av, som vanlig. Regien på låtmaterialet kunne også vært strammet inn noe. Skiva varer i over 52 minutter, noe som altså kunne vært kortet ned litt.
Dette er likevel ikke noe å hente spanskerøret for. Produksjonen forøvrig er fin den, og skiva vokser seg sakte sterkere. Jeg lander på en småsvak femmer.
Er man ute etter rå, negativt ladd ekstremmetall gjør man tryggest i å ignorere denne. Er man derimot ute etter melodisk, fin, storslått og passe intrikat metall med grei trøkk, er gjerne Epistemology midt i blinken.

Skiva kan streames blant annet hos Metal Hammer og i Wimp, hvis du bruker det. Se også videoen til Introspection.

Uhristi sprer sin uhygge på et vis som minner om enkelte demoer fra sent 90-tall. Lyden er tynn som plottet i en romantisk komedie, og i bakgrunn finner man en synth som vil få mang en old school sortmetaller til å tenne på både plugger og kapeller. Ja, faktisk ligger den ikke bare som en bakvegg, men det kommer vi tilbake til. Vokalen er hest skrikende og desperat, og vokalisten står i fare for å få kink i drøvelen. Litt i unge Greifi Grishnackhs ånd, men på langt nær like gjennomført. Melodilinjene er mollstemte og gir assosiasjoner til melankolsk ladd sortmetall før termen dsbm ble tatt ibruk (Som tidlig Ancient Wisdom, bare som et eksempel). Dystre nedstemte partier, gjerne med piano eller akustisk gitar, og hurtigere partier som aldri når fullt firsprang, kommer som pentagrammer på en snor. Bandet skriver brukbare låter, og kommer opp med dystre stemninger. Det finnes uten tvil langt kjedeligere sortmetall.

Gjennomføringen er derimot ikke all verden å skryte av. Gitarlyden er puslete, men det er ikke synten. Den låter i overkant syntetisk, der lyden ikke engang prøver å emulere annet enn synthesizer, og det låter da også ubønnhørlig likt hele veien. At også vokalen varierer lite plager meg mindre. Heller ikke perkusjonen er av det mest avanserte og innovative slaget. Man skulle tro lydbildet ville være tykkere med 6 mann i orkesteret, for dette gir utvilsomt enmannsband-vibber.
Det ironiske er at dynamikken i lydbildet er svært god, noe som gir både vokal og trommer et mer organisk og naturlig preg enn i mer komprimert versjon, da romslighet og spillerom i lydbildet gir en mer naturlig klang. Det hjelper imidlertid fint lite når selve produksjonen er tynn. Trommene kunne også med fordel vært skrudd litt kraftigere i miksen.

Om målet er å låte autentisk nittitall lykkes gjengen, og jeg må innrømme å ha blitt litt svak for Haudankylmä. Jeg kan likevel ikke strekke meg lengre enn til en sterk treer. Ton ned synthbruken, eller bruk den mer konstruktivt, og gå i et ordentlig studio neste gang, så kan det fort bli andre boller. Behold den gode dynamikken og viderefør den allerede gode låtskrivingen. Uhriristi er et lovende ungt band som med sin andre skive viser sterkt potensiale.
Haudankylmä er, for å oppsummere, svartmetall med en tendens til å låte veldig syntetisk. Karenes sterke kort er låtskriver-kunsten, og det låter ganske så tøft når gitaren kliner til. Jeg har etter utallige lytt fått sansen for skiva, men kan likevel ikke anbefale denne uforbeholdent. Skulle dette likevel friste en gammel “black hearted angel, fallen from grace” er denne ute i 666 kopier.

Sjekk Synnin Virsi (Psalm of Sin) og Kaivo (Well).

Dødsverk er et norsk svartmetall-band med en eim av rølpete vanvidd som neppe går rett hjem hos alle sjangerens fans. Musikken innehar ikke spesielt mye av den virkelig stemningsfulle atmosfæren norsk black metal ble kjent for, selv om også disse nordmenn har et fiendtlig uttrykk. I så måte minner de nesten mer om svensk 90-talls rett-i-trynet svartmetall, da Dødsverk har noe gammel Dark Funeral/Marduk over seg. Her finnes imidlertid litt for mye midtempo til å passe helt inn i den mest fartsblinde svensk portefølje. Det høres kanskje mer ut som at avsindig sideprosjekt fra Vrangsinn, begått når som helst de siste ti åra.

Dødsverk har også enkelte elementer som bryter med sjangerens typiske framtoning, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på det. Litt for mye bass? Litt for lite is og kulde? Litt for lite særpreg over låtmaterialet? Ikke at låtene er like anonyme som bandet, men de har ikke akkurat enormt med egenart. Vokalen høres forresten ut som en avsindig dubbing av kakemonsteret, utført etter konsumpsjon av uante mengder rød fluesopp. Lyden er ganske tynn, uten å møte “kriteriene” for kvlt-necro, og framstår dermed som en smule pistrete.

Det finnes mange skiver man kan ha litt sansen for, eller et høyst likegyldig forhold til, og så finnes det skiver man enten trykker til sitt bryst eller tar fullstendig avstand fra. Dødsverk har typiske elsk-eller-hat-kvaliteter, men også egenskaper som ikke nødvendigvis plassere lytteren ved ytterpunktene.Bandet gir meg ikke veldig mye i denne omgang. Nevnte lydbilde bidrar til at det ikke låter spesielt proft, uansett hvem som står bak, men basert på det musikalsk uttrykket ser jeg ikke bort ifra at at det er nettopp denne råbarka, upolerte stilen bandet hadde visjoner om å skape. Etter de innledende rundene låt det en smule amatørmessig, men etter litt tilvenning spirer og gror det i uvigslet jord. Etter hvert setter jeg da tildels pris på deres ondskapsfulle spetakkel, selv om det ikke er helt min greie. Liker du din sortmetall mer hyperaktiv og ubehøvlete enn meg kan du legge minst ett poeng til en allerede sterk treer.

Denne ble sluppet på LP i 500 eksemplarer i mai i fjor, og slippes snart på CD og digitale formater.
Nedenfor hører du åpningssporet Den siste..., som nok er mest representativ for den knapt halvtimes lange skiva, og avsluttende Motstå frelse, en seigere jævel som ihvertfall jeg liker godt. Lytt og døm, løp og kjøp eller hat og forlat. Dommeren stiller seg nøytral, og avgjørelsen ligger nå i juryens hender, og der er du innkalt til borgertjeneste.

Mye tyder på at Seraph er byttet ut med Erebor (Secrets of the Moon, eks-Nargaroth) bak slagverket, men kildene er diffuse. Trommestilen virker ikke å være mye endret i noe tilfelle. Thulcandra har generelt lagt seg temmelig tett opp mot forrige skive på The First Rebellion. Hverken lyd eller låtmessig uttrykk er vesentlig endret. Man får naturligvis servert nye melodier, men innenfor samme ramme. Det kan være en risiko å repetere seg selv i et konkurranseutsatt marked, og spesielt for artister i en nokså tidlig fase av karrieren, men innen melodiske genre er det gjerne lettere å komme fra det med æren i behold.

Sort vokal med lettere forpint uttrykk fronter gode melodier med lekkert gitarspill og varierte rytmer. Ikke alle melodilinjene er like sterke, og slettes ikke like minneverdige i det lange løp, men det skal vel godt gjøres å score innertier hver gang innen sjangerens begrensninger. Svevende, lett atmosfæriske stemninger vakler mellom melankoli og halmstrå av håp, på manisk-depressiv maner. Vakkert. Vemodig. Fra lavmælte akustiske passasjer til kjappe og harde tak, tyskerne gjør jobben med bravur.

Med gode melodier og dyktig bemanning ror Thulcandra seg problemfritt i land. Med det sagt; jeg har gitt denne ganske mange runder uten at den har gitt meg så veldig mye. Ascension Lost er god der og da. Veldig behagelig og fin faktisk. Dessverre fortoner den seg også som ganske friksjonsløs. Direkte forutsigbar vil jeg definitivt ikke kalle den, men likevel en anelse glatt.
For min del må bandet gjerne eksperimentere litt mer på neste utgivelse. Storfans av melodisk ekstremmetall kan nok handle blindt. De som krever mer egenart gjør gjerne best i å utvise litt sunn skepsis. Hør en liten smaksprøve av alle ti spor, samt låta Exalted Resistance først, så får du i det minste en pekepinn.

Den musikalske endringen er riktignok spartansk, og i den grad denne endringen har gått på bekostning av egenart kompenserer finnene ved å fokusere på kvalitet. Pur kvalitet.
Her bringes fortsatt låter møysommelig oppbygd med ulike passasjer som via overganger flyter og endrer form like naturlig som cumulus-skyer i troposfæren.

Kvartetten skjenker oss seig midtempo death/doom med blylodd (tunge som integralregning) rundt halsen, fylt, om ikke til randen, så ihvertfall bra opp med stemninger. Bandets mest effektive våpen i kampen om tronen er fengslende melodilinjer. Av uhyre dyster art. Vokalen messer som en sith lord med svart strupe og går iblant over i dypere dødsrallende variant. Bassens dype mollstemte drønn forsterker den iboende beklemte angsten mens trommene er som store dinosaurer; sirupseige, men hardtslående og mangfoldige.

Bandet har i stor grad skrudd lyden selv. Den lar alle instrumenter komme tydelig fram i et lett klaustrofobisk lydbilde som durer og dundrer av deilige lave frekvenser. Lyden har solid tyngde og sprer dunkel elendighet som en damptåke av arsenikk. De tre lengste låtene, og spesielt første og siste spor formidler bunnløs sorg med durable suggerende toner.

I løpet av litt over tre kvarter serverer bandet seks låter med variabel lengde, der snittet ligger på respektable 7:40. Skal jeg sammenligne med bare ett band, vil jeg si at Kuolemanlaakso er en grei referanse.
Kun et par låter med noe spinklere materie skiller 0 X í S T fra toppkarakter.
Fantastisk flott skive med nydelige hypnotiserende og sorgtunge melodier og velstrukturert variasjon.

Full stream under, men du kan også høre teaseren.

Forrige skive, Solarflesh: A Gospel of Radiant Divinity var fullstappet med gjennomførte låter som traff så bra at jeg valgte å gi den en sekser. Dette var før Gorgers Metalls trange fødsel, så den figurerer utelukkende i et kort sammendrag her på siden.
To år har gått, og forventningene var selvfølgelig store.

Trioens eneste gjenværende originalmedlem har det passende navnet Adam the First Sinner. Han har trofast holdt seg til dette bandet, hvor han (primært) har tatt seg av vokal og gitar. De to andre originale synderne, Quack og Mittloff datt av lasset i henholdsvis 1994 og 2002. Mange har kommet og gått i mellomtiden. De nyeste syndebukkene er gitarist Destroyer (Kriegsmaschine), som har holdt ut siden 2006, og blodferske Pavulon på trommer. Sistnevnte har en formidabel CV, der blant annet Vader står på listen.

CRUSADE:ZERO
Årets utgivelse varer i overkant av 50 minutter (om vi ser bort i fra et fem-minutters bonusspor). Noen minutter lengre enn forrige skive (om man ser bort i fra digipakens tre bonussporene som forskjøv varigheten til over timen). Som for å poengtere deres majestetiske preg, åpner den med dobbel intro. Én for deres orkestrale inspirasjoner, og en for bandets iboende metalliske natur. Begge instrumentaler på litt over 1,5 min. Vox Dei (A Call from Beyond) er det symfoniske alibi, hvor strykere og messing gir en forvarsel om mektige saker. Lord, Make Me an Instrument of Thy Wrath! tar over stafettpinnen og inkorporerer fete rytmer bak slagverket og saftig gitarspill.

Death Liberator gjør vei i vellinga som første låt ut. Den inneholder alle forutsetninger for atter et magnum opus fra polsk hold, og innfrir forventningene til fulle. Påfølgende Leviathan er god, men har ikke riktig de samme mothakene, og utover på skiva føles det som om lufta gradvis går ut av ballongen. Etter å ha hørt skiva X ganger var jeg usikker på akkurat hvor det “gikk galt”. Etter XX gjennomhøringer finner jeg det fåfengt å søke etter et spesifikt tidspunkt å sette fingeren på. Skiva blir ikke gradvis dårligere. Låtmaterialet har ikke styrken til å bære vekta av nesten en time under monikeren Hate.
Det er mye fet dødsmetall på skiva. Ganske mye bedre enn hva mange andre evner å få til, men mange av låtene mangler den egenart, variasjon, kløkt, og minneverdighet som kreves for å levere et uforglemmelig mesterverk Hate verdig. Dermed er skuffelsen et faktum.

Ikke desto mindre er ingen av låtene direkte dårlige. Samtlige har solide partier (selv om de dessverre ofte går fort ut det andre øret). Spesielt skivas midtparti, med Hate Is the Law og Valley of Darkness bør trekkes fram som eksempler på god låtskriving. Avslutningen på skiva er heller ikke så verst. Rise Omega the Consequence! har ikke den sterkeste strukturen, men den har sannelig sine øyeblikk, og Dawn of War framstår som minst like sterk, selv om også denne har enkelte trekk-på-skuldra-partier.

Karene har vært i velkjente Hertz Studios, hvor også Behemoth (samt Vader, Decapitated med fler) har vært. De har fått et mektig, fyldig og musikalsk adekvat lydbilde. Vokalen ligger nokså langt fram i lydbildet, men det vendte jeg meg for til. Som vanlig er dynamikken så komprimert at det ferdige produktet blir unødvendig “intenst, kunstig og anmassende” for å sette det litt på spissen. Det er klart at ei feit skive med mektig dødsmetall skal treffe deg i trynet med en veggen av lyd, men når en fjert har samme volum som en flymotor låter det uorganisk. Hvorfor så få etterstreber et mer autentisk og naturlig lydmessig uttrykk forstår jeg ikke helt. Et mer dynamisk lydbilde behager øret, og gir de hardeste elementene mer boost. Alt i alt er det én av de mange faktorene som skaper mothaker i musikken og entusiasme for lytteren. For ikke å glemme at lav dynamikk fører til klipping, der de mektige toppene files ned og fordufter.

Crusade:Zero er kjekke å høre på der og da, men innholdet går farlig fort i glemmeboken. Jeg må ha hørt skiva nærmere 20 ganger de siste ukene, og da burde noe ha festa seg, selv i min teflon-hjerne. En (knapp) time med god musikk som mangler det lille ekstra kan også bli slitsomt når lydbildet er i overkant intenst.
Sammenlignet med alt det middelmådige som til enhver tid yngler ut av undergrunnen er selvfølgelig Crusade:Zero en betongkoloss blant gråstein. Jeg er preget av skuffelse, men jeg ser selvfølgelig at det finnes mye kvalitet her. Det mangler likevel litt på det låtmessige plan. Sterk firer!

Se videoen til mektige Valley Of Darkness (som også kan strømmes under) og lyrikkvideoen til noe enklere Leviathan.

Min skepsis til Finsterforst blåste veldig fort vekk. Bandet har vokst kolossal på låtskriversiden, og det lydmessige er nok bedre enn noen gang. Allerede i den svevende asiatisk-inspirerte introen kan man føler at noe mektig er i emning. Første låt varer i et kvarter. Symfonisk lyddrakt med koring åpner ballet før Perkeles trekkspill nærmest umerkelig sniker seg inn. Også majestetiske trekkbasuner i god Sear Bliss-ånd får naturlig innpass. Vokalen er tysk og krass, i schwarz metallisk forstand, med unntak av mannskoringen, vel å merke. Låta flyter i rolig midtempo med vakker melodi, flittig variasjon og storslått, episk preg.

Neste låt begynner også rolig, men har nok trøkk til at selv sintere sjeler bør kunne få utbytte av den. Bandet viser etterhvert tenner for alvor. I det majestetiske toner med deilig gitarspill, mer koring og ytterligere messingblåsere går over i hissig aggresjon, kommer den bitende vokalen virkelig til sin rett.

Ikke alle låtene er like saftige. Etter et mellomspill kommer tittelsporet omtrent midt på skiva. Den er enklere og mindre spenstig enn begynnelsen og slutten av verket. Også påfølgende Mann gegen Mensch begynner litt platt. En stund fryktet jeg at bandet hadde svidd av brorparten av det tørre kruttet i de to første låtene. Det tar seg imidlertid opp igjen når sistnevnte bringer lett dystre melodier og stemninger med grimme tuba-klingende messingblåsere etterfulgt av nydelig gitarspill og litt fløytespill. Låta avsluttes som den neste begynner, med lydbilder ala hvalsang, som en reise i nordnorsk natur. Reise zum..., som den så treffende heter, er en instrumental med henrivende fløytespill, sirisser i buskene, trekkspill ved bålplassen, hønsehaukens hyl der den sirkler inn byttet, kvekking fra amfibiene i tjernet og tordendrønn som av bisonflokkens ville flukt. (Det tas forbehold om at opplysninger av ornitologisk art kan være rent oppspinn).

Jeg hadde ikke planlagt en låt-for-låt-gjennomgang, og jeg akter med intensjon å ikke skrive en fullt så lang omtale som den du finner under. Dermed stopper jeg her, selv om kun én låt gjenstår. 24 minutter lange Finsterforst er et selvtitulert opus som bør oppleves, ikke forklares.

Mach Dich Frei blander komponenter fra Thyrfing, Bathory, Falkenbach, Korpiklaani, Fjoergyn, Sear Bliss und so weiter i en gryte, og serverer trylledrikken i form av storslått, mektig og majestetisk folkmetall med symfoniske elementer og innslag av viking og pagan. Det er bare å fylle mjødkruset og heise seil under nordlysets prektige lysdans.
Foruten et litt svakere midtparti finner jeg ingen saklige kritikkverdige forhold. (“Skiva inneholder ikke det fnugg av munnharpe. Det går virkelig ikke an. Jeg er i harnisk”). Miksen har komprimert dynamikken, men heldigvis er produksjonen god på alle andre områder, og dermed blir ikke det noe irritasjonsmoment.
Det hadde forøvrig vært kjekt om bandet utforsket de asiatiske tonene fra introen ved en senere anledning. De mest ekstreme vil sikkert anse dette som pompøst. Dem om det.
Finsterforst har modnet enormt og fremstår etter “hamskiftet” som en ny og grandios bastion innen folkmetall.

Tittellåten er som nevnt blant de svakeste, og den er likevel god. Se video eller stream den nedenfor.
Du kan også høre en smaksprøve av skiva på youtube.

I de fleste tilfeller skulle man ønske man var yngre (selv om man aldri blir “voksen”), men i Metall-sammenheng kunne det vært ønskelig å være født tidligere, så man hadde fått med seg framveksten av den gryende metall-scenen. Og ikke minst; det musikalske og visuelle sjokket når Venom debuterte med sin blasfemiske bauta Welcome To Hell i 1981, mens resten av datidens metall-scene stort sett syslet med NWOBHM.

Det ble ikke helt det samme å oppdage bandet på tidlig nittitall. Ekstrem-metallens kappløp hadde da fostret anerkjente undersjangere innen dødsmetall, thrash, og ikke minst den gryende norske sortmetall-bevegelsen. Med litt fantasi bør de fleste i samme situasjon likevel kunne anerkjenne hvor revolusjonerende deres primitive og fiendtlige sound og image må ha framstått i den æra vi selv gikk glipp av.

Black Metal
Det sekundære albumet fra den klassiske trioen Cronos, Mantas og Abaddon står for evig som en klassisk påle i Kvitekrists hjerte. Ikke bare krediteres albumets tittel for å ha gitt den blasfemiske sjangeren et navn. Bandets musikk, en skitten, rølpete, pønkete, og speedy variant av NWOBHM ble om mulig enda skitnere og svartere i kantene. Dette var i 1982, året før Hellhammer ga ut sin første demo (og senere reinkarnert som Celtic Frost i 1984) og over et år før Quorthons Bathory så fullmånens lys.
Selv om alle og enhver nå vet at bandets sataniske sjokk-verdi utelukkende var av overfladisk art har Venom beholdt æren ettersom de har stått som den mest betydningsfulle inspirasjon for det som skulle komme av ekstremmetall.

At War with Satan (1984) fikk aldri helt den samme kult-statusen som sine to forgjengere, og etter denne gikk det nokså brått nedover for gamle kjemper.
Nå, mer enn 30 år senere, har britene gått i oppløsning og gjenoppstått flere ganger. Bandet har sett en lang rekke medlemsutskiftinger. Den musikalske retningen har trolig skiftet kurs flere ganger enn jeg har oversikt over. Spørsmålet man ikke kommer utenom blir dermed: Skal man anmelde en utgivelse av Venom anno 2015 sett i lys av det klassiske Venom, eller skal man la historie være historie og kun utføre en enkeltstående bedømmelse av From the Very Depths?

Det som en gang var
Spørsmålet er på sett og vis like unødvendig som det er uunngåelig. Dagens utgave av bandet, med line-upen Cronos, gitarist Rage (eks-Order of the Black Sun) og trommis Danté (Tony Martin), kan ikke sammenlignes med den gyldne æra. En sammenligning blir nesten som en liste over avvik, for å beskue virkningen av tidens tann. Litt tilbakeblikk kan imidlertid være relevant for å påpeke at nåtidens versjon framstår som et nytt band, samt for å formidle bandets utvikling for de mange som trolig har falt av Venom-ekspressen i mellomtiden.

From the Very Depths minner ikke mye om svunnen tid. Venom var i sin tid kjent som tre-greps-bandet som i intervjuer uttrykte undring over at noen i det hele tatt ville høre på rabalderet deres. Skuffelsen er selvfølgelig stor da jeg teller langt flere grep pr i dag. Lydbildet er mer enn oppdatert. Den tynne, uhyggelige lyden med den diabolske stemningen er byttet ut med moderne lydbilde og fyldig produksjon. Det er vel unødvendig å fortelle at den nyskapende sataniske snerten et saga blot. Det eneste fonetiske hintet til åttitallet er at det dynamiske spekteret ikke er i hjel-komprimert slik det ofte er i dag. Selv tradisjonen om et lite titalls låter og rundt 40 minutters spilletid på en typisk Venom-utgivelse, har måtte vike i det nye millenniet. Denne har 14 spor (hvorav én intro og ett mellomspill) og varighet på over 50 minutter.

From the Very Depths
Én fast praksis er i hvert fall konstant bevart siden tidenes morgen. Chronos står som alltid stødig med bassen bak mikrofonstativet, og hans fandenivoldsk attityde ser ikke ut til å ha viket mange millimeter. (For spisskverulanter kan det nevnes at han håndterte gitar i 1979). Det er ikke fritt for at mannens metallstrupe har fått antydning til rust i løpet av tiårene. Litt kledelig heshet gir vokalen et snev av Lemmy-intonasjon.

Hvor store musikalske endringer bandet har gått gjennom siden forrige reinkarnasjon kan jeg ikke si noe om, men alle vet selvfølgelig at Venom for lengst har forlatt sine proto-black metal røtter. Kun smuler av gammel storhet kan spores i dag.
Etter en intro åpnes det sterkt med tittelsporet som kombinerer hin hårde med oppgradert lyd og thrasha uttrykk. Komplett med gitarsolo og hinmannens navn nevnt gjentatte ganger i teksten. Påfølgende The Death of Rock N Roll byr på hint av Whiplash (Metallica) og Alter of Sacrifice (Slayer), med hurtige Motörhead-rytmer, uten at den helt klarer å framstå som en spesielt sterk komposisjon av den grunn. Vi får vi litt mørke stemninger, ala versene i A Touch Of Evil (Judas Priest) i midtempo-orienterte Smoke, mens en låt som Long Haired Punks er som Motörhead på sitt råeste.

Videre utover byr skiva på låtmateriale med lett sprikende (men ikke helt schizofrent) uttrykk. Elementer fra gammel heavy/thrash ala nevnte referanser blandes med brokker fra moderne groove-metall i stil med (og her er jeg på gyngende is) As I Lay Dying, Lamb of God, Machine Head og/eller In Flames.
Til tross for brukbar variasjon i både rytmer og stilart kommer etter hvert en snikende følelse av likegyldighet. Utover på skiva føles materialet gradvis mer anonymt. Låtene mangler den sterke identiteten som skiver uten spesielt sterke stemninger eller suggesjon trenger for å beholde lytterens oppmerksomhet. Låtenes strukturering lider noe av simpel komponering, og dermed uteblir de ønskelige mothakene.

2015 (prolog)
Venoms relevans i 2015 kan diskuteres. Koblingen til fortiden er visket vekk, og de framstår som et nytt band som står på egne ben. Et nytt band med et moderne fokus på groove foran helhet, men likevel med inspirasjoner fra tidlig 80-tall metall, og da gjerne av det røffere slaget. At det «nye» bandet iblant ligner vel mye på «sine helter» i korte øyeblikk (slutten av Evil Law låter som South of Heaven og Wings of Walkyrie rundt 2:50 er Call of Cthulu opp av dage, blant annet) kan selvfølgelig tilgis.

Jeg så fram til å høre hvordan bandet låt i 2015 (eller snarere i 2014, da albumet ble spilt inn), og hadde ingen forventninger. Sånn sett skuffer ikke Venom. Jeg har hørt From the Very Depths utallige ganger, og har overhode ikke hatt vondt av det, men ikke mye har evnet å feste seg heller.
Det er ei tålelig god skive med røff og tøff musikk mens det står på. Instrumenteringen er godkjent, bandet rocker greit og gitarene får klemt ut noen korte og ålreite, om ikke særlig minneverdige soloer. Låtene er småkule individuelt sett, men etterlater et litt likegyldig preg i det lange løp. Der er også en reell fare for at gretne metall-konservative ringrever vil anse skiva som i overkant moderne. Skiva er i mine ører høyst hørbar. Det er imidlertid ikke mye som henger igjen når skiva er ferdig. Når 2015 nærmer seg skumringen og årsoppsummeringene tar til, kommer denne trolig til å være fullstendig glemt.
Musikalsk står From the Very Depths til en svak firer, men ettersom Cronos fylte 53 den 15. januar skal han få noen prosentpoeng i bursdagsgave og veterantillegg. Dermed er vi oppe på en ren firer, og fire av seks poeng utgjør små-pene 66,6 %, som i sin tur gir symbolske 666 ‰.

En helt grei, tidstypisk og halvretro blackened NWOBHM/speed-metall utgivelse som kommer i skyggen av tidlige bravader. Smak på Long Haired Punks og Grinding Teeth.
Originalt skrevet for HISS!G. Takk for promoen og tilliten.

Unorthodox har større likhet med Occultus Insanus Damnatus (2009) enn Prophecy of Doom (2003), for de som har kjennskap til bandet. Jeg har ikke store forholdet til belgierne selv. De har faktisk litt over 25 års fartstid, men har nok alltid lagt litt akterut i forhold til jevnaldrende grupper. Etter det jeg kan bedømme, låter Unorthodox bedre enn forgjengerne (som jeg ikke har hørt nøye på på lang tid). Stilen er black/death med noe storslått preg. Her innlemmes tykke, groovy og tunge gitarer, mektige melodier, dyp durende bass og hissig raspegrowl. Elementer av både Behemoth så vel som Immortal kan spores, uten at bandet når helt opp på pallen.

Midt på skiva gir en smått bestialsk versjon av Måneskinssonatten en pause før det durer videre. Ny pause får vi etter et par låter, da i form av fager tostemt kvinnevokal i episk katedralsk drakt. Låtmaterialet fungerer mye bedre enn forventet, selv om noen av låtene faller mer igjennom enn andre. Også i bedre låter finnes nå og da mindre heldige idéer, som svekker helhetsinntrykket noe, slik selv den lekreste villa kan hemmes av dårlige planløsninger.

Et annet aber er, nær sagt som vanlig, lyden. Bassen er dyp og fin, gitarenes vreng er fet og fyldig, og nevnte mellomspill har krystallklar lyd med passe gjenklang, men selv om det instrumentale låter fint har skiva en litt for skarp produksjon som skaper en slags ru og skurrende effekt i lydbildet. Dette skader inntrykket noe, slik et pent motiv kan lide av fotografiets kornete kvalitet. La meg likevel ikke overdrive. Den lydmessig “skurring” er ikke så irriterende at det ødelegger inntrykket fullstendig. Lyden er faktisk bedre her enn på begge nevnte forgjengere.Skiva er spilt inn i tyske Stage One Studios med Andy Classen, kjent for sitt arbeide med blant annet Belphegor, Legion of the Damned og Destruction, bak spakene. Hvem som har skylden for “sandpapir-effekten” akter jeg ikke å spekulere i.

Litt trekk for noe lydmessig skavank, og litt minus for enkelte svakere spor og partier, til tross, skiva har mange fine stunder og majestetiske passasjer, og er alt i alt god. Ja, trolig bandets beste.
Får du ikke nok av majestetisk ekstremmetall kan denne prinsgemalen gjøre nytten, selv om den ikke har “adelsrett”.
Se lyrikk-videoene til Ov Fire (som også streames nedenfor) og Opposer.
Et par andre låter kan streames hos Shiver Records.

De fire tyskerne har forsøkt å glemme fortid og framtid og “isolert seg i en boble av nuet”. Der har de, om jeg har forstått det rett, gitt blaffen i sjanger-begrensninger og tatt til seg alle nye og spontane idéer. Det er ikke dermed sagt at The Mysterious Ways Of Repetitive Art er en utsvevende, improvisatorisk eller surrealistisk smeltedigel av genre. Skiva har likevel løsere snipp enn mange andre dødsmetall-skiver. Blant annet er det mye doom å spore i kvartettens nye komposisjoner. Ved å nullstille seg og angripe skriveprosessen fra en ny innfallsvinkel har karene skapt noe som stikker seg ut en smule. (Jeg tør ikke benytte begrepet unikt, selv om jeg ikke kommer på noe spesielt sammenlignbart).

Musikken har ofte et drømmende uttrykk. Selv tempofylte passasjer med mer trøkk har noe søkende over seg. Bruk av ulike effekter på gitaren samt stadige endringer i retningen låtene til enhver tid tar bidrar til dette “planløse” preget. Låtene framstår imidlertid overhodet ikke som retningsløse og meningsløse. Faktisk kan de virke nokså monotone på overflaten, men kun før man putter snorkelen i kjeften og dykker ned. All variasjonen skaper en helhetlig stemning, der jeg som utenforstående observatør får lyst til å lytte gjennom skiva gjentatte ganger på leting etter den røde tråden musikantene synes å være på sporet av.

Skiva er spilt inn på egenhånd, mikset av Mersus i The Underworld Studios og mastret av Erkan Tatoglu i Midas'in Kulakligi Studios, for de som liker den slags spesifikasjoner. Lyden kler i alle fall materialet. Omslags- og bookletkunst må også nevnes. Chris fra Misanthropic Art har laget illustrasjoner til hvert enkelt spor, med relevans til låtenes tematikk. Bandet har presentert alle på fjøsboka med kommentarer. En hver uke fra 7. november. Jeg skulle gjerne satt meg grundigere inn i historien bak hver enkelt tegning, og helst også lyrikken til låtene, men det overlater jeg herved til deg.

Med mengder av melodiske retninger og sterk variasjon skaper The Mysterious Ways Of Repetitive Art en egen atmosfære som ihvertfall øker undertegnedes apetitt på gjentatte runder i spilleren.

Sjekk fantastiske ...of Repetitive Art, med nevnte illustrasjoner, og hør The Dreaming Of The Flame her.
Hele skiva kan streames på RockHard fram til lanseringen.

Dødsmetallen tyskerne framfører har rikelig med melodisk krydder, uten å bli fullstendig allemannseie av den grunn. Melodilinjene har ingredienser som dødelig aggresjon, sort sinne, elitistisk mektighet og breialt øs med glimt i øyet. De byr på brukbar variasjon med passelig mangel på respekt for vedtatte sjangerkonvensjoner. Ikke det at tyskerne krysser alle grenser. De spiller uten tvil dødsmetall av den gamle skolen, men de låner ett og annet element utenfra og inkorporerer disse som den naturligste sak av verden. Blant annet drar de noen deilige soloer av ukonvensjonell art, sjangeren tatt i betraktning. Noe som drar tankene en anelse mot Gormathon.

Ikke uventet finner man både røffe partier som trøkker til med øs og pøs, og midtempo-baserte stemninger. De minst ekstreme partiene har et melodiøst preg og oppleves gjerne som mer avstressende og bekvemme enn onde, men vekslingen skaper et nyansert uttrykk som gir god dynamikk i låtmaterialet. Melodiene veksler lekende lett og naturlig mellom ondsinnet helvetes-ild og mer avvæpnende linjer som lindrer såre lyttemuskler, og det hele forløper i fint driv.

Vokalen er diabolsk, gitarspillet ypperlig og trommene frapperende. Om man liker litt melodisk ekstremmetall leverer definitivt Obscure Infinity varene. Skiva varer i overkant av 40 minuttene, og bandet hevder selv at Perpetual Descending... er deres beste skive noensinne, og det vet vel de best, så da må jo det være tilfellet. Sarkasme til side, jeg har ikke hørt bandets tidligere utgivelser, men ser ikke bort i fra at det faktisk kan stemme.

Skiva er spilt inn i Noiseschmiede Lahnstein og miksmasteren er skrudd sammen av Patrick W. Engel i Temple Of Disharmony. Det forteller kanskje ikke så mye, men lyden har blitt klar og fin, fyldig og mørk. Også dynamikken er tilfredsstillende.
Med litt av tyngden fra Immolation og litt av Unleasheds melodiske kulør, har Obscure Infinity levert i overkant av 40 minutter med sterkt materiale som bare blir bedre for hver runde.

Se videoen til Beyond Spheres And Time. Partiet fra 5:33 (5:41 i videoen) er av velkjent karakter, uten at jeg kommer på hvor det stammer fra. Stream også Sorcery Of The Black Souls nedenfor.
Hele skiva kan streames på Deaf Forever fram til lanseringen.

At jeg knapt hører på nyere heavy metal skyldes utelukkende at det stort sett er shait alt i hop. Tamme skiver uten trøkk, med samlebåndsmelodier og kastratvokal fra femivokalister som får Bjørn Eidsvåg til å framstå som Glen Benton. Fytti grisen!

Derfor er det ekstra kjekt å høre en liten bataljon fra Bergens sortmetall-miljø som husker hva heavy metal engang var. Bandet startet i 2000 og spilte inn noen private demoer før de gikk i studio og spilte inn sin eneste utgivelse, demoen Battle of Souls fra 2003. Demoen er angivelig ansett som en kult-klassiker, og er nå remikset og klar for relansering på vinyl under navnet Infernal Manes.
Jeg har begrenset informasjon om bandet. De ga seg etter en stund, men kom sammen igjen i 2013. Tre tidligere medlemmer har tatt hatt, frakk og naggelbelte, og forlatt skuta. Nåværende besetning består av
Jan Atle Lægreid (aka Thurzur, fra blant annet Dead to This World, Deathcult og Gaahlskagg) på trommer,
Stian Lægreid (aka Skagg, fra blant annet Deathcult og Gaahlskagg) på gitar, og
Iscariah (Dead to This World, ex-Immortal, ex-Necrophagia m.m.) på bass.
Vokalen på denne utgivelsen stod TJ Cobra (Grimskull m.m.) for, men han er en av dem som har desertert.

Tittelsporet er et godt eksempel på hva jeg liker best med skiva. Her riffes tøft og låten har god oppbygning, tøffe riff og melodilinjer som drar tankene mot gammel Judas Priests (The Ripper/Love Bites) og Paul Di'Anno-æra Iron Maiden med en nydelig The Ides of March-isk sekvens mot slutten.

Jeg akter ikke å beskrive hver enkelt låt. Generelt er det god variasjon, med vekslende tempo og små soloer hist og her. Skal jeg sammenligne med ett band er det Judas Priests Infernal Manes slekter mest på. Ikke at dette låter som noen kopi i så måte. Man kan spore Helloween, Manowar, Mötley Crüe med flere i musikken uten at bergenserne låter bestemt som noen av dem. Tempoet holdes på et moderat nivå, og gir litt 70-talls Priest-følelse i så måte. Vokalen er lys, men så lenge vokalisten evner å bruke litt kraft og hyle som en sirkelsag, noe TJ Cobra fikser knirkefritt, er det ikke noe galt i det, og det . Det er falset og tam synging med jentevokal som burde vært straffet med tortur. Vokalen har visse likheter med Rob Halford, med tidvise glimt av Joey Belladonna (Anthrax). Litt opera-effekt på stemmebåndet i Mind Destructor skaper forøvrig variasjon og egenart, så lenge det ikke overdrives. Da blir det fort en smule teatralt. Vokalisten kunne hatt litt mer baller, men gjør en bedre jobb enn mange andre.

Vi får servert ca 34 minutter og seks låter, hvor noe små-pirk er ikke til å unngå. Ikke alt svinger like fett. Enkelte låter kunne tjent på litt mer idérikdom, og generelt kunne jeg godt tenkt meg litt mer trøkk og heftigere gitarsoloer. Dette er uansett en demo, og det er ikke umulig at den gjenoppstandne reinkarnasjonen av klassisk metall fortsatt var litt stiv, støl og rusten i leddene. Alt i alt leverer Infernal Manes brukbart med nostalgisk kos. Mye av den vitale sjarmen fra sent 70- tidlig 80-tall er gjenopplivet, og lyden er lojal mot tidsepoken på autentisk vis. Hvordan dette låt før remiksingen har jeg ikke sjekket ut, men som den framstår nå er det med rikelig dynamikk i lydbildet, slik det var på den tiden og slik det burde vært fortsatt. To horn opp for den!

Dette briljante initiativet ble, som nevnt, restartet for et par år siden, og debut-fullengder er ventet iløpet av året.
Jeg gleder meg! Demoen kan strømmes på soundclick, og Battle of Souls hører du her:

Ascension spiller black metal i sammen gate som Watain og Valkyrja med spor av Mörk Gryning (Spesielt i The Dark Tomb Shines). Denne er like fullt bedre enn både The Wild Hunt og The Antagonist's Fire. The Dead of the World er et mørkt univers med sju låter som danner en herlig, nesten timeslang seremoniell helhet. Kun to låter tikker inn på under seks minutter, mens fire strekker seg godt over åtte minutter.

Musikkens bevegelse er som en giftig havslanges glidende og elegante flukt over korallrevet. Som den fødte predator svever morgenstjernens lys naturlig gjennom stadige endringer i form og fasong. Okkulte melodier og dissonante riff møter solid perkusjon og danderes med kløktige overganger og mektige stemninger. Vokal manet fram fra en kullsvarte strupe burde kunne påkaller styggen sjøl. På låta Unlocking Tiamat bidrar The Magus ( Necromantia, Thou Art Lord, Principality of Hell) med gjestevokal, og Mors Dalos Ra (Necros Christos) deltar på siste låt, Mortui Mundi, et knapt 11 minutter langt epos som avslutter med fantastisk gitarspill som drar tankene mot Shinings eminente For the God Below.

Jeg nevnte lyden i gjennomgangen av EPen (Deathless Light). Den passer etter hvert som hånd i hanske. Detaljer og nyanser kunne blitt utbrodert i det vide og det brede, men om du er i målgruppen sitter du nok allerede å sikler etter denne. Dersom du ikke har alt har skaffet den, vel og merke. Dermed er min misjonær-oppgave utført. Ave Lucifer!

Musikalsk er dette en ren fortsettelse fra demoen, for de som eventuelt fikk med seg den. At to av de tre låtene fra Leviaxxis er med på Thánatos Áskesis, i ny tapping vel å merke, underbygger vel den påstanden. For alle de arme sjeler som ikke leste min lovsang for et knapt halvår siden, er dette sortmetall med stemninger av desperasjon, hat og avmakt. Framførelsen er intens og ...hatefull! Ordet HAT henger som et vedvarende mantra over skiva fra begynnelse til slutt, enten det er høyoktans nitro-aggressjon eller rituelle stille-før-stormen -segmenter som framføres. Det lukter litt Watain, samt label-kompiser som Chaos Invocation og nevnte Ascension av Dysangelium. Kvalitetsmessig ligger imidlertid Dysangelium noe bak både Ascension og svenskene.

Musikken har et noe mer monotont preg både i melodi-strukturering, vokal og trommer. Sistnevnte kan også bli noe stakkato. Lydmessig ble jeg lurt av stereoanlegget, hvor bassen var tukla med i film-sammenheng. Bass-drønninga var uvanlig intens, og virket unødvendig høy. Når min interne missforståelse ble avklart var det problemet selvfølgelig en saga blott. Dessverre er dynamikken i produksjonen svekket i forhold til demoen. Jeg likte den noe naknere lyden på Leviaxxis godt, men for all del, lyden er fortsatt mer enn god nok.

Litt pirk til tross - alt i alt liker jeg Thánatos Áskesis rimelig godt. Det finnes både langt verre debuter og langt kjipere black metal band enn Dysangelium. Å sammenligne nykommere med nevnte storheter er heller ikke særlig rettferdig. Jeg gledet meg til denne skaiva, og jeg liker det. Case closed!